Neste fredag blir helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen etter planen overrakt en utredning (NOU) om dagens regler for tvang i psykisk helsevern. Mot én stemme går utvalget inn for å bevare lovens vilkår for å bruke tvang. Behandlerne skal fortsatt kunne definere om folk med psykisk smerte er i stand til å vite sitt eget beste, og de skal fortsatt gis myndighet til blant annet å medisinere folk mot deres vilje.
– Det var dessverre ikke annet å vente, sier jurist og høyesterettsdommer Ketil Lund.
– Det krever mye gjennomdrøfting og fordypelse hvis man skal gjøre noe med et system som er så sementert som det norske tvangssystemet. Derfor har jeg vært tvilende til at det kunne komme noe viktig ut av dette.
Advokat og tidligere statssekretær Kari Paulsrud har ledet lovutvalget i ett år. Hun vil ikke kommentere innholdet i de råd og forslag som Morgenbladet i dag offentliggjør fra rapporten. På spørsmål om hun tror tvangstallene kan gå ned som følge av utvalgets forslag, sier hun:
– Ja. Vi foreslår en del innstramninger. Vi strammer inn vilkårene for tvang og lager strengere kontroll.
Positiv behandlingskultur. Høyesterettsdommer Ketil Lund er kjent som leder for Lund-kommisjonen for de hemmelige tjenester. Dessuten ledet han arbeidet med å granske norsk lobotomipraksis. I det forrige lovutvalget som vurderte tvang, i 1988, satt han også.
– Jeg var den eneste som den gang gikk imot tvangsmedisinering, og det er ingen forhold som tilsier en annen vurdering i dag, sier han.
– Hva er galt med medisineringen?
– De psykokjemiske preparatene kan ganske enkelt ikke påvises å virke kurativt. At dette burde kunne påvises med stor sikkerhet, sier seg selv, men det finnes ikke forskning som utvetydig viser at tvangsbehandling virker bedre enn alternativ behandling eller ingen behandling, selv om 80 prosent av all tvangsomsorg iverksettes nettopp for å gjøre pasienten vesentlig bedre. Ikke desto mindre har Big Pharma, som amerikanerne sier, i mer enn femti år regjert i tvangspsykiatrien. Tvangsmedisinering er i realiteten et billig, symptomdempende virkemiddel, en sovepute som har hindret utvikling av en mer tid- og ressurskrevende positiv behandlingskultur.
Lund reagerer ikke bare på tvangsmedisinering, men er også sterkt kritisk til bruk av tvang i psykiatrien generelt.
– Vi ser et autoritært og krenkende syn på sinnslidende mennesker, som er nedfelt i tradisjonelle holdninger. Under 160 års lovgivning har de vært uten enhver selvbestemmelse og gjenstand for enorme krenkelser. Det er neppe tilfeldig at lobotomi var i særlig omfattende bruk nettopp i Norge. Tvang varierer voldsomt fra institusjon til institusjon på grunn av ulike holdninger; det gjenspeiler at tvangsbruk ofte er helt unødvendig og derfor menneskerettskrenkende, sier han.
Støtte. Olav Gunnar Ballo satt i tolv år på Stortinget. Han var blant annet SVs helsepolitiske talsmann og saksordfører da lov om psykisk helsevern ble vedtatt i 1999. Ballo, som nå er fastlege i Alta, står ved betydningen av et tvungent psykisk helsevern. Han mener vilkårene i loven må videreføres, slik Paulsrud-utvalget legger opp til.
– Du kommer ikke bort fra tvangsbruk. Men vi må alltid se på andre, mindre drastiske virkemidler først, fastslår han.
Bivirkninger. Det er gått tolv år siden Bjørg Njaa fikk den meldingen hun fryktet mest. Sønnen tok sitt liv, etter noen år inn og ut av psykiatriske institusjoner. Fremdeles er det vrient å snakke om hvordan hun gikk god for tvangsinnleggelse, opphold under tvang og tvangsmedisinering.
– Ja, jeg så den gang på tvang som eneste utvei og har i ettertid slitt med det. Jeg så hvordan medisineringen endret Ketil fra å være slank og muskuløs, til å bli feit, stiv, oppsvulmet og sløv. Skadene var et resultat av medisinering og kunne fort defineres som symptom på «sykdommen». Slik kunne medisineringen fortsette, og det var umulig å få til en langsiktig plan for rehabilitering, forteller hun.
Ketil døde da han var 25 år. – Først og fremst var jeg redd for at han skulle skade seg, sier Bjørg Njaa i dag.
Dissens. Njaa er blant dem som lenge har stått fremst for å tale pårørendes og pasienters sak. Hun har ledet Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP), og inntil for to år siden ledet hun LPPs menneskerettighetsutvalg, der hun fikk fremlagt utallige historier om tvangens skyggeside. – Mange fortellinger viser skader av tvangsmedisinering, sier hun.
For to år siden deltok Njaa i en arbeidsgruppe, nedsatt av Helsedirektoratet, der hun inngikk i et mindretall som skrev en tvangskritisk særuttalelse. Foruten Njaa, besto mindretallet av Mette Ellingsdalen, leder av organisasjonen We Shall Overcome (WSO), og Hege Orefellen, også fra WSO. Utvalget anbefalte statsråden å nedsette et lovutvalg, og dette utvalget er det som nå avslutter sitt arbeid. Hege Orefellen ble trukket inn i Paulsrud-utvalget, og ifølge Morgenbladets kilder er Orefellen den som har dissentert på flertallets linje.
Morgenbladet kjenner til at Orefellens dissens i Paulsrud-utvalget bygger på særuttalelsen for to år siden. Orefellen, Ellingsdalen og Njaa skrev da at det er tid for et «paradigmeskifte». Skal folk få god frivillig behandling for sine psykiske plager, må lover, maktdeling, grunnlagstenkning og tjenesteutvikling endres fullstendig. Derfor må også begreper byttes ut. Ord som «behandling» og «hjelp» virker tilslørende. «Man kan ikke kalle tvang for hjelp, hvis det ikke reelt sett er en hjelp for pasienten,» skrev de, og hevdet det er tid for å si farvel til «den medisinske modell til fordel for en menneskerettighets- og sosial modell».
Diskriminering. Orefellens dissens bygger på tanken om ikke-diskriminering. Det vises til en ny FN-konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, (Convention on the Rights of Persons with Disabilities – CRPD). Konvensjonen ble undertegnet av Norge i 2007, men er ikke ratifisert. I særuttalelsen for to år siden het det: «Også mennesker med funksjonsnedsettelser anses ifølge FN-konvensjonen kompetente til å ta beslutninger om eget liv, inkludert beslutninger om hvorvidt man skal samtykke til ulike behandlingsmetoder eller ikke.» Og videre: «FNs spesialrapportør for tortur, konstaterer at psykiatrisk tvangsbehandling av mennesker med psykososiale funksjonshemninger, er i strid med CRPD.»
Orefellen ønsker ikke å uttale seg til Morgenbladet nå. Bjørg Njaa sier hun og andre som arbeider mot krenkelser og overgrep i psykiatrien ser FN-konvensjonen som svært viktig.
– Vi oppdaget at den forståelsen vi strevde med å utvikle, var systematisert og i ferd med å bli bygget opp til en helt ny modell. FN-konvensjonens ikke-diskriminerende prinsipp krever en helt ny tilnærming til bruken av tvang, sier hun.
– Paulsrud-utvalget foreslår å gi økt såkalt samtykkekompetanse til pasienter, kan det være en løsning?
– Økt samtykkekompetanse er bra, men dersom fagfolkenes definisjonsmakt videreføres, blir dette bare flikking på en lov som i sitt grunnlag er diskriminerende, sier Njaa.
Gått langt. Paulsrud-utvalget er i sitt mandat blitt bedt om blant annet å vurdere forholdet mellom loven om psykisk helsevern og menneskerettighetene.
– FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som Norge ennå ikke har ratifisert, er sentral her. Vi fremmer tiltak vi tror kan bidra til at Psykisk helsevernloven kan imøtekomme FN-konvensjonens visjoner, sier Kari Paulsrud.
– Synes du selv utvalget går langt?
– Ja, det synes jeg. Dette er samtidig en balansegang, der vi må ta mange hensyn. Noen vil synes vi går for langt og andre for kort.
– Hvor viktig var det å forsøke å holde utvalget samlet?
– Det ligger i mandatet for en utvalgsleder å forsøke å finne en samlet innstilling. Men det er mange interesser, og vi måtte vente at det er ulike syn også i utvalget, sier Kari Paulsrud.
Ressursmangel. Olav Gunnar Ballo utga for to år siden boken Kaja 1988–2008, som handler om datteren som døde i selvmord. Som far har også Ballo tydd til tvang.
– Da datteren min var 13–14 år gammel, holdt jeg armene rundt henne mens hun ble tvangsfôret. Hun var nede i 29 kilo, forteller han.
Ballo mener vurderinger knyttet til anorektikere er vanskelige:
– Kaja hadde ikke spisevegring etter at hun fylte 18, men også voksne kan ha sykdommen. Noen foreldre opplever fortvilelse, fordi de ved myndighetsalder ikke lenger har hjemmel til å fatte beslutninger. Barnet skal bestemme selv, og foreldrene mottar ikke lenger informasjon om tilstanden. Noen av beslutningene ved spisevegring handler også om rett til tiltak mot den sykes vilje. Noen sulter jo ellers i hjel, sier han.
Han mener omfanget av tvang kan bli mindre når ressurstilfanget er godt nok og kontrollrutinene er blitt bedre. Han minner om at opptrappingsplanen i det forrige tiåret, skulle gi flere stillinger og mindre tvang.
– Fremdeles trenger vi økte ressurser. Det er lettere å ty til tvangstiltak når man mangler personell, men samtidig skal ikke ressursmangelen bli et argument for overgrep, sier han.
– Brukes tvang for lettvint?
– Jeg har vært overrasket over hvor lett noen psykiatere tar på det. Det virker som om de synes det er kurant, og noen steder er det blitt en kultur for tvang. Vi må være ydmyke overfor pasientene og se på tvangsbruk som nødstilfeller.
Varierende engasjement. Debattklimaet er blitt tøffere det siste tiåret. Debatt om tvang har tatt av innad blant pasientgrupper, pårørende, fagfolk og helsebyråkrater, men blant folk flest vekker spørsmålet et varierende engasjement. En årsak kan være en allmenn forestilling om at tvang er nødvendig for å sikre samfunnet mot farlige psykiatriske pasienter.
Et offentlig utvalg advarte i fjor mot forestillingen om at folk som lider psykisk er spesielt farlige. Olsen-utvalget undersøkte saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. I rapporten het det: «Mennesker som er rammet psykisk, er gitt en rolle som farlige som ikke samsvarer med virkeligheten.»
Statistikken sier det samme. Det såkalte farekriteriet, som åpner for tvang når du er til fare for deg selv eller andre, brukes alene ved mindre enn fem prosent av tvangsinnleggelsene. Da handler det som regel om fare for selvmord. Tvang som skal stanse mennesker som truer andre, forekommer ved én av ett hundre tvangsinnleggelser.
Endringsresistent. Ketil Lund mener det er svært tungt å endre samfunnets holdninger til bruk av tvang.
– Fordi vi i norsk tradisjon og kultur har et pliktbasert og sterkt paternalistisk godhetsparadigme som disponerer for omfattende overgrep. Vi trenger kanskje en ny skandale. Reitgjerdet-skandalen trakk med seg en nedbygging av institusjonene og førte til at færre mennesker kunne holdes innesperret til enhver tid. Nå blir de i stedet stadig nytvunget. Hele området er utilgjengelig og skremmende, noe vi dessverre tenker best kan overlates til folk som vi liker å tro at skjønner noe av det. Kulturen er svært endringsresistent, sier Lund.
Tor Øystein Vaaland var generalsekretær i Rådet for psykisk helse i 2001–2006.
samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer