Oslo er ikke Norges eneste flerkulturelle samfunn. Finnmark har vært flerspråklig i århundrer, og huser en kvensk minoritet, et samisk urfolk og en norsk majoritet. Og mange reinsdyr. Altfor mange.
Jeg er på vei i bil fra Alta til Kvalsund. Veien går over et fjell kledt i skarpe høstfarger. Reinsdyrene danner klisjéaktig vakre profiler i horisonten med gevirene sine. De er stolte dyr. Men dyrene lever ikke i harmoni verken med folk eller natur i Finnmark. Det blir tydelig straks jeg kommer til tettstedet Kvalsund. Her er også dyr i hopetall. Folk vekkes på natten av reinsdyr med bjeller, dyrene spiser opp planter og skiter ned hager og terrasser.
Av lokalbefolkningen oppleves de som skadedyr.
«Jeg skjønner ikke hvorfor kommunen gidder å plante noe der,» sier en forbipasserende til at reinen spiser beplantningen i veikrysset.
Reindriften anses av myndighetene som en bærebjelke i samisk kultur. Samtidig er det nettopp konfliktene rundt reindriften som er med på å svekke samenes omdømme i fylket.
Mangel på beiteområder gjør at reinen flere steder går etter mat på innmark. Som i Kvalsund. Reineierne har gjeteplikt og utdrivningsplikt, men det er ikke bare der den brytes. Konfliktnivået i Vest-Finnmark mellom reinsamer og øvrig befolkning har vært så høyt at det har eskalert i vold og trusler.
I Alta toppet det seg i 2009. Bøndene ble rasende da reinen beitet på deres innmarker. Lederen i Alta Bondelag, Jørn Suhr, kaller det kriminell virksomhet. Han mener dialogen myndighetene stilte krav om, har bedret situasjonen. Men han nekter fortsatt å selge fôr til reinsamene. Han vil ikke opprettholde det altfor høye reintallet.
At det er for mange dyr i forhold til beitegrunnlaget, fører ikke bare til konflikter med lokalbefolkningen. Det fører også til overbeiting og reindød. Samtidig gjør utbygging og industri at det blir en stadig hardere kamp om arealer i fylket – en kamp der urbefolkningen ofte står mot resten. I Finnmark er nesten hele landarealet definert som beiteområde – derfor blir det strid om alt fra kraftlinjer til veiutbygginger og friluftsliv. Mange mener reindrift og urfolksrettigheter bremser utviklingen i fylket.
I Kvalsund har et stort kobberfunn skapt Klondyke-stemning, men reindriftsnæringen er kritisk til gruveplanene. «Reinen er ikke redd biler – men den er visst veldig redd gruvedriften,» er omkvedet fra lokalbefolkningen.
Når næringen krever erstatning for tapte beiteområder, er det også mange som reagerer. Ordet «erstatning» blir sagt med samisk tonefall – som en stående vits over det man mener er samenes kyniske utnyttelse av staten.
Også når det gjelder erstatning for dyr tapt til rovdyr, har mange liten tiltro til at samene faktisk mister så mange dyr som de får erstatning for. I fjor hevdet reineiere at rovdyr drepte 130 dyr hver dag. Forsker Torkild Tveraa ved NINA i Tromsø mener det i så fall er dyr som i utgangspunktet var så syke og avmagrede at de ville ha dødd uansett. Reineierne opplever at de ikke blir trodd – og ønsker forskning som kan bevise at de ikke driver med juks.
Reindriftsnæringen har et dårlig omdømme, og mistenksomhet og mistillit råder. En undersøkelse utført av InFact for NRK i år viste at over halvparten av Finnmarks befolkning ikke bryr seg dersom reindriften blir rammet ved etablering av gruver og industri i området. Bare 13 prosent synes det er veldig viktig å ta vare på næringen.
Nå står striden i Hammerfest. I årevis har det blitt klaget på urbanisert rein som trekker inn i bysentrum og gjør skade i hager og på lekeplasser. Det hjalp ikke å sette reingjerde rundt byen.
Hammerfests ordfører Alf E. Jakobsen sier han ikke får svar på sine henvendelser til reineiere, og har gått til det skritt selv å jage reinen ut av byen. Nå ber han landbruksministeren gripe inn for å få reinen bort.
Selv om det både fra myndighetene og næringen selv er klart at reintallet må ned, mener Jakobsen at debatten om reinplagen veldig fort blir en debatt om etnisitet. Ordføreren er blitt anklaget for å fremelske hat og rasisme mot samene fordi han har kritisert reinsdyrnæringen.
Tor A. Benjaminsen, professor ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, mener det er den norske stat som har påtvunget næringen politiske bestemmelser uten å ta hensyn til at reindriften er en syklisk næring.
Hva som er en bærekraftig bestand varierer fra år til år. Derfor er det, ifølge ham, håpløst av staten å fastsette reintall. Benjaminsen mener vi ikke har vært villige til å se næringen ut fra reineiernes ståsted, men analyserer den ut fra vårt norske perspektiv, der reineierne blir de uansvarlige – de «andre».
Spørsmålet blir da hvorfor landbruksminister Lars Peder Brekk står i Stortinget og erkjenner at lite har skjedd for å rette opp den skjeve utviklingen i næringen de siste 30 årene. Det kan ikke leses som annet enn en kritikk av foregående landbruksministere som ikke har villet ta tak i problemene.
Moderne politikere vil ikke være bekjente av å bli beskrevet som diskriminerende – og nettopp det har kanskje vært et større problem enn diskriminerende holdninger.
Statens overgrep bakover i tid har trolig gjort det vanskelig for myndighetene å være harde i klypa når reindriften ikke driver på en forsvarlig måte. Angsten for å bli oppfattet som undertrykkende majoritet i møtet med et urfolk som faktisk er blitt fornorsket, er sterk. Sterkere enn den vi har sett i den rikspolitiske debatten på integreringsfeltet.
Den såkalte reindriftsretten gir reinsamene et selvstendig rettsgrunnlag ved siden av loven. Derfor er myndighetene avhengige av å få med seg reinsamene selv, dersom næringen skal bli såkalt økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.
Målet er markedsrettet produksjon og verdiskaping, og for å stimulere til dette, har statens tilskudd til næringen blitt produksjonsavhengige. Likevel: Etter at Innovasjon Norge har brukt flere titalls millioner på å øke verdiskapingen i reindriften, er det få positive resultater å vise til.
Reinsamene er heller ikke villige til å sette prisen på kjøttet ned nok til at markedet responderer. Da finanskrisen kom og kjøttprisene fikk en knekk, fortsatte reinkjøttprisen å stige. Samtidig som næringen opplever et økt press fra politisk hold for å få opp verdiskapingen, har det kommersielle markedet blitt vanskeligere og krever økt markedsføring.
Det er overgangen fra naturalhusholdning til pengeøkonomi som har gjort at samene trenger flere dyr for å klare seg i næringen. Dessuten bidrar subsidier fra staten til at mange øker flokkene i stedet for å slakte, fordi subsidiene bidrar til å forbedre økonomien totalt slik at man ikke trenger å ta dyr til slakt.
Nå skal det stilles strengere krav til næringen fra landbruksministeren. Sanksjoner venter de reineierne som ikke retter seg etter myndighetenes krav til at reintallet overholdes og de vedtatte bruksreglene følges.
Bondelagets Jørn Suhr understreker at konflikten i Alta er en næringskonflikt, ikke en etnisk konflikt. Han har tro på at reintallet kan gå ned – og at næringen da kanskje kan bli «den romantikken de viser frem på tv». Dersom reindriften igjen lykkes i å bli økonomisk og økologisk bærekraftig, er det på nåtidens og storsamfunnets premisser. Spørsmålet er hvor mye som da er igjen av rollen som samisk kulturbærer.
Åshild Mathisen er kommentator i Morgenbladet og PR-rådgiver. Hun er litteraturviter og tidligere KrF-rådgiver i Bondevik II.
Ingen kommentarer