En skrøpelig ånd i et sunt legeme

De går skirenn, driver løping, sykling eller intervalltrening og siden de er the chattering class får du lese og høre om det etterpå. Intelligentsiaen er blitt et trenende folk – i den grad at man kan snakke om et paradigmeskifte for den intellektuelle rollen. Hvilke konsekvenser får det når intellektuelle skriver treningsdagbøker i stedet for vitenskapelige artikler? Når de synes det viktigste forskningsobjektet er deres egen kropp? Det ble sosiolog Arve Hjelseth som brøt med den velopplagte konsensusen om treningens verdi, i en kritisk artikkel i nye Samtiden. Hjelseth bruker intelligentsia-begrepet om et sjikt som består av skribenter, forfattere og andre kunstnere, professorer og en del journalister. Det nye er, mener han, at skiløping, løping og sykling kan konverteres til symbolsk kapital, prestisje og anerkjennelse. Facebook brukes flittig til å holde omgivelsene oppdatert om nytt utstyr, om skiføret i marka, «og sin egen sluttid i Birkebeinerrittet». Og konsekvensen av kroppsdisiplineringen er at intelligentsiaens tradisjonelt subversive potensial går tapt. Når cafékultur erstattes med kroppskultur, signaliserer dette konformitet, knefall og underkastelse. I vinter gikk Christopher Nielsen til det skritt å nekte NRK å bruke broren Jokkes «Her kommer vinteren» som kjenningsmelodi. Det skal sies at NRK ikke hadde oppvist nevneverdig tekstsensitivitet (Er du av typen som lar deg irritere/av folk som alltid skal imponere?). Nielsen la til at han håpet det ble et «skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet». Og det var som et svartsynt ekko fra fortiden, et verdensbilde man ikke hadde hørt fra på årevis. Før Hjelseth nå setter ord noe av det samme. Så nå er de to, og kudos for det. Har den heltidsintellektuelle forsvunnet? En annen måte å se det på er at idealet for idrettsutøvelse har skiftet karakter. For egentlig, et poeng Hjelseth også sneier innom, har de tungintellektuelle alltid vært grundige på fysisk fostring. Dannelsesborgerskapet vet godt at privilegiene det har må forsvares med fysisk utholdenhet. Forskjellen er at de utøver idrett med et motsatt system av signaler – som skal demonstrere åndens overlegenhet over kroppen. Ser du dannelsesborgerskapet i skiløypa er det som å møte the noble savage, med lappete anorakker og slitne nikkers. Kroppen skal fostres inn i en edlere ramme av natur, ydmykhet og utsikt. Fullkomment blir det når ånd og kropp skal i samme retning – til høydene, for til slutt å bestige en fjelltopp. Filosofene Peter Wessel Zapffe og Arne Næss var fjellklatrere og begge utviklet naturfilosofi. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har gått i Alpene i 40 år, hvor han også har jobbet som fjellfører ute å ha gjort offentligheten spesielt oppmerksom på det. Idealet kan oppsummeres i mottoet til Norges første store idrettsmann, Fridtjof Nansen: «Øv idrett, men sky sporten og de alskens rekordene!». Den nye treningsmanien er som nyrikdommen, den praler. Og derfor møter den nok like mye avsmak hos den «eldre» idrettsadelen, som den gjør hos Nielsen og Hjelseth. Hør bare på det diskret signalet fra Rune Slagstad i Klassekampen, der han sier at det er to måter å være i marka på: «Enten er man i Marka for å gå på ski eller så går man på ski for å være i Marka. Jeg tilhører den siste kategorien.» Deretter går det frem at han også liker å spille sjakk med sosiolog Dag Østerberg. Hvorpå de innvidde kan huske at Dag Østerberg ble juniornorgesmester i sjakk i 1956 og – selvfølgelig anerkjenne at sjakk, i tillegg til å være intellektuell prestisjegren, også krever stor fysisk utholdenhet. Her har vi forlegger Bjørn Smith Simonsen, en annen asketisk skiintellektuell, da han snakket om Birkebeinerrennet til Morgenbladet for fire år siden: For meg er deltagelse i rennet borkastet liv, mer meningsløst enn livet selv. Og i vinter sprakk det for Anders Heger. Det var selveste dagen da Birkebeinerrennet gikk av stabelen. Forleggeren og forfatteren, som legger bak seg minst 50 (eller nærmere 100?) mil på ski hver vinter, nærmest spyttet ut: Bare smøringen koster tusenvis av kroner. Barkebuksene er byttet ut med «Birk X-Country racing suit i super lett og tynn sensor Lycra med sublimasjonstrykk». (Nei, det er ikke noe jeg finner på. Ikke engang det med sublimasjonstrykket.) Det gigantisk birkebeinersirkuset er med sin blanding av skryt, merkevarebygging, sosialt markeringsbehov og masseopptrinn selve negasjonen av det opprinnelige skiløperidealet, skrev Heger i Dagsavisen. Det som har gått tapt er ydmykheten for naturen og ensomheten og ettertanken. Erstattet av praling og glider. Forfallet er absolutt. Ironisk nok var det én som lot seg fornærme av Heger og rykket ut til forsvar for «den øvre middelklasse» og Birken, og det var kulturminister Anniken Huitfeldt. Slik fikk hun sagt at hun var en del av dette nytrente vi «som gikk over fjellet på lørdag». Og dermed demonstrerte kulturministeren også, for den gamle garde, sin kulturløshet. I sin bok (Sporten). En idéhistorisk studie, er Rune Slagstad, slik man kunne vente seg, syrlig over utviklingen. Før var sport å vise ryggen til kommersialisme. Sporten var før underkastet ånden, men nå har den vokst seg ut av alle proporsjoner og til slutt overtatt ånden på sine mest rendyrkede betingelser – som konkurranse. I dag gjelder mottoet: Sport for sportens skyld. Det gjør i siste instans sporten meningsløs, skriver Slagstad. Er det en fare at intelligentsiaen trener bort sin mulighet for opprør? Hva ligger i så fall det subversive potensialet i? På et vis er den opposisjonelles ytre – røyk, børst og vis finger'n til verden – like kokett som idrettsadelens. Det er ingen historiske bevis for at de store opprørene i verden er startet av folk som ikke trener. Sjansene for å få gjennom politisk endring øker sjelden ved å drikke seg full, selv om det kan være fristende både sent og tidlig (dette har selvfølgelig dannelsesborgerskapet alltid visst, og derfor gjør de det sjelden). Det er neppe løping, langrenn eller sykling som undergraver politisk opposisjon, like lite som en ølflaske utgjør den. Men narsissisme og konkurranse er en felle for dagens skravlende klasser, uansett hvor mye eller lite de vil trene. Og ikke minst forholdet til tid. Hjelseth beskriver det vakkert i sin artikkel, om professoren eller forfatteren som ikke går i rett linje, men vandrer ettertenksomt. Den ikke-målrettede kroppen snur seg rundt seg selv, tar en omvei, for så «å se spørsmålet fra en ny vinkel, og til å stille de helt grunnleggende spørsmålene om tilværelsens iboende absurditet». Et poeng hos Slagstad er at den postmoderne sportens essens er å gripe øyeblikket. Det spilles om nåtid. «Å være tilskuer til en sportsbegivenhet er noe annet enn å fordype seg i Prousts På sporet av den tapte tid. Det vil si å følge begivenheten der og da – eller her og nå – i øyeblikkets reelle presens.» Nåtid og flakselementet, peker han på. Hvis man vinner en turnering inkluderer det gjerne et moment av overskridelse av det kunnskapsmessige: I dag klaffet alt. «Slik ikke-viten er en kjerne i den sportslige suksess,» skriver Slagstad. Og her har sporten sine klare begrensninger. En horisont av kombinasjonen nåtid + flaks er per definisjon å gi opp å forstå verden. Ikke minst å forandre den. ll@morgenbladet.no