5. januar gjorde Aftenposten et forsiktig forsøk på å problematisere at også offentlige etater begynner å bruke smilefjes – riktig nok foreløpig kun i sosiale medier. Utgangspunktet var at Lånekassen hadde besvart en henvendelse på Twitter slik: «Hei, skal videreformidle tilbakemeldingen din til kundesenteret. Ha en riktig god jul :)»
Begrunnelsen fra Lånekassens kommunikasjonssjef Astrid Mjærum lød: «Vi skal fremstå vennlige, og på Twitter er det ikke plass til å uttrykke vennligheten med ord. Derfor bruker vi smilefjes.»
Hvilket må bety at Lånekassen var redd for at ønsket om en god jul kunne bli oppfattet negativt.
Her bruker jeg disse symbolene for første og – håper jeg virkelig – siste gang. Men grunnen til avviket er jo at jeg merker at de påvirker også mitt liv. Selv når jeg utveksler tekstmeldinger eller e-poster med gamle venner på min egen alder, opplever jeg nå at det oppstår forvirring. En melding fra meg som de for ti år siden uten videre ville ha forstått var ironisk ment, sannsynligvis for fem år siden også, kan nå avføde et spørrende svar.
I mellomtiden er mine venner blitt ødelagt av kvikk kommunikasjon med sine tenåringsdøtre, og nå trenger de en slik: ;-)
Selv jeg skjønner hvorfor dette har skjedd. Mens vi før i tiden sludret muntlig og utvekslet mer formell informasjon skriftlig, foregår sludringen nå i alle kanaler, via tekstmeldinger, e-poster og sosiale medier. Folk bruker smilefjesene til å kompensere for at de ikke er til stede med sine rike repertoarer av ansiktsuttrykk.
Greit, under tvil. Men så kommer inflasjonen. Folk synes fjesene er sprengfestlige, og dessuten har de angst for ikke å fremstå som unge og moderne nok. Følgelig flommer smilefjesene overalt, og de spres også til former for kommunikasjon som før aldri har vært ledsaget av et smil eller et blunk – som et svar fra en saksbehandler i Lånekassen.
Resultatet er dels at fjesene ødelegger folks evne til å formulere seg og til å tolke tekst, og dels – som språkforsker Karianne Skovholt påpekte i Aftenposten – at de «tilslører maktforholdene mellom seg og brukerne».
Det siste kan lyde humørløst, men mange vil ha gjort sine erfaringer. På en av mine tidligere arbeidsplasser mistet en sjef en gang alle hemninger i bruken av smilefjesene. Hun hengte på opptil flere selv når e-posten inneholdt nøytral informasjon, og til og med når den ga negative budskap – for liksom å myke opp litt.
Det er forskjell på å få meldingen «Hei Trude. Vi har nå behandlet søknaden din om en reportasjetur til Spania, men dessverre kan vi ikke innvilge den» med og uten et avsluttende smilefjes. Uten smilefjes blir beskjeden skuffende, med smilefjes vil den av mange oppfattes som provoserende i tillegg. Diskusjoner om smilefjes i ulike nettfora viser at dette problemet har et visst omfang.
Scott Fahlman, en amerikansk dataekspert, er kreditert for bruken av de første smilefjesene, i deres allerede gammeldagse form med en strek imellom, altså klassikerne :-) og :-(. Det skjedde i 1982, på en elektronisk meldingstavle i Carnegie Mellon-universitetet i Pittsburgh.
Han foreslo :-) for å markere meldinger som var ment å være morsomme, og :-( for meldinger som ikke var det: «Slik trenden er nå, er det trolig mer økonomisk å merke meldinger som IKKE er ment å være morsomme,» skrev Scott Fahlman.
Så kan man lure på hvorfor fyren hadde dette behovet for å vite hvilke meldinger som ikke var humoristisk ment? Var kollegene overveiende sosiopater? Kom de med for mange meldinger Fahlman ikke visste om han skulle ta alvorlig? Hadde han ikke humor?
Uansett, dette er nå alvor, og det er fag. Til nå har jeg – fordi det er vanlig – brukt begrepet smilefjes om alt. Det er feil. Strengt tatt betyr «smilefjes» et grafisk symbol, som , mens begrepet «emotikon» er tekstvarianten, altså :) eller :-). Såpass får fansen lære seg. Men jeg fortsetter med «smilefjes» for denne ene gangens skyld. Forskerne har for lengst kastet seg over fenomenet. Flere undersøkelser viser at kvinner, som man kunne vente, er verst også til å bruke smilefjes i hytt og vær. Samtidig viser forskningen at menn forholdsvis sjelden bruker smilefjes seg imellom, mens de ofte bruker dem i kommunikasjon med kvinner. Det er jo heller ingen bombe.
Thompson & Foulger (1996) fant at et smilefjes, altså et smilende smilefjes, kan dempe visse typer negative budskap, men forsterke andre. Det tolker jeg som vitenskapelig støtte til mitt eksempel om Trude lenger oppe.
Arbeidet til Kato, Kato og Akahori (2007) tyder på at smilefjesene vil bli flere også i offentlig kommunikasjon. Folk har nemlig en tendens til å oppfatte en tekst som mer negativ enn den er ment – dersom den ikke er ledsaget av en smilende bruksanvisning.
Dette vet jeg alt om. På 1990-tallet ble jeg oppfattet som ironisk og vittig. Nå er ironien ute, smilefjesene inne og jeg sur.
Professor emeritus Finn-Erik Vinje inngir håp. Han tror smilefjesene er på vei ut. «Det var én gang en relativt fasjonabel uttrykksmåte, men urbane og velorienterte bekjente har uttrykt en voldsom skepsis til smilefjesene. Jeg tror simpelthen smilefjesene er blitt for vanlige til at det er interessant for dem som ligger i front,» sa han til Aftenposten.
Det er et fromt håp, Vinje, men du tar nok feil. Lo (2008) har – litt i forlengelsen av Kato, Kato og Akahori – dokumentert at når dagens internettbrukere møter en ren tekst uten smilefjes, greier de fleste ikke å forstå den.
Det går til helvete, også her. :-(
samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer