Unge Venstres leder har en flaske amerikansk øl foran seg på Kjøkken og Bar ved Youngstorget i Oslo. Det er lunsjtid, og man er da liberaler. Sveinung Rotevatn, allerede utropt av Venstre-leder Trine Skei Grande til «et stort politisk talent som vil bidra mye til Venstre og Norge i årene som kommer», er tilbake i hovedstaden.
Sist helg avholdt Unge Venstre (UV) sitt landsmøte på Hamar, og vedtok til manges store overraskelse at moderpartiet bør søke regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet – altså nettopp det tidligere partileder Lars Sponheim satte sin politiske karriere på spill for å hindre at skjedde ved stortingsvalget i 2009. Nå stemte hundre av de unge for, og bare ni imot.
– På vegne av flere jeg har snakket med som er sympatisk innstilt til Venstre, men som er skeptiske til Frp: Hva i alle dager er det dere i Unge Venstre driver med?
– Vi har ikke sagt ja til Frp. Det vi har gjort, er å si at vi skal ikke stille noe ultimatum om partisamarbeid, verken til venstre eller høyre, før valget i 2013. Vi har innsett at et seriøst partis rolle er å stille ultimatum til seg selv, og være en garantist for sin egen politikk – ikke en garantist mot alt annet, sier Rotevatn på klingende nordfjorddialekt.
Forutsetningen for samarbeid er slik UV ser det at Venstre får gjennomslag for en ambisiøs miljøpolitikk og en liberal innvandringspolitikk. Skal partiet få det, må det få en viss oppslutning.
– Å utelukke seg selv fra makt er å lure velgerne, sier Rotevatn.
Leker ikke. Døren står altså ikke på vidt gap for Fremskrittspartiet. Likevel er det noe som har skjedd i Venstre. I valgkampen i 2009 garanterte Sponheim at Venstre ikke skulle samarbeide med Frp. Nå er det ungdomspartiet som tar til orde for det motsatte: Venstre må ta ansvar for å få til en regjering på borgerlig side. «Har de røykt hasj?» spurte en i redaksjonen, med referanse til at UV er for legalisering av cannabis. Det har de neppe. Heller enn en gjeng hasjrøykere, lyser sentralstyret i UV mot en som perler på en snor når en blar seg nedover nettsidene deres: unge menn med striglede frisyrer og pene skjortesnipper. Hva slags generasjon av Venstre-politikere er dette egentlig?
– Unge Venstre er et av de mest radikale ungdomspartiene i Norge, og et av de mest seriøse. Vi ønsker grunnleggende forandringer, sier Rotevatn.
Han mener UV-medlemmene er som Venstre-velgerne: folk med høy utdannelse og urbant tankesett, internasjonalt orienterte, EU-positive, grunnleggende antikonservative og udogmatiske. Ikke noe er en sannhet fordi det alltid har vært sånn. Alt kan diskuteres, det beste argumentet skal alltid vinne. Slik det ifølge Rotevatn gjorde i debatten om samarbeid med Frp under landsmøtet. Mange var skeptiske, men lot seg overbevise av gode argumenter og endte med å stemme for. Slagordet deres er å forandre verden og ha det gøy mens de gjør det, men det er bare et skalkeskjul – dette er ikke en gjeng som leker butikk.
– Hvis vi skal få gjennomslag i vårt moderparti, må vi være seriøse. Da kan vi ikke fjase og tøyse og fortelle vitser fra talerstolen og mene sprø ting for å mene sprø ting. Vi får stort gjennomslag i vårt parti, og kommer forhåpentligvis til å få gjennomslag for vårt regjeringsstandpunkt, sier Rotevatn.
Skjebnefellesskap. «Blå hippier» har de begynt å kalle seg, en del av de unge liberale i UV – de er for en størst mulig grad av frihet i verdispørsmål, men i motsetning til mange tradisjonelle hippier har de stor tro på markedsmekanismene som økonomisk fundament. UV har også en del medlemmer som er på grensen til anarkister, og har blant annet hatt medlemmer fra det alternative ungdomshuset Blitz, forteller Rotevatn. Selv var han på anarkismekurs i USA i vår, men sier han likevel ikke er «helt der».
– Jeg mener det offentlige har en oppgave. Men jeg synes anarkisme er veldig interessant som utgangspunkt: at det offentlige ikke skal gjøre noe, og en tar det derfra – ikke motsatt.
Rotevatn snakker ofte med lederne for de andre borgerlige ungdomsorganisasjonene – Unge Høyre-leder Henrik Asheim, Fremskrittspartiets Ungdom-leder Ove Vanebo og Kristelig Folkepartis Ungdom-leder Elisabeth Løland.
– Jeg tror vi føler vi er i et skjebnefellesskap. Jeg inviterer Ove på fest, treffer ham ofte og har stor sans for ham. Vi er uenige om mange ting, men deler i hvert fall et ønske om å bytte regjering. Jeg inviterer for så vidt KrFU på fest også, men det er ikke så ofte de dukker opp, sier Rotevatn og smiler.
Han erkjenner glatt at han har større sans for FpU enn for Fremskrittspartiet.
– FpU er mer konsekvente og prinsipielle enn moderpartiet, de vender ikke kappen etter vinden i like stor grad.
Venstre-blod. Selv har han vært besatt av politikk siden 2001, da han 13 år gammel satt klistret til tv-skjermen og så Kristelig Folkepartis Kjell Magne Bondevik gå av som statsminister fordi han ikke ville godta bygging av gasskraftverk uten CO2-rensing.
– Jeg husker at jeg ikke kunne fatte og begripe at Arbeiderpartiet og Høyre kastet en god regjering fordi de selv ville bygge forurensende gasskraftverk i Norge. Jeg sprang rundt i huset og ropte til mamma at «nå har Bondevik stilt kabinettsspørsmål!» Det var kjempespennende, sier Rotevatn.
Han har fått politikken inn med morsmelken. Moren er mangeårig Venstre-politiker, og sitter i dag i kommunestyret sammen med sønnen, etter at han ved høstens valg ble stemt inn i hjemkommunen Eid. Som ikke er noen hvilken som helst valgkrets i Venstre-sammenheng: Her fikk partiet hele 44 prosent oppslutning 12. september. Venstre har tradisjonelt stått sterkt i kommunen, men fikk drahjelp av at Arbeiderpartiet gjorde seg kraftig upopulært ved å legge ned fødeavdelingen ved sykehuset i Nordfjordeid. Familien Rotevatn har ifølge UV-lederen «like stor kommunestyregruppe som Arbeiderpartiet» i kommunen.
Oldefaren satt i heradsstyret for Venstre. Tanten har vært ordførerkandidat i Sandnes – riktignok for Arbeiderpartiet. Oddsen var ikke dårlig for at det skulle bli politiker av Rotevatn, og når det ble det, heller ikke dårlig for at han skulle bli Venstre-mann.
– Einar Førde, som var fra mitt fylke, sa at vi alle er sosialdemokrater. Jeg mener alle egentlig er liberale. Det er bare ikke så mange som har oppdaget det ennå, sier 24-åringen.
Kritiserer AUF. Rotevatn er behersket, resonnerende, veltalende, der han sitter i sofaen med det ene benet over det andre, designerbriller, voks i det bakovergredde håret. Men når vi begynner snakke om sosialdemokratiet, og temaer som «den absurde AFP-ordningen», altså avtalefestet pensjon, rykker temperamentet til under den rolige overflaten.
– Du hisser deg litt opp når du snakker om sosialdemokratiet?
– Ja, jeg gjør det. Det er ikke personlig ment, men tankegangen deres står fryktelig langt fra mitt politiske grunnsyn. For eksempel det at jeg må betale mer i skatt for at LO-medlemmer skal betale mindre, synes jeg er dypt urettferdig. Vi vil behandle folk likt, men alle skal ikke være like. For sosialdemokratene er det kanskje omvendt, sier Rotevatn.
– Lars Sponheim flørtet i sin tid med Jens Stoltenberg. Du ville ikke dratt på fisketur med AUF-leder Eskil Pedersen?
– Jeg vet ikke hvor god Eskil Pedersen er til å fiske. Jeg er i hvert fall ikke spesielt god. Men jeg ser det som lite naturlig. Jeg finner Arbeiderpartiet lite tiltalende, og AUF er enda verre – en venstrevridd, strukturkonservativ organisasjon med masse gode hensikter og absolutt ingen relevante virkemidler. FpU-leder Ove Vanebo har kalt AUF for Norges kjedeligste ungdomsparti, og det er jeg enig i. De er stort sett mot rasisme, og har få meninger utover det.
– Du er ikke redd for å komme med en tøff karakteristikk av AUF etter 22. juli?
– Det er fordi jeg tar Jens Stoltenberg alvorlig. Jeg ønsker mer åpenhet og demokrati. At Arbeiderpartiet ble tragisk rammet av et terrorangrep skal vi ha stor sympati og medfølelse for, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte å kritisere hvor uheldig innvirkning deres politikk har på Norge, sier Rotevatn.
Frihet til å velge feil. Han er for legalisering av all narkotika. Han vil avvikle monarkiet og innføre republikk, avskaffe verneplikten, innføre stemmerett for 16-åringer. Han vil fjerne AFP-ordningen, senke sykelønnen, heve pensjonsalderen. Gi mer til dem som trenger det mest, mindre til dem som ikke trenger det. Han er for fri innvandring (du leste riktig – fri innvandring). Han er for – «euthanasia – hva heter det på norsk igjen....?» – aktiv dødshjelp. Meningene kommer taktfast som fra en skiskytter som plaffer ned blink etter blink. Det er som om han har forberedt seg et helt liv allerede på å fronte disse standpunktene, som om han ikke kan vente med å storme barrikadene og innta dette landet som flyter av melk og honning – denne vidunderlige nye verden av kunnskap, optimisme og frihet.
Selv driver han for tiden ikke med annet enn politikk. Han har spilt fløyte i ti år, og forteller at korpsmusikk er en annen lidenskap – en lidenskap han deler med Venstre-veteranen Odd Einar Dørum. De to hører ofte på korpsmusikk sammen på Rotevatns kontor, til kollegenes store fortvilelse.
Og han studerer juss ved Universitetet i Bergen, en utdannelse han har fått permisjon fra for å kunne drive med politikk på fulltid. En streit fyr, rett og slett, og jeg er nødt til å spørre: Hvorfor er det alltid slike streite fyrer, som verken røyker hasj eller kjøper sex, som på død og liv skal fronte retten til å gjøre det?
– Jeg tror det er en styrke for meg når jeg fronter retten til å røyke cannabis, å kunne si at jeg aldri har gjort det selv. For det har jeg ikke. Og jeg har selvfølgelig aldri kjøpt sex, men jeg har ikke noe moralsk problem med at folk skal kunne gjøre det, så lenge det er frivillig.
– Hva med mindre streite folk, som kanskje sliter med avhengighet – kan de få problemer med å takle all friheten?
– Frihet er aldri behagelig, og innebærer også friheten til å ta gale valg. Vi skal gi all hjelp vi kan til dem som ønsker hjelp, men friheten til den enkelte innebærer også retten til å gå til grunne. En del vil ta gale valg, hvis en har stor frihet, men jeg synes det er bedre enn alternativet. Jeg har stor tro på enkeltmennesket, sier Rotevatn.
abb@morgenbladet.no
Ingen kommentarer