Barndommens bølgedal

Karin Boye kalte, i 1940, sin fremtidsvisjon for Kallocain. Roman från 2000-talet. I dette årtusenet, fantaserte hun, gjorde dopet kallocain lederne i stand til å ta kontroll over menneskenes tanker, og systemet tok over barna fra fylte syv år. Åtte år før hadde Aldous Huxley gitt ut sin Vidunderlige nye verden. Der figurerer det også et stoff, soma, som fjerner opplevelsen av smerte. Boyes og Huxleys medikament-dystopier skildrer samfunn der psykofarmaka holder innbyggerne i sjakk. Når det kommer til sjangeren science fiction er det en god regel å legge mer vekt på «fiksjon» enn «vitenskap», men likevel ligger det ofte en interessant vitenskapskritikk i den. Hva er så uhyggelig ved at mennesker blir lykkeligere, lydigere? I siste nummer av Samtiden skriver legen Charlotte Lunde et viktig essay om ADHD (Attention Deficit/Hyperactivity Disorder). Lunde kan fortelle oss at 17 500 norske barn nå går på medisiner for ADHD. Nesten en tidobling på ti år. Og langt flere enn dem som medisineres, har diagnosen. I fjor rettet FNs barnekommisjon kraftig kritikk mot Norge og var «alvorlig bekymret» for vår statistikk når det gjaldt å gi Ritalin og annen amfetaminmedisin til barn. Norge har økt sin medisinering mer enn andre europeiske land, og Lunde skriver at bruken av ADHD-medisin i Norge nærmer seg amerikanske tilstander. I USA er 10 prosent av befolkningen over seks år på antidepressiva. Antipsykotiske legemidler slo nylig ut kolesterolsenkende medisiner som landets mest solgte. Den vidunderlige nye verden av prestasjonsfremmende medikamenter er innen rekkevidde. En liten dose sentralstimulerende får jo alle – ikke bare barna – til å yte litt bedre. Dette er ikke et forsøk på å hevde at symptomene på ADHD – hyperaktivitet, impulsivitet, konsentrasjonsvansker – ikke eksisterer. Det er lett å akseptere at ADHD-medisin er redningen for noen barn og foreldre. Men 17 500 barn på amfetaminmedisin? Hvis 5-6 prosent av befolkningen har ADHD, slik fagmiljøene og ADHD-foreningen hevder, er det ikke noe psykiatrien kan finne ut av alene. Da handler diskusjonen også om hva et storsamfunn skal regne som normalt. Om spørsmål som: Hva tillater vi av menneskelig variasjon? Og: Hvilke samfunnsverdier har vi? Den psykiatriske profesjonsmakten har en tendens til å avskrive kritikk som «uvitenskapelig». For ti år siden sammenlignet en internasjonal professorgruppe kritikken med «å erklære jorda flat, gravitasjonsloven diskutabel og det periodiske system som svindel». Det er åpenbart et naturvitenskapelig verdenssyn som skal forsvares her. Derfor er det nødvendig at humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag begynner å publisere forskning om ADHD. Å være normal betyr «å leve opp til normen». Normen er normativ, naturlig nok, ikke en objektiv størrelse som naturvitenskapen kan ta tolkningsmonopol på. Det finnes lite sikker kunnskap om ADHD, selv om noen studier peker på at spesielle gener kan være involvert. Så hvorfor disse genetiske utslagene nå? Miljøgifter som påvirker hjernen? Tilsetningsstoffer som preger fosteret i magen? Eller har de vært der hele tiden? Lunde viser til den svenske vitenskapsteoretikeren Thomas Brante, som har pekt ut fem ytre faktorer som kan forklare ADHD-eksplosjonen: 1) Den biologiske forklaringsmodellens økende popularitet (i Norge ser vi det på Hjernevask-vendingen). 2) Den biomedisinske modellens høye status (at fokus på genetikk, farmakologi og nevrobiologi gir størst faglig prestisje). 3) Familien og skolen (å behandle «årsaken» isolert fra miljøet er helt klart mer behagelig og mindre ressurskrevende for miljøet). 4) Aktive lobbygrupper og pasientforeninger (den norske ADHD-foreningen har for eksempel jobbet aktivt for diagnosens utbredelse). 5) Legemiddelindustrien (hvis terapi hadde vært den sentrale behandlingsformen, hadde diagnosen neppe vært like utbredt). Det første selvransakende spørsmålet som melder seg når man leser disse fem punktene er selvsagt om det er skolen, foreldrerollen, barnekulturen og normalitetsbegrepet som har endret seg. Ikke barnas hjerner. Og hvis svaret på dette er ja, er vi forpliktet til å gå videre og spørre oss selv: Hender det at vi medisinerer normal, men «vanskelig» småbarnsadferd? Vi vet ennå ikke langtidseffektene av sentralstimulerende medisiner, og barnehjernen er ikke utviklet når medisinering starter. Når barn som ikke klarer å sitte rolig og konsentrert blir diagnostisert ut av normaliteten, setter vi dem, i all stillhet, opp mot fellesskapet. Når et barn får medisin, skjønner det at «jeg er problemet». Dette til tross for at de ofte har unike ressurser, for eksempel fysiske ferdigheter, utferdstrang og temperament. Egenskaper som kunne ha kommet godt med i livet, men ikke på skolebenken. I vestlig psykiatri regjerer to store diagnosemanualer. Den ene heter ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases), den andre DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders). I mars i fjor skjedde det noe viktig som stort sett gikk oss hus forbi i Norge. Allen Frances, medisinprofessor og tidligere leder for DSM, rykket ut med en dyp selvkritikk. Han mente at han og hans kolleger hadde bidratt til å skape tre falske «epidemier»: ADHD, autisme og bipolar tendens. Frances hadde sett mange mennesker bli definert som pasienter etter at diagnosemanualen ble tatt i bruk, mennesker som ville hatt det bedre uten å komme i kontakt med helsevesenet: «Jeg lærte gjennom smertefull erfaring hvordan små forandringer i definisjonen av en mental forstyrrelse kan skape enorme, uintenderte konsekvenser,» skrev han. Til en viss grad er altså diagnosemanualene også et kulturelt dokument, som – i et vitenskapelig språk – også forteller oss hva samfunnet setter pris på. Vi står i fare for at manualene utvides til å omfatte en sykeliggjøring av menneskelig variasjon. Frances appellerte om å gå tilbake til en rausere normalitetsdefinisjon: «I's not too late to save 'normal'.» Før hadde man andre uttrykk om barn: «de vokser det av seg», «det blir folk av dem til slutt». Etter at ADHD-diagnosen ble lansert, har det ikke manglet på avdøde eksentrikere som har fått diagnosen posthumt. Overlege ved Ullevål universitetssykehus, Nils Olav Aanonsen, har gitt Henrik Wergeland – skikkelsen som har definert det norske – ADHD-diagnosen i Tidsskrift for Den norske legeforening. Forfatter Truls Gjefsen, som har skrevet bok om Arne Næss, mener filosofen som guttunge, på grunn av sin noe spesielle impulskontroll, ville blitt medisinert hvis han skulle inn i dagens norske skole. Leser man den viktigste norske samtidslitteraturen – Beate Grimsrud (En dåre fri), Gaute Heivoll (Før jeg brenner ned), Carl Frode Tiller (Innsirkling-bøkene), forfatterskapet til Thure Erik Lund eller Tomas Espedal – handler det alltid og alt sammen om dette. Å leve i en annerledeshet, en indre uro og mistilpassethet. Vi kan kanskje klare å medisinere bort slike tilpasningsproblemer. Men da griper vi inn i det dypeste menneskelige, noe sårbart vi alle kjenner igjen. Historisk har naturvitenskapens rolle vært å finne og formidle objektive fakta. Imaget til humaniora og samfunnsfag er mer porøst, de fremstår som subjektive og påvirkelige. Nå er det motsatt. Opp mot motestyrte diagnoser må humanismen stå støtt, ta normalitetsbegrepet tilbake, og gjøre døren høy og porten vid. ll@morgenbladet.no