Usosiale medier

Vi er vitner til en medierevolusjon. Men hva blir egentlig bedre?

For meg, som prøver å begrense bruken av «jeg» i tekster av den typen du nå er i ferd med å lese, oppleves det å motta mailer fra folk jeg ikke kjenner, som vil ha meg som «venn» på Facebook, omtrent like intimt som de personlige brevene jeg får fra banken med jevne mellomrom. Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes.

Mer enn 40 prosent av alle nordmenn er innom Facebook hver dag. På verdensbasis nås mer enn 450 millioner mennesker, og den raskest økende brukergruppen er kvinner mellom 55 og 65 år. Det er hver dag flere nordmenn som besøker Facebook, enn det er nordmenn som åpner en bok. For fire år siden brukte ingen i Norge Facebook. «Vi er med andre ord vitner til en medierevolusjon som går raskere enn det vi noen gang har opplevd tidligere,» skriver redaksjonssjef i Aftenposten, Anette Mellbye, i avisens «Leserforum» søndag 2. mai i år.
Mellbyes tekst er interessant, fordi den på mange måter oppsummerer det rådende syn. Ingen ansvarlig bedriftsledelse kan tillate seg å ikke ta de sosiale mediene, som vokser så raskt og omfatter så mange, alvorlig. Lesere er som kjent også kunder. Hvilke muligheter ligger her? Hvordan kan vi utnytte dem best mulig?
Sosiale medier, leser vi, endrer maktbalansen mellom folk på den ene siden og institusjoner på den andre. Hierarkiet flates ut, og vi (bedriftsledelsen, Aftenposten i dette tilfellet) må se på organiseringen vår på nye måter. Journalistikken må utvikle seg fra å ligne en forelesning til å ligne et seminar. Mediene må snakke med, ikke til leseren. Og samtalen må materialisere seg i journalistikken. De sosiale mediene representerer et brudd med avisenes tradisjonelle rolleforståelse, skriver redaksjonssjefen, og det er «en utvikling til det bedre». Men hva er Facebook egentlig? Og Twitter? Hvilke behov fyller de og hvilke problemer er de med på løse?
Facebook er blitt beskrevet som alt fra «vår tids telefon» til et torg eller en møteplass, og som vår tids julebrev – det vil si en glanset versjon av privatlivet – som oppdateres fem ganger om dagen, eller fem ganger i timen av de aller ivrigste. Mikrobloggen Twitter er foreløpig dominert av profesjonelle meningsbærere og opinionsledere. Her kan de teste ut synspunkter og diskutere aktuelle saker med hverandre, før de skriver sine kommentarer i redigerte medier, på papir eller på nett.
Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet. Det er praktisk, ikke sant, å legge ut bilder av ungene på ett sted. Så kan besteforeldre og venner gå inn der i stedet for å ringe eller maile en og en. Og det er greit å vite hva Knut Olav, Marie, Hans-Christian og Hilde mener om en aktuell sak, før en gjør seg opp en mening selv. Eller? Noen som har et forslag til tema i dag?
De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne. Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen.

Det at mange mennesker kobles sammen digitalt, er ikke det samme som at alle blir hørt, eller at ulike meninger brytes mot hverandre. Tvert imot. De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt. Utfordringen er å fortsette samtalen, også med dem man verken liker eller deler interesser med, slik at man kan komme frem til løsninger som gjør det mulig å leve sammen likevel. Ekte demokratisk dialog er mer nyttig jo mindre lystbetont den er.
Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden. Det å hevde noe stedig, over tid, er viktig. Mye viktigere enn å «henge med» i hva folk på Twitter og Facebook improviserer av meninger til enhver tid. Til demokratiets rituelle side, ligger også omtanken og omsorgen for språket, i motsetning til den impulsive og muntlige formen som preger nettsamfunnene.

De sosiale mediene fikk mye av æren for Barack Obamas suksess i den siste amerikanske valgkampen. Stadig flere politikere gir uttrykk for at de bruker de sosiale mediene som rådgivende i saker de skal ta stilling til, og Jens Stoltenberg er på popularitetstoppen blant politikere i verden, med sine mer enn 60 000 «venner».
For alle som har noe å selge, er muligheten til å kommunisere direkte med kundene selvsagt av stor verdi. Og behovet for å effektivisere kommunikasjonen med familie og venner er litt trist, men forståelig. Folk har dårlig tid, og en pseudo-personlig hilsen er kanskje bedre enn ingen hilsen i det hele tatt? I offentlig meningsdannelse er kravet om å «komme seg på Facebook» mer tvilsomt. Prinsippet om at kunden alltid har rett, kan ikke gjelde overalt og i alle sammenhenger. Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument».
Hva kan de sosiale mediene brukes til? Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell. Hva betyr det hvis Dag og Tid-journalist Jon «Kongen av Facebook» Hustad strør om seg med negative karakteristikker av navngitte, offentlige personer som ikke er deltagere på de samme listene som Hustad, som ikke vet at de er under angrep og som dermed ikke får forsvart seg? Er han fortsatt journalist da? Hvor ble det av tilsvarsretten? Facebook og Twitter er avansert sladreteknologi, perfekt designet for språklig og sjelelig inkontinens. Interne diskusjoner flyttes fra møterommet og ut i nettverket, for å dukke opp igjen som «journalistikk» i redigerte medier. Særlig Twitter er effektiv i så måte. En eneste setning er nok. «Venner» og «followers» tar seg av resten. Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Morgenbladet har ingen politikk for egne ansatte når det gjelder sosiale medier, vi blir verken oppmuntret til eller rådet fra å delta i de mange løpende diskusjonene på Facebook og Twitter. Men hvem har tid til det? «Jeg orket ham ikke mer,» sa Abid Raja, kjendisadvokat og Fritt Ord-prisvinner av året, til Dagbladet i fjor, etter at han hadde blokkert Ap-politikeren Håkon Haugli som «follower» på Twitter. «Han hadde ikke noe fornuftig å komme med. Jeg har fått nok av smålige kommentarer fra den kanten,» sa Raja. Det var den dialogen.

mks@morgenbladet.no