– Historie og juss har sterk tradisjon for tøffe offentlige meningsbrytninger. Det har vært en tanke om at hvis «gutter skal bli menn så må de være tøffe», forteller universitetshistoriker Fredrik W. Thue.
Historikeren har selv fått føle hvordan det er å være midtpunktet i et opphetet akademisk ordskifte. Doktorgradsavhandlingen hans «In quest of a Democratic Social Order. The Americanization of Norwegian Social Scolarship 1918-1970» ble kritisert av Rune Slagstad. Selv beskrev Thue Slagstads kritikk som noe som lignet et «intellektuelt karaktermord».
– Poengene han hadde var greie nok, men det var ingen balanse i vurderingene. Jeg opplevde det som svært urettferdig. Men vil man ha fri meningsbrytning, er man til en viss grad nødt til å bite personlige følelser i seg, sier Thue.
Børinglinjen. Thue mener en Vær varsom-plakat i prinsippet er en god idé.
– Vi behøver etiske normer mot «dirty tricks». Man bør være forsiktig med å bruke retoriske virkemidler for å latterliggjøre motstandere i faglige debatter. Et særlig ansvar har seniorer for ikke å hamre løs på juniorer.
Thue er likevel skeptisk til en formalisering av akademisk folkeskikk.
– Det er en tendens til at flere vil gjennomregulere ordskiftet, og det må vi unngå. Den linjen hovedverneombud Mette Børing går inn for, er etter min mening livsfarlig. Jeg vil ta avstand fra den typen moralpoliti.
– Hvorfor det?
– Et ombudsvesen kan bli rigid og umusikalsk. For sterke kollegiale normer vil kunne dempe vår evne til å kritisere kolleger i samme institusjon. Vi kan uttale oss friskt mot en kollega i Bergen, mens de vi deler korridor med blir det ubehagelig å kritisere.
Smil og spark. Etter hans mening er akademikerne kanskje i ferd med å bli for forsiktige, snarere enn det motsatte.
– Slik jeg ser det er det langt større fare for servilitet enn kjepphøyhet. Det verste som kan skje er at vi får akademikere som smiler oppover og sparker nedover, sier Thue.
– Hvor går grensen mellom fag og person for akademikere?
– I humanistiske fag er skillet kanskje litt vanskelig å trekke fordi vi tar med oss masse kulturelle forutsetninger. Dette gjør det vanskelig å skille hvor en person står som menneske og samfunnsborger, og hva man kommer frem til som forsker. Dessuten investerer vi så mye eksistensielt og karrieremessig i arbeidene vi gjør og teoriene vi knytter oss til. Dermed er det vanskelig å godta at en kollega bare kan rasere det vi har gjort. Det kreves institusjonelle motkrefter som gjør at vi godtar å få kritikk. Det gjør det samtidig viktig med en etikk som vi må holde oss innenfor, sier Thue.
samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer