Det er tid for den store konfrontasjonen.
– VG, Norges største avis, skriver at dere «selv henter frem noen småpenger som skal virke som lokkemidler når en troskyldig nordmann passerer forbi». Stemmer dette?
– Vi har ikke sett noen som gjør det.
Karl Johans gate. De spiller trekkspill og tamburin. Vasile (17), kona Simona (18), fetter Constantin (17) og kompisen Gabriel (18). Rundt oss passerer turister, souvenirselgere, tiggende heroinister, karikaturtegnere, smykkeselgere, vektere.
Vi spør om et intervju. Jo gjerne, hvis vi betaler 200 kroner. Vi tilbyr en burger i stedet. De foretrekker kebab. Deal.
– Sjefen for Majorstua politistasjon, Arne Solberg sier at dere «ser på Norge som en honningkrukke». Er det sant?
– Nja, sier Vasile. – Noen mennesker er snille, derfor gir de penger.
«Multikriminelle». Det er den sesongen igjen. Hver sommer blir norske aviser tapetsert med saker om rumenske tiggere. KRIMINELLE TIGGERE var overskriften på en to siders kommentar i VG denne uken. Trykket er sterkere enn før. Det er lummert. ØSTEUROPEERE RUNDSTJELER OSS het det på Aftenpostens forside samme dag.
– VG skriver om dere: «De er multikriminelle. De beveger seg raskt fra sted til sted, fra nord i landet til de sydligste byene. De sitter på gaten som tiggere iført fattigslige klær. De spaner i boligområder på jakt etter passende innbruddsobjekter. De slår til mens du sover. De titter deg over skulderen for å se pinkoden. De stjeler, ja, om nødvendig, slår deg ned, for å få lommeboken. De tømmer bankkontoen før du i det hele tatt har merket at bankkortet ditt er forsvunnet». Er dette riktig?
Gabriel i Adidas-jakken ser forbløffet på tolken. Vasile blir irritert.
– Det finnes flere kategorier rumenere, som andre folk. Noen spiller, andre tigger, atter andre stjeler. Vi selv er musikanter. For oss er det bra om politiet tar de kriminelle, så vi kan få spille i fred.
En mediekritikk. Norges to største aviser, VG og Aftenposten, hadde frem til onsdag trykket til sammen 17 sider med artikler om romfolk den siste måneden. Vi skriver dem ut. Straks kan stoffet deles opp i to kategorier:
a) Reportasjer om romfolk i utlandet (Ungarn, Slovakia), trykket på utenrikssidene. De handler om overgrep. «De får skylden for alt» skriver VG. «Finanskrisen har pisket opp en hatbølge mot sigøynere over hele Europa». VG-journalisten er kritisk til ungarsk politi og offentlighet: «Samtidig som politiet må tåle kritikk for å gjøre lite eller ingenting for å oppklare ugjerningene (mot romfolk), tiltar hverdagsrasismen. Holdningene mot romfolk er i endring – det er blitt stuerent å hetse dem». Aftenposten følger opp, og siterer: «Før EU-valget var ordet 'sigøynerkriminalitet' politisk ukorrekt og tabu. Men nå brukes det av alle politikere, til og med på radio.»
b) Den andre kategorien handler om romfolk i Norge. Her er det kritiske perspektivet mot politi og offentlighet borte. Rumenerne fremstår ikke lenger med navn og bilde, de avbildes på avstand med telelinse. Der de i utenriksreportasjene blir fremstilt som verdige ofre i kamp mot en mobbende offentlighet, fremstår de her som uverdige og konspiratoriske.
I denne kategorien finner vi seks sider i VG og to i Aftenposten. Et første slående element er bruken av snikfotografier. Vi teller 21 bilder, alle tatt på avstand – med ryggen til, tiggende, og i private øyeblikk, som når de sover eller gjør morgenstellet. De er tydelig ikke forespurt om de vil bli avbildet, slik VG selv understreker i en bildetekst: «Mellom buskene i rundkjøringen våkner tre mennesker. En kvinne gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil avbildes». Snikfotograferingen, kombinert med sladdete ansikter, understreker deres posisjon som mistenkelige.
Kildebruk. På de åtte nyhetssidene er 16 kilder sitert. Aftenposten opplyser å ha snakket med samtlige 27 politidistrikt – i så fall er informasjon innhentet fra 40 kilder. Kildene fordeler seg slik: Politiet: (11 forekomster, eller 35 med alle politidistriktene), justisministeren (1 forekomst), byrådsleder Erling Lae (1), friluftsetaten (1), sikkerhetssjef i en bank (1), Oslo byrett (1).
Dominansen av politikilder (87,5%) er slående. Etterretningssjef Geir Ellefsen ved Majorstuen politistasjon er ofte eneste siterte kilde.
Samtidig er de rumenske tiggernes egen stemme helt fraværende. Vær varsom-plakatens paragraf 4.14 om at «de som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger» blir ikke praktisert.
Ord. Ordbruken understreker romfolket som trussel. Vi står overfor en «tiggerinvasjon», en «krimeksplosjon», «antallet eksploderer».
De rumenske tiggerne er ikke bare «plagsomme» og til «offentlig sjenanse», de opptrer også som «bander». De «spaner», «titter deg over skulderen», «beveger seg raskt», bruker «lokkemidler», er «utspekulert», «organisert», de «overvåker», «stjeler pinkoden din», «rundstjeler oss», «snoker rundt i villastrøk», «misbruker barn».
Nordmenn omtales som «naive» og «troskyldige», vi er «eldre og forsvarsløse» og et «lett bytte», og blir følgelig «frastjålet uerstattelige beløp».
Generaliseringer. Dekningen synes å bygge på uklar dokumentasjon. VG skriver at de rumenske tiggerne «kan knyttes til kriminelle» og at «det er grunn til å tro» at de er organiserte. Politiet sier at de «tror» det forekommer menneskehandel, og at det er «naivt å tro at denne virksomheten ikke er godt organisert og en viktig del av et mobilt, kriminelt nettverk».
Vær varsom-plakatens paragraf 4.5 maner journalister til å «unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje». Dette fordrer en forsiktig omgang med slike spekulasjoner. Når vi undersøker dokumentasjonen, finner vi to konkrete eksempler på kriminelle som har oppgitt å ha tigget.
I VG 24.7 vises det til en sak der en av tre personer fremstilt for fengsling har oppgitt å ha kommet til Norge for å tigge.
Politiet viser videre til en vinningskriminalitetssak fra 2008, der «flere» av de ni dømte rumenerne ifølge politiet oppga «å ha vært tiggere, blomsterselgere eller gatemusikanter».
Ut fra dette skapes et generelt inntrykk av at rumenske tiggere er kriminelle. Aftenposten skriver at «politiet har registrert at de omreisende gruppene møtes om morgenen hvor dagens arbeidsoppgaver fordeles – hvem som skal stjele, tigge, drive pengespill, selge roser eller selge smykker av ukjent opphav og ymse kvalitet». Politiet hevder at «grensene er flytende mellom hvem som tigger og hvem som begår kriminalitet». Generaliseringene etterlater et inntrykk av at rom = kriminell.
Alternative perspektiver. Få motstemmer slippes til, selv om de eksisterer:
Slike perspektiver kunne nyansert dekningen. Engebrigtsen slipper til i en kronikk i VG, og Aftenposten nyanserer bildet i en kommentar, men ellers kommer ikke perspektivene frem. Andre medier, som Dagbladet og Stavanger Aftenblad, har dessuten bidratt med kritiske perspektiver.
Kontinuitet. «Holdningene mot romfolk er i endring,» skrev VG i sin Ungarn-reportasje. Presseoppslagene vi analyserer synes å bekrefte dette. Også vår «bande» av kebabspisende rumenere mener det.
– Nordmenn gir ikke lenger penger når vi spiller, sier Gabriel (18). – Vi merker på ansikter og kroppsspråk at nordmenn er redde for oss. Setter vi oss ned ved siden av noen, flytter de seg. De er forsiktig med tingene sine, og tror at vi vil stjele det.
Samtidig synes medieomtalen av romfolk å være preget av kontinuitet. Vi slår vi opp avisarkivet, og finner en VG-artikkel fra 1955, der det som nå snakkes om «invasjon». En byråsjef i justisdepartementet forteller at man vil revidere fremmedloven, og har «foreslått å ta ut bestemmelsen om at sigøynere og omstreifere ... skal nektes adgang til riket». VG fokuserer på muligheten for at dette vil gi «invasjon» av sigøynere. Byråsjefen forsikrer at sigøynerne «ikke mer enn før vil ha adgang til å komme hit og farte på landeveiene» og at departementet fortsatt vil ha «full anledning til å avvise dem, nekte dem opphold eller utvise dem.»
Skalkeskjul? – Er dere egentlig blitt kjent med noen nordmenn? spør vi Gabriel. Han rynker på nesen.
– Når folk er fulle hender det de sier noe til oss, ellers ikke.
Vasile, Simona og Constantin nikker. De har alle eiendelene sine i en bag. De sier de tjener 150 kroner på spillingen hver dag, og deler det på fire. De spiller i sentrum, og bor ute. De sier de kom hit med familien, som nå er reist hjem.
– VG skriver at virksomheten deres «er som et tannhjul i et større internasjonalt maskineri, bygget opp av utenlandske bander på besøk i Norge». Stemmer det?
– Nei. Hvem ville være så dum å jobbe for andre, når man tjener så lite som oss? Vi klarer oss selv.
– Har VG rett i at «tiggingen er et skalkeskjul for kriminell virksomhet satt i system»?
– Vi tigger ikke. Vi synger.
– Er syngingen et skalkeskjul?
– Nei.
VG. Vi ringer VGs journalist Terje Helsingeng, som står bak to av nyhetsartiklene og kommentaren om «kriminelle tiggere».
– Du skriver at «det kan dokumenteres at tiggervirksomheten er som et tannhjul i et større internasjonalt maskineri, bygget opp av utenlandske bander på besøk i Norge». Kan du dokumentere det?
– Dette er overvåkning politiet har foretatt, sier han. Han oppgir Majorstua politistasjon og den samme Geir Ellefsen som sin kilde, samt dommene i Oslo tingrett. Så vil han avslutte samtalen «hvis det er sånn det skal være». Han legger på. Det var synd, for vi får dermed ikke spurt hvordan han vet at romfolk ikke har empati, som han skriver i sin kommentar: «Det vises ingen form for empati for ofrene. Absolutt ingen forståelse for at deres liv kan være ødelagt».
I stedet svarer fungerende nyhetsredaktør Rolf Sønstelie per e-post (se neste side).
Skammer seg. Lenger nede i gaten treffer vi Elena (49). Hun tigger. Hun åpner med å si at «folk liker oss ikke, de tror vi er mafia eller noe». Før kunne hun få inn 200 kroner på en dag, nå bare hundrelappen. Hun har lilla skaut, stor svart genser og et blomstrende skjørt. I dag har hun tjent tjue kroner. En venninne kommer bortom og ler: «Jeg har bare fått to kroner.»
– Er tiggingen deres et skalkeskjul for kriminalitet?
– Det er ikke de samme personene. De som tigger tigger, de kriminelle er kriminelle. Politiet må ta dem som stjeler, for de er et problem for oss. Vi ønsker en jobb. Vi kan vaske gatene, tømme søppel, gjøre hva som helst.
Enda en tigger kommer, sier «uno momento» og gir en lang utlegning til tolken vår. En indianer går forbi, på vei til Oslo S for å spille. Elena ler:
– En gammel dame som meg ville vært en dårlig tyv, sier hun. – Jeg er sterk fysisk og vil gjerne jobbe. Jeg føler meg ydmyket når folk ikke gir noe, men bare ser på og går.
– Det å tigge er vel i seg selv ganske ydmykende?
– Vi skammer oss, men vi er desperate. Hjemme finnes det ikke noen jobb.
– VG skriver at dere er «tannhjul i et større internasjonalt maskineri, bygget opp av utenlandske bander på besøk i Norge»?
– Vi har kommet med familien, og har ikke tilknytning til organisert virksomhet. Men mafia finnes. De gir penger i lån, og tar igjen når de kommer hit. Vi har hørt om det, men kjenner ikke til noe konkret.
Flere blander seg i samtalen, og sier at politiet må stoppe tyvene og «gi dem et stempel i passet så de aldri kan komme tilbake».
En teori. Snart kommer enda en rumener. Tolken identifiserer ham som rumensk jøde, men han sier: «Nei, jeg var kommunist, jeg». Han omgås ikke tiggerne, men sier han synes synd på dem. Så kommer en lang utlegning. Han sier sigøynerne, da de utvandret fra India, tilhørte ulike kaster. Disse utviklet seg siden til klaner, som hver var spesialisert i en type håndverk.
– Disse tiggerne tilhører en stamme med utspring fra en lav kaste, mens tyvene stammer fra en høy kaste. Hver stamme har sin kultur, skjønner du. I dag er én stamme arbeidere, andre jordbrukere, andre er tyver. De lærer det fra generasjon til generasjon. De som er musikanter og tiggere, er gode folk. De stjeler ikke.
– Men VG hevder tiggingen er «et skalkeskjul for kriminell virksomhet»?
– Ja, og vet du hvorfor de tror det? Fordi tyven kommer, og tiggeren sitter der. Og tyven gir penger til tiggeren. Tiggeren blir glad. Og så vil tiggeren tipse tyven tilbake: «Vær forsiktig, den mannen er politi» og så videre Men det er ikke vennskap, bare felles interesse. De holder seg til hver sin klan.
– Men VG skriver at tiggerne er del av et «internasjonalt kriminelt maskineri»?
– Feil. Mange av disse tiggerne er pinsevenner, gjenfødte kristne. De som skrev om dette i avisene forstår ikke denne kulturen. De har kanskje sett en sammenheng, fordi de så tiggeren og tyven gi penger til hverandre, men det er alt.
– Er det bakmenn?
– Nei, disse menneskene er kristne, de gir ikke pengene til noen. Men det kan være unntak, så klart. Problemet er at avisene bare ser unntakene, og generaliserer ut fra dem. Og det er feil.
Så må fyren jobbe, og stikker videre.
Separate grupper. Vi blir stående og diskutere litt. Så ringer vi NOVA-forsker Ada Engebrigtsen, for å høre hennes mening. Hun ler av den «typisk rumenske» oppfatningen at det finnes «tyvekaster» blant romfolket, men sier det generelle poenget er riktig: Romfolket består av flere helt separate grupper.
– Det finnes sikkert grupper som er spesialisert på vinningsforbrytelser, men også grupper som ikke har noe som helst med det å gjøre. Men nå har jo politiet eller journalister eller hvem det nå er, sauset alt dette sammen.
Epilog. Senere sendte vi åtte spørsmål til politiet. Vi lurte på hvor mange tiggere de kan dokumentere at stjeler, i hvor stor grad de mener tigging er et skalkeskjul for tyveri, og hvor mange tilfeller av menneskehandel med rumenske tiggere de kjenner. Politiet valgte ikke å besvare disse spørsmålene, med henvisning til at den som kunne svare, Geir Ellefsen, er på ferie.
Ingen kommentarer