Syke, gale nordmenn

<b>Tidsånden</b>: - Da jeg vokste opp, var beskjedenhet en dyd, ikke en diagnose, sier Per Fugelli, professor i sosialmedisin.
Tidsånden: - Da jeg vokste opp, var beskjedenhet en dyd, ikke en diagnose, sier Per Fugelli, professor i sosialmedisin.

Denne uken mottar sosialmedisiner Per Fugelli Fritt Ords Pris for 2013. Til glede for nye lesere henter Morgenbladet et svært populært intervju med Fugelli frem fra arkivet.

Relaterte artikler
Fakta

Psykiatriske diagnoser

13 prosent av befolkningen bruker antidepressiva, sovemedisiner eller annen nervemedisin. Salget er doblet siden 1995.
•

Antallet psykiatriske diagnoser er tredoblet de siste 25 årene.
•

Helsedepartementet regner med at halvparten av oss vil få behov for profesjonell psykisk hjelp i løpet av livet.
•

I 2003 var det nærmere en million polikliniske konsultasjoner innenfor psykisk helsevern.
•

Helsedepartementet anslår at cirka 20 prosent av barn og ungdom får en lettere eller tyngre psykisk sykdom i løpet av oppveksten.
•

Siden 1990 er antallet psykologer i spesialisthelsetjenesten nesten tredoblet.
•

Verdens helseorganisasjon (WHO) regner med at det til enhver tid er 450 millioner mennesker som har adferdsproblemer, psykiske eller nevrologiske problemer.

Halvparten av oss må oppsøke psykisk helsevern i løpet av livet, anslår myndighetene. 13 prosent av befolkningen går allerede på nervemedisin. Galskap?

Nylig kunne vi lese i Dagbladet om at psykologene bør gripe inn i barnehagen og barneskolen for å hjelpe sjenerte barn. «Beskjedenhet er en lidelse som ikke tas alvorlig nok», sier psykolog Tore Aune ifølge avisen. Han påpeker at lidelsen er kraftig underdiagnostisert. – Da jeg vokste opp på Jæren, var beskjedenhet en dyd, ikke en diagnose, sier Per Fugelli, professor i sosialmedisin til Morgenbladet.

I både barnehagen og skoleverket ropes det etter flere psykiatere og kliniske psykologer som kan plukke ut og hjelpe barn som er beskjedne, hyperaktive eller har lærevansker. 20 prosent av barn og ungdom får en lettere eller tyngre psykisk sykdom i løpet av oppveksten, anslår Helsedepartementet. En regner med at i gjennomsnitt ett barn i hver klasse har ADHD. Myndighetene regner med at halvparten av befolkningen får behov for profesjonell hjelp i løpet av livet. Salget av antidepressiva og sovemedisin er dobbelt så stort som for ti år siden.

 

Megalomani. Fremskritt innen hjerneforskning og genetikk gjør også universitetspsykologien mer selvsikker. Den kan erstatte filosofien, løse moralske problemer og lære oss hvordan vi skaper et trygt og godt samfunn. Som det heter årets bok Hva er psykologi?: «Psykologi er en vitenskap som kan gi grunnlag for det gode liv.»–

Det finnes en diagnose for dette. Det kalles megalomani og betyr stormannsgalskap. En typisk sykdom for fag i oppdrift, sier Per Fugelli tørt. Han sier han ser med skrekk på at psykologi- og psykiatrifagene okkuperer stadig nye livsområder. Dette har han skrevet om i boken 0-visjonen som kom ut i fjor. Her advarer han særlig mot psykiatriens definisjoner og løsninger på problemene vi møter i livet. «Psykohysteriet» er et ekko av tidsånden, mener han. Senmoderniteten kjennetegnes av at vi dyrker perfeksjon og prestasjon. Kravene til kropp, kompetanse og væremåte blir hardere. – Det kan uttrykkes ganske presist: Du skal være flink som faen! Ellers faller du ned blant taperne, de svake og syke. Denne tenkemåten er sosialt og helsemessig livsfarlig, sier sosialmedisineren. –

– Det må da være et fremskritt at samfunnet mer enn tidligere kan og vil hjelpe mennesker som har det vondt? –

– Tja, for noen kan det vel se slik ut. De av oss som kjenner psykiatrien fra innsiden, vet imidlertid at dette er en farlig feilslutning. Det som faktisk skjer, er at magre ressurser kanaliseres til bagatellproblemer. I stedet for at folk kan være stolte av sin annerledeshet og verdsette at man er ulik andre, så tror flere og flere mennesker at de må ha eksperthjelp for å bli normale. Dette er tragisk i seg selv, samtidig som det fører til at de som virkelig trenger hjelp, som de unge schizofrene, blir grundig forsømt, sier Per Fugelli.

 

Ideologi. Fugelli er ikke alene om å mene at psykologi- og psykiatrifagenes arbeidsfelt er i ferd med å bli for stort. Morgenbladet har snakket med flere som etterlyser en grundigere debatt om hvilken rolle psykiatrien kan og skal ha i samfunnet. Professor i samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen, Tor-Johan Ekeland, er en av dem. –

– Kravene til funksjonalitet og prestasjon er blitt mye hardere, samtidig som familiene er gått i oppløsning, autoritene er blitt nedbygd og skolegangen lengre. Vi forventer at barnas aktiviteter skal foregå ut fra selvkontroll, uten disiplinering. Det er klart dette fører til at flere faller utenfor. Men i stedet for å ta på alvor at denne kulturelle utviklingen skaper problemer for mange mennesker, velger vi den enkle løsningen: Vi putter baksiden av livsformen vi har utviklet inn i diagnoser og medisinerer de som ikke passer inn. Her spiller psykiatrien en ideologisk rolle som den ikke er oppmerksom på. Ved hjelp av sitt medisinske språk flytter psykiatrien fokus bort fra de politiske valgene som bestemmer hva slags samfunn vi skal ha. Sosiale problem blir i økende grad forstått som emosjonelle problem, sier Ekeland.

Fugellis fremtidsvisjon er enda dystrere. Han ser konturene av et psykiatrisk sorteringssamfunn. –

– Det er krefter i både fag og samfunn som er ute etter å gjøre alle mennesker til glansbilder. De som har en flekk på sjelen skal lukes ut eller behandles. Nyttige livsproblemer og eksistensiell tvil risikerer å bli redusert til nevrobiologiske avvik. Resultatet blir et ensrettet samfunn, en slags human monokultur hvor mennesker skal være kloninger av supermann og superkvinnen. Dette gjelder både kropp, sjel og ikke minst funksjonsevne, sier sosialmedisineren.

 

Sosial psykologi. Nå ber både Fugelli og Ekeland om en renessanse for sosialpsykologien. De kulturelle betingelsene for sykdom må undersøkes bedre, mener de. –

– Selvskadingen, spiseforstyrrelsene – hvor kommer de fra? Psykologene og psykiaterne tenker ikke på dette. De bare behandler, sier Ekeland. –

– Hvor kommer de fra? –

– Jeg tror mange av disse sykdommene er knyttet til nedsmeltingen av kulturelle, sosiale og familiære fellesskap. Vi må nå skape vår egen identitet. Dette kravet om selvrealisering er en enorm byrde for mange. Når du skal skape og stadig gjenskape deg selv, blir resultatet ofte enorm subjektiv maktesløshet og angst for ikke å være bra nok, sier Ekeland.

Han har skrevet om at vi lider under det han kaller spontanitetens paradoks: For å være deg selv, må du glemme deg selv. Men kulturens krav om selvrealisering tvinger deg til det motsatte. Du blir håpløst oppmerksom. Selvet blir tingliggjort. –

– Men mener du at fagfolk skal drive kulturkritikk i stedet for å hjelpe de som lider under dette presset? –

– Det er ikke problematisk å hjelpe enkeltindividene. Men vi må slutte å skjule at dette er kulturelle og sosiale problem. Vi bør kommunisere tilbake til samfunnet en slags realisme i forhold til hva vi kan hamle opp med. Både psykiatrien og den kliniske psykologien har vært altfor nærsynte og behandlingskåte, sier Ekeland.

 

Eksplosivt. DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) er det mest anerkjente og brukte internasjonale diagnosesystemet innen psykiatrien. I 1952 inneholdt det 59 forskjellige diagnoser. Så kom revolusjonen i 1980: Psykoanalytikerne ble kastet ut av komiteen til fordel for biologisk orienterte forskere som innførte detaljerte, målbare sykdomskriterier. Antall sykdommer økte dermed til 224.

I dag har psykiaterne totalt 360 diagnoser og underdiagnoser å velge mellom. Homofili ble riktig nok tatt ut av sykdomslisten i 1980, men skal vi tro Ekeland og Fugelli spiller psykiatrien og dens ekspertsystemer fortsatt en rolle som normaliseringsverktøy. –

– Vi har sett en eksplosiv vekst i antall kategorier når det gjelder å innordne menneskelig variasjon. Sterke interesser vil ha oss til å omtolke flere og flere menneskelige fenomener til diagnostisk språk. Psykologien og psykiatrien er blitt et terapeutisk-industrielt kompleks, hevder Ekeland. –

– Hvilke interesser? –

– For det første: Legemiddelindustrien presser på. Den produserer ikke bare medisiner; men konstruerer også sykdommene de skal kurere. Det har enorme juridiske og økonomiske konsekvenser å få nye sykdommene inn i DSM-systemet. For det andre: Enkeltmennesker som lider ønsker også denne utviklingen. En anerkjent diagnose er jo en inngangsdør til rettigheter i samfunnet, samtidig som det på en måte legitimerer lidelsen. Det er alltid lett å selge kategorier som muliggjør offerfortolkninger. For eksempel er ADHD blitt en enormt attraktiv sykdom, til tross for at denne diagnosen fortsatt er en nokså frynsete sak, mildt sagt, sier Ekeland.

Han mener lokaliseringen og medisineringen av ADHD-barn er et godt eksempel på at rommet for menneskelig variasjon blir innsnevret parallelt med at psykiatrien ekspanderer. –

– Det er allerede politisk ukorrekt å i det hele tatt stille spørsmål ved ADHD, selv om det ikke er påvist at det er en hjerneorganisk lidelse, slik vi stadig blir fortalt. Gitt at det er riktig, må vi likevel spørre oss hvor disse barna var for femti år siden. Det får frem et sentralt poeng: Biologisk variasjon blir bare sett på som problematisk i bestemte kulturelle sammenhenger, sier Ekeland.

 

Profesjonskamp. Professoren fortsetter med en mini-forelesning i psykiatrihistorie: Frem til femtitallet var det vanlig å se en sammenheng mellom sivilisasjonsnivå og antall registrerte sinnslidende. Det gjaldt å kontrollere galskapen ved å sette de sinnslidende bort i institusjoner, adskilt fra det øvrige samfunnet. Så ble institusjonene gradvis nedbygd. Det som har skjedd, mener Ekeland, er at vi nå har funnet kontrollmetoder som både er mer subtile og mer omfattende. –

– Du er ikke paranoid nå? –

– Man kan aldri føle seg trygg, men en viktig faktor i utviklingen er remedikaliseringen og profesjonskampen innen psykiatrien for å heve dens vitenskapelige status. Dette skjer på snedig vis, ved at vi knytter empirisk forskning til diagnosesystemene. Dette er blitt et uhyre kraftig diskursivt verktøy. Man gir inntrykk av at psykiske sykdommer er noe objektivt og kontekstløst, noe man «oppdager og avdekker», mens det man egentlig gjør, er å definere noe som sykdom ut fra enighet i psykiaterlauget. De beskriver jo relasjonelle problemer som til en viss grad bare eksisterer i språket, hevder han.

Ekeland ser i tillegg en økt standardisering og markedstenkning innenfor helsevesenet. Det psykiske helsevernet skal kvalitetssikres gjennom flere og mer detaljerte behandlingsveiledninger. Norsk psykiatrisk forening er blant dem som ivrer sterkt for at staten skal stille sterkere krav til terapeutene om at de skal benytte seg av såkalt evidensbaserte manualer for utredning og behandling av psykisk syke. Årsaken er at forskningen viser at dette gir en bedre og mer effektiv terapi. –

– Dette er en fullstendig uvitenskapelig påstand. Det er på grensen til det uetiske at man slik ser bort fra femti års empirisk forskning som viser at psykoterapi ikke er teknikk, men mellommenneskelig praksis, sier Ekeland.

 

Menneskesyn. – – I realiteten innfører man et nytt menneskesyn i psykiatrien. Man sier at diagnose x skal behandles med metode y. Dette fører til at den enkelte pasient systematisk blir redusert til sin diagnose. Det unike med psykiske lidelser er jo at de er knyttet til personens selvforståelse, men i dette systemet er pasienten bare et medisinsk faktum, sier professoren i Bergen. –

– Alt dette utenomfaglige – legemiddelindustrien, fagpolitikken og standardiseringen av helsevesenet – presser på for å utvide den diagnostiske begrepsverden slik at flere og flere menneskelige karaktertrekk blir stemplet som sykdommer. Gjennom media og populærpsykologien sprer dette seg så ut i samfunnet og blir en del av måten folk flest fortolker seg selv og verden på. I økende grad er det psykologi- og psykiatrifagene som gir oss redskaper til å lage orden i en kaotisk verden, sier Ekeland. –

– Er dette, at større deler av tilværelsen blir omtolket i medisinske og naturvitenskapelige termer, et uttrykk for at den vitenskapelige materialismen er i ferd med å få sin endelige seier som sisteinstans for livstolking? –

– Vi ser i hvert fall en svært sterk nypositivisme. Trenden er å betrakte sjelen som et objekt. Jeg tror psykologi- og psykiatrifagenes suksess skyldes at de fyller et meningstomrom hos mange. Psykoterapien er blitt en generell kulturell kunnskapsteori. Slik religionen tidligere var viktig som kilde til disiplinering og maktutøvelse, er psykologi- og psykiatrifagene vårt tids måte å utøve makt og disiplin på, sier Tor-Johan Ekeland.

Professor Fugelli understreker at han verken vil psykiaterne eller psykologene noe vondt. De er egentlig fine folk, mener han. –

– De er aktverdige fagfolk som skal beundres for å ville gå inn i et felt av helsevesenet som krever at man er idealistisk og som alltid har hatt lav status. Psykiaterne og psykologene er helsevesenets kjellermennesker. Ære være dem. Problemet er at man som underdog, gjerne vil logre med halen. Både psykologien og psykiatrien har alltid hatt store og underdekkede behov for å bli verdsatt og å få makt. Nettopp derfor står de i fare for å bli ukritiske når markedet etterspør en. Nå er det på tide at de begynner å sette kloke og nøkterne grenser rundt sin virksomhet, sier Per Fugelli.

 

Les også Håkon Gundersen intervju med Per Fugelli «Et snev av Fugelli» fra 2009.