Portal

Om fortid og fremtid i postsovjetisk litteratur

VINDUET: Den russiske forfatterstanden lever i det groteskes land.

«Hva er det som er bra med Russland? At det er det groteskes land – et rent eldorado for en forfatter. En sveitsisk forfatter, for eksempel, må lete med lys og lykte etter noe å skrive om, men her – vær så god: Alt ligger på overflaten.»

Vladimir Sorokin[1]

Her hører vi Vladimir Sorokin, en av Russlands fremste og mest omdiskuterte forfattere, prise tilgangen på godt stoff: Den russiske forfatterstanden lever i det groteskes land. Noen år tidligere snudde han saken på hodet, så å si, og hevdet at «Det går inte att beskriva det samtida Ryssland på ett realistiskt sätt, hon ryms inte där, Ryssland kräver grotesken»[2].

Enten Russland nå krever det groteske eller selv skjenker det som

Sorokin har gitt saftige litterære bidrag til en grotesk fremstilling av den russiske virkeligheten.

en gave til forfatterne – Sorokin har gitt saftige litterære bidrag til en grotesk fremstilling av den russiske virkeligheten. Det interessante er at denne virkeligheten, når den skildres i et fiktivt romanunivers, sjelden legges til samtiden. Sorokin bretter ut ondskapen og volden mot enkeltmennesket som sovjetsystemet representerte, stundom i et tidløst univers, stundom i en fremtidsskildring. Han speiler tendenser i dagens russiske samfunn i utopiske fremstillinger, der 1500-tallets Russland under Ivan den grusomme sammenstilles med høyteknologiske og geopolitisk radikalt endrede virkeligheter.

Fremtidsutopier, historiske romaner eller andre manipulasjoner av tid og rom i et fiktivt univers er blitt dominerende retninger innenfor den russiske samtidslitteraturen. Mens det å vende seg mot fortiden trolig har sammenheng både med et uavklart oppgjør med den sovjetiske totalitære arven (særlig i 1990-tallets litteratur) og med en stigende opptatthet av Russlands imperiale fortid og nasjonale identitet (i 2000-tallets litteratur), er fremtidsutopiene gjerne blitt til en måte å kommentere tendenser i dagens Russland på, gjennom å tøye bestemte utviklingstrekk i samfunnet til det ekstreme i en fiktiv fremstilling, der man eksperimenterer med skremmende virkelighetsbilder og skildrer vidtrekkende konsekvenser.

Før vi går nærmere inn på disse tendensene i den russiske samtidslitteraturen, må vi imidlertid gå litt tilbake og se på hvilke konsekvenser Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 hadde på litteraturfeltet. Kan vi snakke om en postsovjetisk litteratur, og hva er i så fall kjennetegnene på denne? Jeg begrenser meg her til den russiske litteraturen, men dette nummeret av Vinduet gjør heldigvis ikke det, men viser oss et videre spekter av litteratur fra det som tidligere var Sovjetunionen. Og i Bernhard Mohrs enquête med forfattere fra Russland, Ukraina og Georgia får vi forfatternes egen vurdering av termen «postsovjetisk litteratur».

Sensurens fall. Da sensuren begynte å slippe taket med Gorbatsjovs glasnostpolitikk på slutten av 1980-tallet, opplevde de «tykke» tidsskriftene, som var den viktigste arena for aktuell litteratur og debatt i Russland, en enestående oppblomstring med skyhøye opplagstall.[3] Litteraturen som dominerte i disse utgivelsene, var imidlertid ikke så mye samtidslitteraturen som etterslepet av forfattere som ikke hadde kunnet utgis tidligere: Boris Pasternak, Mikhail Bulgakov, Anna Akhmatova, Aleksandr Solzjenitsyn, Vladimir Nabokov og mange flere – forfattere som i sovjettiden enten var blitt utgitt i utlandet (tamizdat) eller sirkulerte i svært begrensede opplag i uoffisielle, maskinskrevne samizdat-kopier.

Russland er et land med rike litterære tradisjoner, der forfatteren har hatt en høy status.

Samtidig ble forutsetningene for å skrive, publisere og lese litteratur radikalt endret. Russland er et land med rike litterære tradisjoner, der forfatteren har hatt en høy status. Blant annet på grunn av mangelen på fri presse og ytringsfrihet hadde litteraturen i sovjettiden, og til en viss grad også på 1800-tallet, spilt en viktig rolle i samfunnsdebatten, i mer eller mindre eksplisitte analyser av sosiale, kulturelle, religiøse og politiske forhold. Med glasnost og perestrojka ble ytringsklimaet friere, sensuren som institusjon forsvant, og litteraturens stemmer ble mer mangfoldige. Samtidig hadde man stadig svært høye forventninger til forfatterne og til intelligentsiaens rolle generelt i å skape et nytt samfunn, en ny kultur.

Men intelligentsiaen – også forfatterne – klarte eller ville ikke alltid henge med: Mange taklet ikke fragmenteringen og kommersialiseringen av høykulturen og så med ublide øyne på populærlitteraturen som oversvømmet markedet, først den oversatte, siden den russiske. For sensurens fall og det friere publiseringsmarked betød ikke bare at Pasternak eller Solzjenitsyn nå endelig kunne trykkes i Russland, men også frislippet av en broket strøm av alt fra nyreligiøse traktater til sexhåndbøker. En rekke forfattere så denne utviklingen entydig som høykulturens fall.

Utover på 1990-tallet gikk opplagstallene for tidsskriftene drastisk ned, mens Internett ble et stadig mer aktuelt publiseringssted både for litteratur, for litterær debatt og etter hvert også for forfatternes selvprofilering og mediestrategi. Tidsskriftenes nedgang og problemene i bokmarkedet generelt hadde slett ikke bare med uforløste forventninger til de intellektuelle å gjøre: Med sensurens fall forsvant også det aller meste av statlig støtte, samtidig som prisene på papir skjøt i været. I flere år var det hovedsakelig takket være støtteprogrammene til det amerikanske Soros-fondet at mange av de litterære tidsskriftene overhodet kunne overleve.

Selv om litteraturen ikke spilte den samme rollen i samfunnsdebatten som før, var mange forfattere og litteraturkritikere aktive i letingen etter et nytt verdigrunnlag. Inspirert enten av Vesten eller av førrevolusjonært kulturgods prøvde man ut nye retninger eller foretok kompromissløse oppgjør med gamle strukturer. På denne tiden oppsto noen små forlag som begynte å utgi eksperimentell litteratur, særlig prosa; noen av disse har i dag vokst seg store og er blitt dominerende i bokmarkedet. Utover på 2000-tallet har flere av romanforfatterne fjernet seg fra det mest radikalt eksperimentelle og plassert seg innenfor ulike varianter av mainstream-litteratur. Man snakker gjerne om en neokonservativ eller neotradisjonalistisk vending i russisk litteratur rundt årtusenskiftet, og de mest progressive retninger innenfor russisk litteratur i dag finner vi i smalere sjangre som poesi og drama.[4]

Tilbake til historien, tilbake til fremtiden. En av de dominerende litteraturkritikerne på 1990-tallet, Andrej Nemzer, sa om den postsovjetiske litteraturen at den var «våknet fra tidløshetens drøm og kommet tilbake til historien»[5]. Slike uttalelser kom nok delvis som en reaksjon på det tidlige 1990-tallets sterke brudd med sovjetarven og med forfatternes tradisjonelt moralske og ideologiske forpliktelser, et brudd som også ytret seg i en dreining bort fra litterært samfunnsengasjement og mot en sterkere betoning av litteraturens estetiske egenverdi. Allerede undergrunnslitteraturen fra den sensovjetiske tiden hadde stått i estetikkens tegn. Konseptualistene grep fatt i ideologiens språklige uttrykk og nedmonterte klisjeene ved å tømme dem for ideologisk innhold, sammenstille dem i stadig nye konstellasjoner og demonstrativt utstille deres tomhet for alle å se.

Igjen kan Sorokin gjerne tjene som eksempel. Han ga ut en rekke romaner på 1990-tallet (hvorav flere var skrevet på 80-tallet) som bidro til denne «nedmonteringen», som også innebar en tilbakevisning av kunstens tradisjonelle oppgave: å gjenskape, reflektere eller gi mening til virkeligheten. I romaner som Normen (1994), Roman (1995), Marinas trettiende kjærlighet (1995) og Blått fett (1999) foretar Sorokin en radikal avtabuisering av emner og språklag som i sovjettiden var undertrykt og fornektet. Metoden er raffinert. Sorokin er en briljant stilist, og hans normbrudd og dekonstruksjon av myter og språk går hånd i hånd med stiliserte fremstillinger av de ideologiske diskurser han dekonstruerer – og ofte fører ad absurdum.

Handlingen i Blått fett starter i året 2068 i et Sibir som er okkupert av Kina. Her skaper forskere kloner av klassiske russiske forfattere som Dostojevskij, Tolstoj og Tsjekhov. Når disse forfatterne skriver, produserer de blått fett – et flytende stoff som både kan brukes som dop og energikilde. Stoffet sendes så ved hjelp av en tidsmaskin tilbake til stalintidens Moskva, og her utspiller det seg et alternativt historisk scenario der fortid møter fremtid i en grotesk og på mange måter svært utfordrende fremstilling. I 2002 startet den Putin-vennlige ungdomsorganisasjonen «Vi som går sammen» en kampanje mot Sorokin og andre russiske samtidsforfattere som kulminerte i en aksjon foran Bolsjojteatret, der Blått fett ble revet i stykker og kastet i et gigantisk toalett av papirmasjé.

I Sorokins seneste romaner, En opritsjniks dag (2006), Sukkerkreml (2008) og Tellurija (2013), blir forbindelsene mellom fiksjon og virkelighet, litteratur og samfunn, tydeligere enn før. Bøkene leses langt på vei som krasse satirer over Putins Russland, fiktive tekster som «tenker videre» rundt noen av de utviklingstendensene vi ser i dag og trekker dem ut i sin ytterste konsekvens. Tellurija skildrer en euroasiatisk verden bestående av republikker, fyrstedømmer og kongedømmer, befolket av minimennesker, giganter, kentaurer og andre fabelvesener, i tillegg til alminnelige, (men høyst forskjellige) mennesker. Romanen er tidfestet til midten av det 21. århundre, og handlingen foregår i et slags nytt middelaldersamfunn. Fortellerstilen er fragmentarisk og episodisk, idet hvert av de 50 kapitler beskriver et nytt sted, nye karakterer og en ny situasjon. Fortellingene holdes sammen ved karakterenes felles higen etter stoffet tellurium, som i form av små nagler som hamres inn i skallen, gir brukeren en uforlignelig rus. I Telluria er i virkeligheten alle ideologiske, geopolitiske og teknologiske utopier brutt sammen, og verden fremstår som en «velsignet, opplyst middelalder»: «Mennesket er ikke lenger en sum av teknologier […]. Mennesket er kommet tilbake til troen på det transcendentale. Til en følelse av tiden. Vi haster ikke lenger noe sted hen. Og hovedsaken: Vi forstår at det ikke kan bli noe teknologisk paradis på jord. Eller paradis i det hele tatt. Jorden er gitt oss som en øy for overvinnelse, og enhver velger for seg selv hva og hvordan han skal overvinne. Selv!»[6]

Sorokins utvikling fra 1990-tallet til i dag illustrerer på mange måter en bredere tendens i russisk samtidslitteratur: veien fra en radikal, kompromissløs frigjøring fra den sosiale virkeligheten og dens iboende ideologi, fra en feiring av litteraturens «litteratur-het», fra hemningsløse skildringer av vold i grenseoverskridende vulgærspråk til en vending mot samtiden og samfunnet, mot politikk og etikk. Til anklager om provokasjon og sjokkerende tematikk på 1990-tallet svarte Sorokin selv ofte at «Det er jo kun bokstaver på et papir»[7] og vegret seg for å gå inn på den etiske siden av tekstens brutalitet. I 2006 er papirmetaforen litt forskjøvet: «Man må skrive slik at det ryker av papiret», sier Sorokin i et intervju,[8] og forfatter og tekst har fått en tydeligere samfunnsengasjert agenda: «Det finnes en type forfattere, ja lesere også, som oppfatter litteratur som en behagelig, myk lenestol. Men det er ikke alle lesere som trenger det. Det finnes også slike som vil ha et slags opprør, sjokk, risting. […] Det er slike bøker jeg prøver å skrive.»[9] I et intervju med Der Spiegel fra samme år utdyper han:

Jeg sa til meg selv at jeg jo er kunstner. Som forteller var jeg preget av undergrunnskunstnerne i Moskva. Vi pleide å fortelle følgende anekdote: Tyske tropper marsjerer inn i Paris, og Picasso sitter og tegner et eple. Det var innstillingen vår – du har å sitte der og tegne eple ditt, uansett hva som skjer rundt deg. Dette holdt jeg fast ved til jeg ble femti. Nå er borgeren i meg våknet.[10]

Mangfold og mainstream. Sorokin har tjent her som eksempel på noen tendenser i den postsovjetiske litteraturen, fra 1990-tallets krasse oppgjør med fortiden til dagens episke fortellinger og spekulative fremtidsscenarier. Men selv om Sorokin er stor, er russisk litteratur også mye mer, så la oss i et avsluttende avsnitt ta en kort runde innom noen andre, sentrale forfatterskap og dominerende retninger i dagens litterære landskap.

Mikhail Sjisjkin er kanskje den som kommer nærmest en moderne klassiker i den russiske samtidslitteraturen. Han maler med bred pensel i store fortellinger om liv og død, kjærlighet og sorg, krig og fred – temaer med en god ballast fra den klassiske litterære arven. Bøkene hans er fylt av denne arven i form av litterære allusjoner og sitater. Samtidig er Sjisjkin også en fornyer av romansjangeren. Med dristige strukturelle grep vever han ulike tider og fortellerstemmer inn i hverandre, som i sin best kjente roman Venushår (2010), der hovedpersonen er en tolk for tsjetsjenske asylsøkere i Sveits. Parallelt med deres mangslungne historier formidler han i romanen sin lesning av den greske historikeren Xenofon, sine egne erindringer, og skriver brev til sønnen som aldri blir sendt. I enda et parallellplan forteller han om et skrinlagt biografisk prosjekt: livshistorien til romansesangerinnen Bella. Fortellingen om hennes liv gjengis i fragmenter fra hennes egne dagbøker og utgjør en «privathistorie» over russisk og sovjetisk historie gjennom store deler av det 20. århundre. Hvordan slike komplekse strukturer av tid og rom forbindes med et høyaktuelt tema som identitet, viser Annika Bøstein Myhr i en analyse av Sjisjkins Det russiske Sveits, Venushår og Brevboken i dette nummeret av Vinduet.

En annen kombinasjon av fortellertradisjoner finner vi hos Ljudmila Ulitskaja, som sammenfører jødisk tematikk med fortellinger hentet fra hverdagen og skildrer enkeltmenneskenes liv og skjebner mot et broket bakteppe, der religion, historie, mytologi og politikk veves inn i hverandre på ulike måter. I romanen Daniil Sjtejn, oversetter (2006) er dette fortellemønsteret blitt til en gjennomført komposisjonsteknikk. Ulitskaja setter sammen fragmenter av livshistorier og dokumenter i en sjangerrik collage som til sammen fremstår som en slags sannhetssøken, der religion er det felles fokus. Marit Bjerkeng gir oss i sin artikkel en innføring i Ulitskajas store og varierte forfatterskap, og omtaler også hennes politiske engasjement.

Både Ulitskaja og Sjisjkin er hyppig oversatte forfattere som er relativt godt kjente i Vest-Europa. Det samme kan man si om Viktor Pelevin, som seilte opp som noe av en kultforfatter på 1990-tallet og er særlig kjent for romanen Generasjon P (1999), en satirisk oppsummering av medievirkeligheten i 1990-tallets postsovjetiske Russland. Selv om Pelevins romaner har en distinkt samtidsrelatert profil, inneholder de også sterke elementer av science fiction ispedd både surrealisme og østlig spiritualitet.

En annen mye oversatt forfatter er Boris Akunin, en av Russlands mest suksessrike krimforfattere. Akunin står bak flere serier av kriminalromaner, mest kjent og elsket er serien om detektiven Erast Fandorin. Handlingen er lagt til Aleksander IIIs regjeringstid i de siste tiårene av det 19. århundre. Fandorin er en utpreget positiv, dannet helt, og Akunin legger stor vekt på skildringen av det historiske miljøet, noe som også har gjort serien populær blant intelligentsiaen.

Krimlitteraturen var nesten ikke-eksisterende i sovjettiden og er kanskje også derfor blitt uhyre populær etter Sovjetunionens oppløsning, både i oversettelse og original. På toppen av bestselgerlistene i dag ligger kvinnelige krimforfattere som Darja Dontsova, Julija Sjilova og Aleksandra Marinina. Fantasy-litteratur av ulikt slag selger også i store opplag; igjen troner utopiene øverst, anført av Dmitrij Glukhovskij og hans Moskva 2033 (som siden har fått følge av Moskva 2034 og Moskva 2035). En egen sjanger innenfor bestselgerne er glamour-litteraturen, med Oksana Robskis Casual (2007) som den mest kjente roman. Her fremstilles lykkelige protagonister (oftest kvinnelige) i en skinnende verden dominert av fest, luksus og eksotiske reisemål.

En helt annen populær og innflytelsesrik retning er den patriotiske litteraturen. Her finner vi et ganske mangefasettert spekter av forfattere, hvorav noen er aktive medlemmer av det høyreradikale nasjonalbolsjevistiske partiet, som Zakhar Prilepin (intervjuet til dette nummerets enquête) og Eduard Limonov. Sergej Sjargunov har vært leder for patriotiske ungdomsbevegelser og skriver realistisk, samfunnsengasjert prosa med klare didaktiske overtoner, som vi ser det for eksempel i romanene Hurra! (2001) og Fugleinfluensa (2008). En av de mest ekstreme nasjonalister blant forfatterne er Aleksandr Prokhanov, som er særlig kjent for romanen Herr Hexogen (2002). Prokhanov er kompromissløs i sin neoimperialistiske visjon om et stort, dominerende Russland og kaller seg selv «imperiets siste soldat».

Russisk litteratur i dag er ikke bare litteratur skrevet på russisk i Russland av russere. Årets nobelpristager i litteratur er et godt eksempel. Svetlana Aleksijevitsj har hviterussisk far og ukrainsk mor. Hun er en hviterussisk forfatter, men representerer like fullt, som hun også selv betoner, den russisk(språklig)e litteraturen. Aleksijevitsj fikk nobelprisen for sitt «mångstämmiga verk, ett monument över lidande och mod i vår tid»[11]. Aleksijevitsjs prosjekt – som må ses på bakgrunn av de monumentale sovjetiske fortellinger om krigen: om heltemot, seier og triumf – er å gi stemme til «de små menneskene», i autentiske fragmenter og episoder fra levde liv. Slik sett er hennes bøker – som hun selv sjangerbestemmer som «romaner i stemmer» – alt annet enn monumentale i sitt stemmeregister og på mange måter en motvekt til de mer brutale oppgjør med fortidens maktstrukturer som vi finner hos for eksempel Sorokin. Aleksijevitsjs metode, som kombinerer etnografens, journalistens, psykologens og den skjønnlitterære forfatterens tilganger, er original og gjør at hennes bøker finner sin form i en helt spesiell sjanger, som på en og samme tid er dokumentarisk, skjønnlitterær og filosofisk.

Flertallet forfattere vi har vært innom i denne korte introduksjonen, har et politisk engasjement ved siden av, eller kombinert med, sin skjønnlitterære virksomhet, enten de hører til den liberale opposisjonen, nasjonalbolsjevikene eller andre fraksjoner. Flere av dem skriver både i russisk og vestlig presse om situasjonen i Russland og om Ukraina-krisen. Det finnes et merkbart tydeligere samfunnsengasjement hos mange russiske forfattere i dag enn for ti og femten år siden. Forfattere organiserer og deltar i protestaksjoner og underskriftskampanjer, eller er talerør for myndighetene, alt etter hvor de befinner seg i det politiske landskapet. De siste årene har lover og forordninger gjort det vanskeligere for sivilsamfunnet å organisere, samle og ytre seg. Samtidig har staten tatt stadig nye initiativer til regulering av kultursfæren,[12] med sterke føringer i kulturpolitikk, støtteordninger og lovgivning. Det gjør det både spennende og viktig å følge med på russiske litterære stemmer – både i og utenfor fiksjonen – i årene som kommer.

Kilder

Andrei Arkhangelskij og Vladimir Sorokin, «Dvojnoe soznanie – eto Rossija», intervju i Kommersant.ru 13.01.2008, kommersant.ru/doc/2300123

Liza Birger og Vladimir Sorokin [intervju]. «Nasje gosudarstvo boitsja pisatelej», intervju i TimeOut Moskva 14.10.2007, timeout.ru/msk/feature/1737

Marina Davydova og Vladimir Sorokin, «Ja protiv togo, tsjtoby literatura utsjila zjit», intervju i Izvestija 03.03.2006, izvestia.ru/news/313410

Martin Doerry, Matthias Schepp og Vladimir Sorokin, «Die finstere Energie unseres Landes», intervju i Der Spiegel 29.01.2007, s. 106–108.

Evgeny Dobrenko og Mark Lipovetsky, «The Burden of Freedom: Russian Literature After Communism», i Russian Literature since 1990, red. av Evgeny Dobrenko og Mark Lipovetsky, Cambridge, 2015.

Ilya Kalinin, «Culture Matters: Why the Kremlin Wants to be the Keeper of Russia's Cultural Heritage», The Calvert Journal 2801.2015, calvertjournal.com/comment/show/3608/Culture-matters-Russia-cultural-policy-Ilya-Kalinin

Ilya Kukulin og Mark Lipovetsky, «Post-Soviet Literary Criticism», i A History of Russian Literary Theory ad Criticism: The Soviet Age and Beyond, red. av Evgeny Dobrenko og Galin Tihanov, Pittsburgh, Penn.: 2015.

Birgit Menzel, «Writing, Reading and Selling Literature in Russia 1986–2004», i Reading for Entertainment in Contemporary Russia: Post-Soviet Popular Literature in Historical Perspective, red. av Stephen Lovell og Birgit Menzel, Bochum, 2005, s. 39–56.

«Nobelpriset i litteratur 2015», svenskaakademien.se/press/nobelpriset-i-litteratur-ar-2015

Ulrich Schmid, «Nationalistisches Engagement in der russischen Gegenwartsliteratur», i Religion und Gesellschaft in Ost und West 39 (10)/2011, s. 19–21.

Vladimir Sorokin, «Tekst kak narkotik» intervju med T. Rasskazova, i Vladimir Sorokin, Moskva, 1992, s. 119–26.

Vladimir Sorokin, «Sorokins dystra bild av hemlandet», i Biblioteket, Sveriges radio 14.04.2011, sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1273&artikel=4456229

Vladimir Sorokin, Tellurija: roman, Moskva, 2013.

Vladimir Sorokin, «Pravila zjizni», i Esquire 07.08.2015, esquire.ru/wil/vladimir-sorokin.

Siste lesedato alle digitale kilder: 20.11.2015.


[1] Sorokin 2015.

[2] Sorokin 2011.

[3] Menzel 2005.

[4] Dobrenko og Lipovetsky 2015.

[5] Kukulin og Lipovetsky 2011, s. 290.

[6] Sorokin 2013, s. 287–88.

[7] Sorokin 1992, s. 121.

[8] Davydova og Sorokin 2006.

[9] Birger og Sorokin 2007.

[10] Doerry, Schepp og Sorokin 2007, s. 107.

[11] Nobelpriset 2015.

[12] Kalinin 2015.

Mer fra Portal