Edward Snowden er en av de store rettighetsforkjemperne i Vestens historie. Vil han noen gang få bo i Vesten igjen? Neppe i USA.
Denne uken besøkte advokat Patrick Toomey Norge. Han er advokat i American Civil Liberties Union, som representerer Edward Snowden. I en debatt i regi av Fritt Ord og Ny Tid fortalte Toomey at jurister i hele Vesten jobber på spreng for å bygge rettigheter vi ikke visste vi hadde mistet – før Snowden fortalte oss det. Snowden er siktet for å ha brutt Espionage Act, en lov laget for å straffeforfølge spioner som selger hemmeligstemplet informasjon til en utenlandsk fiende. Selve siktelsen «underslår» vår tids store sak: at dette er en kamp mellom stat og borger, ikke mellom to fiendtlige stater. Siktelsen åpner ikke for noe skille mellom spion og varsler, mellom statshemmeligheter og opplysninger som har offentlighetens interesse. Altså er dette lovmessig nytt terreng, og Snowden kan ikke håpe på å få sin sak behandlet i et fremtidig lovverk han selv har bidratt til å drive frem. Det løpet er kjørt. Og så lenge ikke noe annet vestlig land tilbyr Snowden asyl, er dette en aksept av amerikanske myndigheters stempling av ham som landsforræder.
Noe av det sterkeste med filmen Citizenfour er hvor smertelig klar Snowden selv var over dette. Han tror han vil bli arrestert, sier han, men han ikke har noe annet valg enn å gå ut med informasjonen han har. For han var med på det frie Internetts begynnelse, sier han, og så hvordan vi gradvis bygget «det mektigste våpenet for undertrykkelse i menneskets historie».
Dette er vår tids store rettighetskamp, slik kampen for stemmerett og trykkefrihet var i det forrige århundre. I en scene i filmen sier Jacob Appelbaum, hacker og skribent: «Det slår meg at vi ikke lenger bruker ordet frihet når vi snakker om demokrati. Vi snakker om personvern.» For oss vanlig mennesker er det vanskelig å forstå dette alvoret. Personvern høres ikke dramatisk ut, og vi skjønner først hva det er den dagen vi virkelig trenger det. Kampen for personvernet er altså en avansert øvelse, vi må klare å forestille oss at det liberale demokratiet ikke nødvendigvis er naturgitt og evig, og at vi utruster potensielle overgrepsregimer med det samme mektige verktøyet. Og vi må, i all vår internettkomfort, reagere på den overvåkningen som skjer nå – det tilhører diktaturets logikk å spionere på egen befolkning.
Edward Snowdens avsløringer om Norge viste at vi er i en betrodd krets av land som samarbeider om elektronisk overvåkning. Før Snowden var den såkalte Fem øyne-klubben kjent – USA, Canada, England, Australia og New Zealand samarbeider blant annet om informasjonsdeling. Snowdens lekkede dokumenter oppga at det også fantes en «ni øyne-klubb», som består av disse fem og også Frankrike, Danmark, Nederland og Norge. Norske myndigheter har ikke akkurat vært åpne om dette samarbeidet, og ettersom det er befolkningens kommunikasjon som overvåkes, er dette uholdbart. Men det forklarer hvorfor Norge ikke har noen selvstendig stemme i behandlingen av Edward Snowden, som søkte asyl i Norge i 2013.
Det understreker igjen at dette er en sak mellom verdens myndigheter og verdens sivile befolkning. Det er oss det kommer an på – det burde gi grunnlag for massedemonstrasjoner i gatene for å gi Edward Snowden opphold som politisk flyktning. Det er selvsagt naivt og utopisk å fremme en slik parole. Men rettferdig hadde det vært. Og borgerrettighetsbevegelser må, også i den digitale tidsalderen, kunne hente krefter fra en drøm om rettferdighet.
LL