Bjarne Melgaards video All gym queens deserve to die ble politianmeldt, igjen. Dermed kjørte debatten seg fast nok en gang, slik debatter om ytringsfrihet gjør nå for tiden. Vi må forsvare retten til å ytre seg overhodet, og vi kommer aldri til diskusjonen om ytringers innhold.
Det vanskelige spørsmålet om forholdet mellom kunst og ytringsfrihet er: Hva skjer når kunsten er god? Det er ikke noe problem å ta avstand fra svenske Dan Parks collager, som er så svake at det bare blir rasismen som står igjen. Lars Vilks har nok også kjent dette fenomenet på kroppen, trolig har han fått mindre støtte fordi Rondellhunden ikke står i noen heroisk tradisjon av viktige kunstverk.
Melgaard er på sin side helt åpenbart et av de største talentene i moderne norsk kunsthistorie, og mange peker på de humanistiske sidene ved hans kunst. Går «sterke» kunstnere lettere fri, moralsk sett? Ja, slik er det nok, selv om vi ikke liker å tro det. Kvaliteten på ytringen spiller inn. Melgaards nivå, det radikale, særegne, interessante ved hans kunst, har sin egen overtalelseskraft.
Her ligger det åpenbart et svakt punkt i vår dømmekraft, for talent fritar jo ingen fra moral. Dette vil de fleste mene. Grunnen til at vi likevel frikjenner sterke kunstnere, er at de tilfører innholdet flere lag, dybder og nivåer. Dette er også argumentet til Melgaards forsvarere – Melgaard forherliger ikke vold, han problematiserer den. Og det er nettopp her den interessante diskusjonen starter, som vi sjelden får tatt, fordi det kommer en halsstarrig figur og melder ham til politiet.
Melgaards teknikk er appropriasjon, en praksis som går ut på å hente bilder, tekster, objekter fra andre steder, endre eller manipulere dem og bruke dem i nye verk. Når ting flyttes, flyttes også tilskuerens tanker – men er dette en problematisering i seg selv? Selv om et objekt får en ny kontekst, oppstår det ikke nødvendigvis en diskusjon, i hvert fall ikke i noen dyp, meningsutviklende forstand. I Melgaards eksempel gjelder det reklamebilder av gutter, elementer fra pedofili-organisasjonen Nambla og malerier av unge gutter som assosierer til barneprostitusjon, som Melgaard fant på et loppemarked. Hva som problematiseres – utover at elementene er løftet inn i kunstsammenheng – er det egentlig ingen som snakker om. Melgaards installasjoner blottstiller selvhat og destruktivitet, ja. Men heller ikke hans største entusiaster vil si at utstillingen har mål om å reise noen viktig etisk diskusjon. Snarere er det slik at Melgaards tilhengere lar det etiske fare – man synes det er mindre interessant fordi den estetiske kraften holder.
Forfatter Bjarte Breiteigs nye roman Mine fem år som far er skrevet fra en overgripers ståsted. Breiteig har satt inn det som kalles «en upålitelig forteller» – som romantiserer sine overgrep og lyve for seg selv. Dette kunsttekniske skillet mellom forfatteren og romanens forteller tvinger et ubehagelig blikk på leseren, men ingen vil kalle prosjektet for uetisk. Det er jo nettopp dette skillet som gjør boken til en etisk diskusjon i kunstform. En lignende debatt er interessant i Melgaards tilfelle: Hva betyr det pedofile materialet i Melgaards utstilling, kunstnerisk og etisk? Hva slags instans er appropriasjon, hvilket blikk kan man se ut av dette grepet?
I dag skjer det en sterk seksualisering av barn, i populærkulturen, i mediene. Samtidig får vi hele tiden nye og grusomme overgrepshistorier – en av dem mot en to måneder gammel baby går i retten nå. Det er et alvor rundt pedofili og seksualisering av barn som gjør at kunst ikke kan forvente å bli sett betingelsesløst i den hvite kuben. Samfunnet presser seg på.
LL