Aktuelt

Heia VG!

Selvsagt skal VGTV ringe opp nettdebattanter med ekstreme meninger. Ikke bare det: De burde gjort det for lenge siden.

«La dem bare drukne sier nå jeg.» «De forurenser jo vannet i hele Middelhavet dersom de fortsetter med dette.» «Det er da for f… ikke Norges ansvar.» Da VG skrev om flyktningkatastrofen i Middelhavet, ble kommentarfeltet under nettartiklene raskt fylt opp av folk som hadde svært lite sympati med drukningsofrene. Det fikk VGTVs programleder Mads A. Andersen til å ringe opp flere av dem – mens båndet gikk. I etterkant har flere ment at avisen burde holdt seg for god til det, blant andre Klassekampens Mímir Kristjánsson og sosiolog Karl-Fredrik Tangen, begge med den begrunnelse at maktforholdet mellom Norges største avis og den enkelte debattant blir for skjevt. Noen av VGs kritikere mener også avisen burde beskyttet nettdebattantene mot seg selv.

Det kan være at VG skulle vært enda tydeligere om samtalens premisser da de ringte til nettdebattantene. Men selv med dette forbeholdet er det lett å være enig med advokat Jon Wessel-Aas: Når et voksent, myndig individ velger å lufte sine politiske synspunkter offentlig, «har det samtidig akseptert det ansvaret det innebærer å delta i offentlig debatt, herunder i form av å kunne bli konfrontert med innholdet i sine ytrede meninger».

Felles for en rekke av den senere tids mediedebatter er at de i bunn og grunn handler om hvordan vi skal forholde oss til ytringsfriheten og meninger vi ikke selv deler: Var Fredrik Skavlan for slem mot sykmeldte Jimmie Åkesson? Var sketsjen om Kari Jack-off-son satire eller sjikane? Blir kvinner som ytrer seg om seksuell trakassering, hetset til taushet, eller er det disse kvinnene og deres generaliseringer om menn som er problemet?

Konklusjonen er selvsagt at ytringsfrihet bør finne sted: Ytringsfriheten skal også verne de ytringene vi selv oppfatter som avvikende og marginale. Problemet er ikke at disse ytringene finnes – men hvordan vi møter dem når vi er uenige.

«Det er flere med meg, det, som mener som meg,» sier en av nettdebattantene til VGTV som begrunnelse for sin kommentar. Med Internett og sosiale medier er terskelen for å delta i offentlig debatt blitt langt lavere enn i før. Det er bra for demokratiet. Men vi må ikke miste av synet Ytringsfrihetskommisjonens begrunnelse for en utvidet ytringsfrihet: «utlufting, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk».

Et argument for nettdebattenes eksistens er at de får frem i lyset synspunkter som ellers ville vært forvist til en pub i sene nattetimer. Forskjellen er selvsagt at man på puben risikerer umiddelbar fordømmelse fra sine svirebrødre, mens man på nettet kan finne likesinnede verden over. Meninger oppstår ikke i et tomrom. Ekstreme må møtes av motstemmer – hvis ikke risikerer vi at kommentarfeltene blir rene ekkokamre. Å kalle det «politiske ytringer» er enkelte ganger å ta for hardt i, det er heller edder og galle, oppgulp av følelser uten annen funksjon i offentligheten enn å flytte grensene for anstendig tale og fremferd. Derfor hviler det et stort ansvar på aviser som VG og Dagbladet: Når de lar ytterliggående stemmer komme til orde, har de også ansvar for å sørge for at de blir konfrontert og utfordret. Bare da får vi en «anstendiggjøring av standpunkter».

Det var akkurat det som skjedde da Andersen tok opp telefonen. Debattantene modererte seg. Motargumentene virket. Det er ikke sensur. Det er ytringsfrihet.

ABJ

Mer fra Aktuelt