Aktuelt

50 nyanser av samtykke

«Det nye med blockbusteren Fifty Shades er at den er satt inn i et rekvisittlager fra Kondomeriet.»

Filmen Fifty Shades of Grey, om en kvinnelig student som seksuelt underkaster seg den eldre milliardæren Christian Grey, lanseres med et visst bakteppe: I Frankrike startet rettssaken mot Dominique Strauss-Kahn. Den tidligere IMF-lederen erklærer seg uskyldig, han har bare deltatt på «sex-fester» der mange frivillige kvinner ville ha sex med ham på likt. Ikke kunne han forestille seg at de var prostituerte. Aktor derimot mener at han sto bak festene, og dermed er skyldig i hallikvirksomhet med en øvre strafferamme på ti års fengsel.

Er Fifty Shades of Grey en romantisering av overgrep? Eller er det et feministisk prosjekt, ettersom den tross alt er basert på en bok av en kvinnelig forfatter, har kvinnelig manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver – samt fortelles fra et kvinneperspektiv?

Det er ikke til å komme fra at Fifty Shades of Grey tar tak i en utbredt kvinnelig fantasi. Den finnes i folkeeventyrene, som i Kvitebjørn Kong Valemon, i «høykulturen» som i Brontës Stormfulle høyder og i lavkulturen som hos Barbara Cartland. Grunnfortellingen er den samme; en hard og skadet mann tar en kvinne med makt, og hun heler dermed hans sinn gjennom sin grenseløse kjærlighet. Det nye med blockbusteren Fifty Shades er at den er satt inn i et rekvisittlager fra Kondomeriet.

Filmens forsvarere legger vekt på akkurat dette – det er mer romantikk enn sex. Ikke betryggende egentlig, den romantiske versjonen har heller aldri hatt særlig frigjøringspotensiale. På NRK Dagsnytt denne uken stilte en bibliotekar fra Ski, Olaf Moriarty Solstrand. Han mente vi måtte snakke om «idoliseringen av psykopaten Christian Grey». Han hadde lest boken og blitt sjokkert: Den seksuelt dominante Grey hyrer en privatdetektiv som tar bakgrunnssjekk på jenta, sporer telefonen hennes, dukker opp for å voldta henne når det passer ham, får henne til å gråte, gjør henne livredd og overtar i bunn og grunn hennes liv. Sexolog Kristin Spitznogle i samme studio så det ikke slik i det hele tatt. Hun så en fortelling om to mennesker som ville «nå frem til hverandre» og mente at kvinnen hadde «samtykkekompetanse», et signalord i debatten om seksuell vold mot kvinner.

Vi må gjerne gjøre oss klokere på underkastelsens tvetydighet. Og det er helt sant at samtykket skiller overgrepet fra drømmen som går i oppfyllelse. Men som feministisk strategi er dette en risikabel flørt – rett og slett fordi fantasien forutsetter at samtykket ikke må være for opplagt, da forsvinner spenningen. Det romantiske samtykket er shady. Også i virkeligheten er dette komplisert – noe debattene om «uaktsom voldtekt» er et eksempel på.

Forholdet i Fifty Shades har prostitusjonskarakter: En yngre fattig student blir hentet inn i et liv av seilfly, helikoptre og lekre sportsbiler. Er det slik at det å få godt betalt styrker en kvinnes samtykkekompetanse? Bør feminister i så fall mene at det er bra – jo tydeligere samtykke, jo bedre? I prostitusjon er samtykkekompetansen profesjonalisert – men gjør det i seg selv prostitusjonen frivillig?

Dominique Strauss-Kahn kunne ikke forestille seg at kvinnene på festene var prostituerte. Ifølge den franske avisen L'Express har han sagt til en sosialistkollega at Fifty Shades of Grey er et typisk eksempel på franskmennenes moralske hykleri: Hvordan kan de fordømme hans seksualmoral, når de selv løper til bokhandlene for å kjøpe E. L. James' kioskporno? Så mange nyanser klarer Strauss-Kahn å se.

Kvinner kan sverme for det romantiske tvetydige samtykket. Men det gjør oss helt avhengige av at det finnes mannlige bibliotekarer der ute, som enkelt slår fast at menn som Grey og Strauss-Kahn er undertrykkere.

LL

Mer fra Aktuelt