Morgenbladet skriver denne uken at fem doktorgradsstudenter og fem fagarbeidere fra Iran skal kastes ut av Norge. Årsaken er at PST frykter at de skal ta med seg hjem «sensitiv teknologi» som kan brukes til å lage atomvåpen.
De siste årene har flere andre blitt kastet ut. I tillegg nektes mange iranerne å komme inn i landet for å studere.
Fagfolk ved NTNU har reagert sterkt på mistenkeliggjøringen av sine egne. I mange tilfeller har Utlendingsdirektoratet (UDI) brukt lang tid på å behandle sakene. Stipendiatene er godt i gang med forskningsprosjekter, og de rammes nå hardt og personlig. For NTNU forsinker dette viktig forskning, og det tapper universitetet for ressurser og verdifull kompetanse.
PST og UDIs praksis kan likevel virke tilforlatelig. Det er uhyre viktig at Iran ikke skaffer seg masseødeleggelsesvåpen. Og ingen ønsker vel, som en representant for PST har påpekt, at det i fremtiden skal vise seg at folk med utdannelse fra Trondheim var med på å sette verdensfreden i spill.
Teknologien stipendiatene arbeider med, handler imidlertid stort sett om ting man skal ha god fantasi for å se for seg skal bli det som gir Irans atomvåpenprogram et gjennombrudd. For eksempel jobber to av dem med CO2-utslipp, mens en annen er ekspert på å rense aluminium. NTNU mener studentene ikke arbeider med teknologi som er merket som «sensitiv» av FN og som det derfor er ulovlig å overføre til Iran i henhold til sanksjonsregimet.
PST har heller ikke vist at de har god forståelse for akademisk frihet og for hvordan forskning fungerer. I motsetning til PSTs beveggrunner, er alt universitetenes forskere publiserer åpent tilgjengelig, også i Iran.
Det er også påfallende at PST synes uinteressert i de faglige vurderingene til de NTNU-ansatte som faktisk vet noe om hva iranerne arbeider med, hvilken teknologi de får tilgang til, hvilken kunnskap de produserer og hvordan den tilgjengeliggjøres. De er ikke blitt spurt. Og når NTNU likevel fremmer sine argumenter, unngår PST å møte kritikken.
Trolig har PST en strengere praksis enn det FN-regelverket strengt tatt krever. Det kan det være gode grunner til. Problemet er at norske myndigheter sier lite om hvorfor.
Nå er det på tide at PST sier noe meningsfylt om hvordan de tolker FNs sanksjonsregime og konkretiserer hvilke kriterier de legger til grunn når de avgjør hva slags kunnskap de mener kan brukes til å lage atomvåpen. NUPI-forsker Sverre Lodgaard sier det slik til Morgenbladet: «Norske myndigheter må svare for eget skjønn. De må imøtegå argumentasjonen fra NTNU.»
Når vi får svaret, kan vi for alvor ta diskusjonen: Flere forhold kan tale for en noe mer liberal praksis. Ifølge professorer ved NTNU er stipendiatene som nå kastes ut «toppforskere». I det globaliserte kunnskapssamfunnet pågår en kontinuerlig kamp om de beste hodene. Her er PST og UDI ikke behjelpelige.
USA og Iran er nå midt i atomforhandlinger, og flere ser tegn til en bedre dialog mellom Iran og verdenssamfunnet. Hvis vi ønsker et annet Iran enn dagens regime, er det neppe veien å gå å hindre at forskere tar med seg hjem akademiske verdier, ny kunnskap, erfaringer fra Vesten og internasjonale nettverk. Tvert om kan vi håpe iranernes deltagelse i fri forskning er med på å skape grobunn for forandring i landet.
Og for øvrig er akademisk boikott av Israel en dårlig idé.
JKT