Takk for meg!

Så kom tiden for å si takk til dere som har fulgt med på ferden i de ni årene jeg har hatt Morgenbladet til låns. Sammen med stadig nye medarbeidere har det tilflytt ansvarlig redaktør store gleder underveis.

Jeg er ingen strateg. Jeg planla ikke å bli ansvarlig redaktør, og la ingen langtidsplan for når jeg ville slutte. Da samarbeidet med styret ble vanskelig, ble det lettere å ta den vanskelige avgjørelsen. Da jeg våren 2003 ble spurt om å vurdere å ta stillingen, svarte jeg først nei. Da jeg så sa ja, ante jeg ikke hva jeg gikk inn i. Jeg hadde ikke vært fast leser av det gamle Morgenbladet. Mitt noe fordomsfulle inntrykk var at avisen inneholdt mange sikre meninger fra folk jeg ikke riktig stolte på. Mange artikler var lange og dårlig presentert.

Det siste tok vi først tak i. Etter tre måneders arbeid døgnet rundt, la vi om avisen fra 16 siders fullformat til 48 siders tabloid. Den dristige designer var Aud Gloppen, min samarbeidspartner fra Bokklubben som aldri hadde jobbet med avis før. Resultatet ble et originalt avisuttrykk og en langt bedre redigert avis.

Denne profesjonaliseringen av avisen var helt nødvendig i min tid. Men selv har jeg jo aldri vært særlig profesjonell. Jeg er best på det uventede, på å gjøre ting jeg ikke kan. Så det gjaldt å være lydhør og vidsynt: Trekke inn stemmer og meninger og blikk på verden som utfylte mitt eget perspektiv. En flerstemt avis for egne indre motsetninger! Jeg har forsøkt å la intelligente skribenter forfølge sine lidenskaper, og skrive så fritt og sant de bare kan. Og, det må tilføyes: Jeg har ikke nølt med å innvilge journalister permisjon for å skrive egne bøker. Det har jeg sett på som en stor styrke for avisen.

Morgenbladet har i dag bare to store eiere. Fra starten i 2003 var også Dagsavisen med som tredje sidestilt eier. Det var en gunstig konstellasjon, og det satt erfarne avisfolk i styret. For meg har det vært avgjørende å ha full redaksjonell frihet og uinnskrenket styring over organiseringen av redaksjonen. Da jeg begynte i avisen var de offisielle opplagstallene 7229. Når jeg slutter er de 26 365. Medgang er krevende å bære, og man lærer lite av den. Er det noe jeg vet, så er det at kvalitet er viktigere enn popularitet. Det er innholdet som betyr noe.

Det kom en e-post fra en kollega fra min NRK-tid: «Som du jo vet selv, er du en kombinasjon av gudsord fra landet og urban intellektuell, mild og vennlig og kantete på bunn. Jeg er glad du har tatt med deg alle disse egenskapene gjennom reisen i Morgenbladets nye terreng. Et imponerende løp!» Det synes jeg var fint sagt. Og så tilføyde han: «En sånn kombinasjon lar seg jo ikke kombinere med å være avisredaktør, i lengden.»

Så fikk han rett, den gamle kyniker: Det er en tid for alt. Andre får uttale seg om avisens kvalitet disse ni årene. Selv er jeg sikker på at Morgenbladet står godt rustet foran årene som kommer. Min jobb var å bygge en sal. En sal som gir god akustikk og oppløftet stemning. Jeg har rekruttert dyktige utøvere og holdt dørene vid åpne for publikum. Prøvd å legge til rette for et godt klima, for derved å bidra til klimaskapte menneskeforandringer.

 

Alf van der Hagen