Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk

«… Et siste sukk.

«… Et siste sukk. Veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere. Som om vi er vitne til en avvikling av verden, av verden som språk, slik språket og verden dør ut med hver enkelt av oss når vår bevissthet blåses ut, eller tones ned.
Og kanskje har enhver kunstform dét i seg, som en underbevisst tilbøyelighet, en drift mot sitt eget opphør, ikke bare mot ødeleggelsen – den som fortsatt rommer en fascinasjon mot ruiner, og hvor meningen er at noe blir liggende igjen og bevitne eksistensen av det som har vært – men mot en regelrett utslettelse, en utviskelse av alle spor, enhver rest, som om det aldri fantes! Denne utslettelsen er selvsagt en utopi. Men utopien består, som et slags negativt gudsbevis.
Musikken må finnes for å gi oss en forestilling om en tilværelse uten musikk. Litteraturen må finnes for å gi oss fornemmelsen av en ordløs eksistens». 


Stig Sæterbakken, «Hvorfor jeg alltid hører på så trist musikk», fra essaysamlingen Det onde øye, 2001. Forfatteren Stig Sæterbakken døde natt til onsdag 25. januar, 46 år gammel.