Over 40 kommuner har takket ja til den anonyme giverens gave. Og Nico Widerbergs bauta er ikke bare dårlig. I steinblokken er det hugget ut en silhuett av en menneskekropp i fire himmelretninger, der spillet av lys og skygge kan leke sammen på torg og i lunder. Armene er på kjent vis kuttet nedenfor skuldrene. Tomrommet blir som et evig spor etter de døde. De er borte, men samtidig til stede.
Slik må de ha tenkt, den anonyme investoren og hans kunstner. Alle monumentene skal avdukes på årsdagen 22. juli 2012. Det har gått så fort for seg at ingen riktig har fått tenkt seg om. Båret frem på en bølge av sympati og medfølelse. Såret er ennå åpent. Dette er en gave det nesten er umulig å si nei til. Vel kom dette overrumplende, men det er jo gratis! Berlins jødiske minnesmerke over Holocaust ble ikke ferdig før på 1990-tallet, og på Ground Zero mener arkitektene at 10 år var for kort tid i New York. I Norge var fristen 10. februar.
Hastverk er lastverk. Norske billedhuggere har kalt prosessen et kupp, og det er rene ord for, ja nettopp, pengene. «Dette er kommersielt hastverksarbeide, i god gammel Widerberg-ånd,» leser vi fra en innsender på NRKs debattsider.
Nico Widerberg regnes ikke nødvendigvis blant landets betydelige kunstnere. Monumentet er omstridt. Det er dessuten en kopi av et minnesmerke Widerberg laget til Alfaset minnelund i Oslo i 1998. Til NRK svarer kunstneren at den nye skulpturen nok kan ha noe av den samme løsningen som den gamle. «Men dette er ikke noe jeg har tenkt bevisst på i utformingen.» Tro det den som vil. Eller sjekk kunstnerens egne hjemmesider, der det fins flere likt formete skulpturer. Et minnesmerke bør være unikt, og det er dette ikke.
Dette blir også et minnesmerke over giveren, hvis navn før eller siden vil bli kjent, et monument som vil overleve giveren og minne oss om ham. Giveren investerer i folkets takknemlighet, og den skal vare ut over giverens levetid. Sett nå giveren er en forretningsmann som har investert betydelig i Nico Widerberg, slik for eksempel Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow har gjort, blant annet i spa-hotellet Farris Bad. En kjempelansering 22. juli 2012 i over 40 kommuner har en PR-effekt som åpenbart vil øke verdien til kunstneren, og få folk flest til å akte hans navn enda høyere: Tenk, dette er laget av en kjent kunstner!
Aftenposten skriver på lederplass at dette ikke er anledningen til å føre en diskusjon om Nico Widerbergs betydning som kunstner. Vi er uenige. Widerberg junior er sannsynligvis den mest masseproduserte norske kunstneren i dag. I likhet med sin fars kosmiske skikkelser i rødt og oransje og blått, står og henger sønnens maskuline litografier og vitalistiske skulpturer i kommunehus, legekontorer, venteværelser, advokatkontorer og direktørkontorer over det ganske land. Han har gjort en dyd av å kopiere seg selv. Dette «nye» monumentet er lettvint, spekulativt og det oser av åndelig latskap.
Vi oppfordrer norske kommuner til å revurdere tilbudet som Kommunenes Sentralforbud så ukritisk har videreformidlet – og takke pent nei. Her har ikke kommunene forvaltet det offentlig rom på en god måte.
AvdH