Vold og ord

Det er like logisk at hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, punktum.

Nettstedet document.no innkalte denne uken til debatt i Oslo Militære Samfund med spørsmålet «Dreper ord?». Redaktør Hans Rustad er lei av «guilt by assosiation-teknikken», der folk som et stykke på vei er enige med Anders Behring Breivik i synet på islam, blir stigmatisert. Noen dager etter holdt tidsskriftet Samtiden debatt der Utøya-overlevende Per Anders Torvik Langerød tok opp forholdet mellom vold og ord fra en litt annen kant: «Det er en sammenheng mellom ord, holdninger og handlinger. Hva den eksakt består i, vet vi ikke, men vi vet at sammenhengen er der».

Etter 22. juli er spørsmålet om hatefulle ytringer avgjørende, og vanskelig fordi vi hører hele tiden to like legitime, men motsatte svar: Er hatytringer nødvendige fordi de forebygger vold, eller vil de tvert imot skape mer vold? Vil mer sensur begrense hatet eller forsterke det?

Teorien om at hatefulle ytringer «reduserer trykket», er «sikkerhetsventiler» og «renser ut» har lenge hatt bred popularitet ettersom ytringsfriheten de siste ti årene har vært sett som svaret på det meste her i verden. Diskusjonen om Fremskrittspartiet viser denne tankegangen. Lenge ble partiet brukt som et eksempel på hvordan Norge har ført sin islamdebatt i moderat utgave, og slik «har sluppet» store høyreradikale partier, slik andre europeiske land har fått. Etter 22. juli er det klart at Frp ikke har spart oss for alle former for høyrekstrem vold.

Er det ikke minst like logisk at hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, punktum? Og, også noen ganger til hatefulle handlinger?

Høyreblogger Bjørn Stærk – som var paneldeltager i begge debatter denne uken – er en nøkkelfigur i dette universet. Stærk startet selv en islamkritisk blogg etter 11. september, han har diskutert med Fjordman i timevis på nettet og sett antijihadismen vokse frem. Han har nå forlatt et miljø han mener er anti-demokratisk, og fått en rolle som en slags oversetter mellom det stuerene kommentariatet og «det mørke nettet». Hans erfaringer gjør at vi skjønner mer av forskjellen mellom «amatør-allviteren» og forskeren i islamdebatten, og av hvordan det høres ut for dem når selvgode kommentatorer snakker eksotisk om «grumset» eller «trollene som sprekker i solen».

Hatefulle ytringer i storsamfunnet er ikke sunne bevis for at «ytringsfriheten virker». Men løsningen er åpenbart heller ikke å holde seg for nesen og se en annen vei. Hatet er jo der, like fullt. Kanskje er det storsamfunnet som må oppsøke de islamkritiske/islamhatende miljøene på deres hjemmebane? «Invitér deg selv» – slik kunne Bjørn Stærks anbefaling tolkes under Samtidens debatt  denne uken: «Parallelldebatter er like uheldige som parallellsamfunn. Oppsøk document.no og konfrontér dem du er uenig med, men ikke ta det for gitt at de lar seg overbevise av at du finner det rette skjellsordet for dem.»
  LL