«Hvis du lar papirløse Sultan Belay Fsahe fortsette å jobbe i bedriften din, bryter du loven.» Men baker Hagen nekter å sparke eritreiske Sultan fra jobben han har hatt siden 2004. Sultan har betalt skatt i alle år. Han har fått avslag på asylsøknaden sin, men kan ikke reise. Han er ureturnerbar. Men for 2011 mottok han ikke skattekort i posten. Regjeringens metode var effektiv og brutal. De lot bare være å sende ut skattekortene. For å tvinge de papirløse ut. For å bruke dem som advarsel, hindre at andre mennesker ikke jukser seg til opphold i vårt lille land. Et tusentall mennesker lever i Norge som papirløse, uten arbeidstillatelse, uten helsetilbud(!) og andre grunnleggende menneskerettigheter. 400 er barn som har levd på mottak i mer enn tre år. Ødelagte barndommer. At vi ikke engang har latt disse våre minste få lovlig opphold, sier noe om den vonde viljen som i dag forplanter seg i Norge fra Statsministerens kontor via justisdepartementet. Den nye norske frykten for å være dumsnill har utviklet seg til en strutsepolitikk som skaper stor lidelse for mennesker i landet vårt. Politikk er praktisk nestekjærlighet, sa Fridtjof Nansen, og innførte et papir for statsløse flyktninger som ga dem asyl, trygghet, opphold i femti land. Ingen mennesker er ulovlige. Jens Stoltenbergs regjering har et motsatt slagord: «Ingen mennesker er ureturnerbare.» I dag er det mistenkeliggjøringen som gjelder. Målet er ikke å beskytte asylsøkere, men å angripe returnektere. Vekk herfra, det er vårt mål. Det sies igjen og igjen, fra Kirkens Bymisjon, fra advokater og helsearbeidere og andre som er nært på dem det gjelder: Når mennesker i samfunnet vårt ikke anses som fullt og helt mennesker, da gjør det noe med oss. Den lille gruppen papirløse har en stor betydning for samfunnet, fordi hele vårt menneskesyn står på spill. Vi har lært at vi aldri skal behandle et menneske som blott og bart et middel, men som et mål i seg selv. Dette edle prinsippet brytes nå av regjeringen. Nå heter det signalpolitikk. Innvandringspolitiske hensyn. Det gjelder å stramme inn for noen, for å skremme andre fra å komme. De papirløse er blitt politiske midler, skremmebilder. Det er vel og bra at lokalpolitikerne i Bergen, Trondheim og Stavanger utfordrer regjeringen og vil gi papirløse rett til å arbeide. Men det er symbolske handlinger som ikke engang gir dem skattekortet tilbake. For det vesentlige problemet er uløst. Vi må sette en strek et sted. Gi permanent oppholdstillatelse til dem som har vært her i fire eller fem eller et visst antall år. Si som andre land i Europa, at nå har årene gått og gått, og vi kan ikke ha det på denne måten. Kall det amnesti, eller kall det en regularisering, men la oss finne en ordning for disse forholdsvis få det gjelder. Norsk politikk har alltid vært å hindre sosial nød. AUF, Venstre, KrF, SV – hvem setter i dag humanitære hensyn foran innvandringspolitiske hensyn? AvdH
Ingen kommentarer