Ingen vet hvem den britiske kunstneren Banksy er. Han startet som graffitiartist og gatekunstner og ble etter mange års virksomhet berømt verden over. Mens Banksy har klart å holde sin identitet skjult, har han de siste årene blitt omfavnet av det kunstneriske etablissementet, og verkene hans selges for millioner av kroner. Denne uken åpnet kunstneren det han kaller sin Dismaland Bemusement Park – en fornøyelsespark som ikke egner seg for barn. «Dismal» betyr «dyster» eller «forferdelig», og parken er stygg, med slitne karuseller og omarbeidede tivolieffekter.
Den norske serietegneren, kunstneren, forfatteren og regissøren Christopher Nielsen har i likhet med Banksy kommet fra undergrunnen, og har til tross for manglende formell utdannelse, blitt en høyt elsket enfant terrible blant de store kunstneriske institusjonene.
I disse plagiattider må vi åpne med å spørre: Hvem var først?
– Jeg har drømt om å lage misfornøyelsesparken hele mitt liv, så jeg var nok først, sier Christopher Nielsen.
Politisk beslektet. Nielsens Misfornøyelsespark var en del av utstillingen Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud, som ble vist på Henie Onstad kunstsenter i 2014. Parken var et avgrenset område i et av utstillingsrommene, der man blant annet kunne se kostymer fra en Holocaust-musikal og spille rasistsjakk eller Whac-a-millionaire. Det siste er en variant av tivoliklassikeren Whac-a-mole, der man skal dælje til små dyr som titter opp av hull. I Nielsens variant skulle man dælje til norske rikinger som Kjell Inge Røkke eller Øystein Stray Spetalen, samtidig som misfornøyde uttalelser fra rikingene ble avspilt.
Banksys Dismaland inneholder blant annet et prinsesseslott der man kan erfare hvordan det egentlig er å være prinsesse, og et Mini Gulf-spill – en variant av den folkekjære sporten minigolf, men med «oljekalifat» som tema. De to parkene er åpenbart beslektet, og har oppstått i to forskjellige land nesten samtidig.
– Hva sier det om tiden vi lever i?
– Min originale idé, som kom først, sier noe om tiden vi lever i, spesifikt i Norge, der vi har det så bra men likevel er så misfornøyde. Det var mitt tematiske utgangspunkt. I Storbritannia har de ikke den samme problematikken, men de er så klart misfornøyde der også, sier Nielsen.
Annen klasse. Begge verkene skiller seg fra mye av samtidskunsten, blant annet ved at de er utilslørt politiske. Det er nesten så man skulle tro de var laget på 1970-tallet. De inviterer dessuten publikum med inn i verket, på måter som sjeldent kan oppleves i dagens kunstverden.
– Noen samfunnsklasser i Storbritannia har det minst like bra som oss, og mye tyder på at de er nesten like misfornøyde også. Kan Dismaland ha en klassedimensjon som ikke trengs i en misfornøyelsespark her Norge, hvor nesten alle har det bra og er misfornøyde?
– Det har jeg ingen forutsetning å si noe om, men jeg vet hvor tematikken til min park kommer fra, sier Nielsen kryptisk.
Han har ikke sett parken, men har gjort seg kjent med den gjennom Dismalands hjemmeside og avisartikler på internett.
Jeg kan godt dele mine ideer med Banksy, det er helt klart en begrensning på ideer i vår tid, vi må dele godene. Men jeg var først.
— Christopher Nielsen, kunstner
Zen. Banksys park ligger i et gammelt tivoliområde i en seaside resort nær Bristol. På åpningsdagen var det umulig å få kjøpt billetter, og nettsiden fungerte ikke. I selve parken var det lite hjelp å få. De eneste ansatte var, ifølge blant annet The Guardian, tiltaksløse slabbedasker iført rosa refleksvester.
Får Nielsen lyst til å besøke Dismaland?
– Jeg ser jo på misnøyen som en zen-tilstand, og som sådan vil jeg oppsøke misnøyen så ofte jeg kan, i den grad at jeg har omformulert det til et nytt begrep, misfornøyelse, og jeg vil finne stor misfornøyelse i å gå rundt i jonny-come-lately-parken, så ja, jeg kunne ha lyst til det ja.
– Hvilke likhetstrekk ser du, mellom parkene?
– Bemusementpark – misfornøyelsespark. Alle skal være sure og misfornøyde på dystopisk tivoli, det er jo helt likt. Synd at jeg kom først! sier Nielsen.
– Er det et slektskap mellom dere på noe vis?
– Jeg går dypt inn i materien og har levd med tivolimaskiner i mange, mange år. Jeg har bygget om mine egne, eller bygd nye, med masse teknologi, enorme dekorasjoner, store kostnader og masse arbeid. Jeg hadde store planer om å lage min egen ombygde fungerende karusell – Dødskarusellen. Karusellen i Dismaland funker ikke en gang, så vidt jeg skjønner. Ingenting gjør en så misfornøyd for så vidt, som attraksjoner som ikke virker. Jeg var først der også, alle attraksjonene i min Misfornøyelsespark var utstyrt med jublende «I ustand»-skilt når de brøt sammen, sier Nielsen.
– Hvorfor så opptatt av å være først? Hvorfor ikke heller feire misfornøyelsesfellesskapet, og se hvordan Dismaland kan berike og gi ideer til videreutvikling av ditt eget prosjekt?
– Nå handler jo kunsten i stor grad om å være først, spesielt i vår tid, konkurranse og rivalisering ser ut til å være hovedsaken, mitt overordnende mål er jo å bli notert i Guinness rekordbok. Men som et utopisk mål for fremtidens kunst så er jeg helt for å dele. Jeg kan godt dele mine ideer med Banksy, det er helt klart en begrensning på ideer i vår tid, vi må dele godene. Men jeg var først.
- Er det plagiat?
- Ingen kommentar.