Ettersom jeg er av den oppfatning at forfatteren av en tekst som Hamlet umulig kan være mindre levende enn teksten han har forfattet, vil jeg starte med å sende en takk til William Shakespeare.
Jeg hører ofte at Shakespeares språk er fremmed og gammeldags. For egen del opplever jeg det som et fyrtårn av klarhet og mening i et moderne kaos av motstridende terminologier og sjargonger. Og jeg lurer på om det ikke vel så mye kan være det moderne mennesket som har gjort seg selv fremmed for et presist og konstruktivt språk. Kanskje vi fremdeles nyter for mange goder ved maktspillet som gjøres mulig gjennom språklige forvirringer til at vi faktisk ønsker oss reell kommunikasjon.
Og apropos maktspill vil jeg takke teatersjef Arne Nøst for sin maktutøvelse. Uten din løsningsorienterte og kunstvennlige innstilling ville vi ikke fått til å spille hele teksten i denne forestillingen. Takk også for muligheten til å jobbe på Rogaland teater i denne produksjonen. Det har vært et privilegium.
Det samme har det vært å få jobbe med Kjersti Horn. Vi bedyrer gjerne viktigheten av å være ukonvensjonelle, men det å tenke ukonvensjonelt er likevel et subtilt kunststykke få begir seg ut på. Du gjør det. Takk for at du våger å sette innhold høyere enn resultat. Og takk for at du finnes i norsk teater.
Takk også til Erik Hedin, Håkon Espeland, Jill Tonje Holter og Katja Fredriksen.
En forutsetning for konsentrert fokus er forståelse for det man skal gi fokus til. For å få frem de kvaliteter jeg tenker stykket og rollen Hamlet besitter, krever det ikke bare én Hamlet på scenen, men i dette tilfellet 10 Hamleter. På tross av at jeg som ekstern skuespiller okkuperte denne rollen, valgte ensemblet på Rogaland teater ærlig og oppmuntrende samarbeid. At de valgte å oppføre seg heltemodig uten å få fremstå som helten, viser i mine øyne en kollegial solidaritet, yrkesstolthet og kunstnerisk storhet som overgår enhver sceneprestasjon.
En ærbødig takk til Anders Dale, Nina Ellen Ødegård, Mette Arnstad, Even Stormoen, Roar Kjølv Jensen, Ragnhild Mønnes, Ole Christoffer Ertvåg, Marco Kanic, Per Kjerstad og samtlige ansatte på Rogaland teater.
Spesielt de siste 5 årene har min motivasjon som skuespiller vært veldig spesifikk. Norsk teater består av mange krefter som ikke nødvendigvis arbeider sammen i skjønn forening. Og selv om jeg har funnet frem til en glede i de utfordringer og kamper som har tilfalt meg, kan jeg på diplomatisk vis si at jeg ikke har gått noen godt opptråkket sti.
Det ville derfor bli urimelig ikke å nevne Liv Isachsen Kleiven, som er min mor, for hennes ubetingede støtte gjennom mange år.
Like vesentlig blir det å nevne inspirasjonen jeg har funnet i yogafilosofi slik den er gjort tilgjengelig gjennom filosofen og yogien Paramahansa Yogananda.
Omfanget av deres betydning for min senere karriere, er så omfattende at jeg har valgt å dedikere prisen til disse to.
Vi lever i et av verdens rikeste land og lønnen vi mottar er subsidiert. Å bruke våre krefter og midler på negativ, intern konkurranse er en luksus vi ikke kan tillate oss dersom vi vil bevare og forsvare dette privilegiet. Når jeg avslutningsvis vil takke Hedda-juryen for deres arbeide, gjør jeg det for deres mot til å bevege seg inn i et minefelt av uforløste drømmer, sterke ambisjoner og emosjoner. Dersom konstruktiv konkurranse forvandles til destruktiv rivalisering, har vi utøvere utelukkende oss selv å takke.
Jeg vil uttrykke min respekt for mine mednominerte og øvrige kollegaer, og oppfordre til å endre ambisjonene fra egosentrisk, personlig suksess, til kollektiv, verdibasert suksess.
Jeg har også en noe intern, men viktig melding til min 11-år gamle venn, Mathias, som sitter i salen. Godt gjenspikret under terrassen deres, pakket inn i sølvpapir, under singel og jord, vil du kunne finne en lapp hvor det står: Tikken. På østlandsk betyr dette «sisten», eller «har’n». Med andre ord: Du har’n.
Og hvis du lurer på hva jeg skal med denne prisen når du likevel gruser meg i FIFA, kan jeg si at den inspirerer meg til å jobbe for en dag å bli like god som deg.
Helt til slutt vil jeg rette en stor takk til Espen Skjønberg som på utrettelig vis demonstrerer grunnforutsetningen for et skapende teater: Vilje.