Vennlig holmgang

Det er blitt en veletablert tradisjon med improviserende musikere som møtes til dyst, mer eller mindre forberedt, mer eller mindre selvforskyldt. Disse «ad hoc»-konstellasjonene har en enorm fallhøyde. Samtidig innehar de et tilsvarende potensial for store publikumsopplevelser, der to eller flere ulike musikaliteter barker sammen i vennlig holmgang med et langt fra krigersk mål.

Det kan altså gå to veier. Man kan bli vitne til en musikalsk dragkamp, hvor deltagerne innbitt prøver å få hverandre over på ens egen banehalvdel. Eller så fører den sterke spenningen i møtet med en hittil uoppdaget samarbeidspartner til en kraft som river og sliter i musikerne. Ikke slik at de rives fra hverandre, de ledes snarere inn i en felles jakt på å forløse all energien som tårner seg opp fra innsiden og som på et eller annet vis er nødt for å få et utløp.

Gibberish. At Sidsel Endresen og Stian Westerhus er klar over fallhøyden i sitt duoprosjekt er det ingen tvil om. Førstnevnte som en av våre aller største vokalimprovisatører gjennom tidene, mens sistnevnte på få år har slått seg opp som en av Norges mest hardtarbeidende musikere med hundrevis av reisedøgn til alle verdens kroker. Med slike deltagere må man til og med kunne anse fallhøyden til et par hakk høyere enn normalt.

Etter at Sidsel Endresen rundt årtusenskiftet lot seg oppsluke av mulighetene som ligger i den menneskelige stemmen, har hun finpusset sitt gibberish til et språk hun behersker bedre enn morsmålet. Vi vet hvordan Rihannas tekstforfattere står i studio og spytter ut ordlyder som etter hvert konkretiseres i en mer eller mindre meningsfull tekst. Så inn til beinet av fonetikkens potensial som Endresen kommer, vil de aldri nærme seg.

Westerhus har på sin side raffinert sin instrumentbeherskelse til å nå langt forbi gitarhalsen. Hver eneste pedal adlyder ham nemlig til minste detalj. Da oppstår muligheter til lydlandskapsmaling som øyeblikkelig utnyttes: stereofoniske klangeffekter plasserer oss i hjertet av Dovregubbens hall, hamrende delay gir industrielle assosiasjoner mens loopede basstoner sørger for et forrykt beat. Rollefordelingen bærer et visst preg av dette, stemningen fastslås helst av den med mest lyd. Allikevel er det ingen tegn til det man med Sondre Lerche kaller toveismonolog. De to sterke personlighetene skaper en enhet som langt overgår summen av bestanddelene.

Fysisk sett stiller de altså med svært ulike utgangspunkt. Vokalisten: alene med sin stemme og intet annet. Den store kunsten ligger i hvordan hun alltid er Sidsel Endresen helt og uforfalsket, men allikevel en lagspiller. Gitaristen: på et scenegulv teppelagt med effektpedaler. En kabellabyrint med kun en inngang og en utgang; gitarens signaler forvrenges, forsterkes, loopes og flettes og ender opp i en forsterkervegg i dommedagsproporsjoner.

Likevekt. Kontrasten i styrkeforholdet til tross, musikerne oppleves som likeverdige i øyeblikkskomponeringen selv om rollene er forskjellige. Dette skyldes ikke knefall eller underdanighet fra mannen med de mange knottene og høyttalerne. Skyld heller på en gjensidig respekt, som ikke gir seg utslag i tilbakeholdenhet. Men tvert imot en vilje til å spille ballen kompromissløst til medspilleren uten å måtte bekymre seg for om denne er klar til å ta imot.

Litt som alle teambyggeres drømmeøvelse, du vet den hvor du lukker øynene og faller bakover i armene til din kollega. Etter Didymoi Dreams kan alle kaospiloter og kommunikasjonskonsulenter vær så god bøye seg i støvet for hvordan det kan gjøres.