Det uviktigste først: Forrige uke la den unge R&B-sangeren Frank Ocean (24) ut et åpent brev på sin egen tumblr-blogg, om den sommeren han var 19 år og forelsket seg i en gutt. Opprinnelig var informasjonen ment til omslagsteksten til hans debutalbum Channel Orange, som altså ble lagt ut for salg denne uken, en uke tidligere enn planlagt – muligens for at det skulle være i salg før brorparten av dem som eventuelt fikk pirret nysgjerrighetsmuskelen gjennom (sladrepressens spredning av) avsløringen, har glemt navnet Frank Ocean igjen.
For en del av oss brant derimot navnet Frank Ocean seg fast ettertrykkelig alt i fjor da gratis-minialbumet/mixtapen nostalgia, ULTRA tok oss fullstendig på sengen (og endte opp på toppen av flere «årets beste album»-lister, både her hjemme og andre steder). Forfatter Bård Torgersen har sammenlignet Oceans sanger med Bret Easton Ellis anno Under Nullpunktet, med sine beskrivelser av ungdom, rus, materiell dekadanse og seksuelle eksesser i California. Men med en inderlighet og underliggende sårhet som stikker desto tydeligere frem. Og fremfor alt med et noe annet perspektiv, og med flere og mer akutte påminnelser om en verden utenfor – selv kjørte Ocean fra hjembyen New Orleans til California for å etablere seg som profesjonell låtskriver som 18-åring, i etterdønningene av orkanen Katrinas ødeleggelser.
Virkelighetsflukt. Bidrag som låtskriver og vokalist på album fra Beyonce og Jay Z & Kanye West utover i 2011 bekreftet inntrykket av en artist med både ambisjoner og evner helt utenom det vanlige. Likevel er det lite som har forberedt oss på det vi møter på dette albumet. Med ett unntak: den nesten ti minutter lange «Pyramids» ble lagt ut på nett for en måned siden, som en slags anti-singel. En nærlesning av denne låten avslører i grunnen mye.
Første del åpner ved pyramidene, der noen har bortført Kleopatra under nesen på voktende legionærer (med tydelig erotiske hensikter). Dette er symbolbruk som vekker assosiasjoner til de såkalte afrofuturistiske strømningene i 1970-tallets funk og soul – noe som understrekes ved de musikalske virkemidlene. Organisk bass og trommer (med synkoper løftet rett fra Stevie Wonders Talking Book-periode) møter stakkato trancesynther med en smidighet og eleganse man knapt trodde var mulig. Så, midtveis, sakker tempoet gradvis. Trance-arpeggioen fortsetter, men får nytt følge: tung sub-bass og klubbvennlige trommemaskiner. Sangens jeg-person våkner opp av sollys i ansiktet, på et motell et sted i nåtidens California hvor en kvinne (for enkelhets skyld kalt Cleopatra) er i ferd med å sminke seg og ta på seg stiletthælene, på vei til dagens skift på strippeklubben med navnet «The Pyramid». Selv er jeg-et arbeidsløs og lever på hennes tips – og en kjærlighet som ikke er gratis lenger.
Denne overgangen, fra virkelighetsflukt til brutalt møte med virkeligheten, er et tekstmessig grep som går igjen på hele albumet. Låter med relatert tematikk opptrer i par: Først virkelighetsflukt, før «värkligheten jävlas» (som Bergman en gang sa det). Aller tydeligst er dette der den lekne fantasien om et høytsvevende forhold med en dopdealer (og -bruker) i «Pilot Jones», bokstavelig talt krasjlander inn i bekmørke, sinte og eksplisitt politiske «Crack Rock», som tar for seg individ, familie og samfunn i dop-aksellerert oppløsning.
Tidvis banalt. I det hele tatt er flukten allestedsnærværende hos Frank Ocean – alltid på vei, men sjelden til noe spesifikt sted, bare vekk. Selv den i hip hop- og R&B-kretser ikke uvanlige bilfetisjismen handler hos Frank Ocean først og fremst om flukt. Som i gjennombruddsangen «Swim Good» (fra nostalgia,ULTRA) hvor han kjører bilen sin ut i havet i en svart dress, kledd til begravelse, med to brustne hjerter i bagasjerommet. Dette albumets kanskje aller mest rørende (for ikke å si rystende) øyeblikk, «Bad Religion», er kanskje en slags oppfølger. En taxitur uten spesifisert mål, et skriftemål i natten til en muslimsk taxisjåfør. Channel Orange tar hjerte/smerte til et nytt nivå. Så høyttravende, men samtidig så nært og så inderlig at det står i konstant fare for å tippe over i det platte og banale.
Noe det også gjør enkelte steder – som når kvinnelige forplantningsorganer sammenlignes med en tykkfallen, rosa japansk Mangategneseriefigur på «Pink Matter». Kremt. En metafor jeg angrer på at jeg googlet. Det spilles høyt her. Men der hvor det fungerer, det vil si på brorparten av albumet, er gevinsten desto høyere.
Apropos spill: Channel Orange er i motsetning til debuten en høybudsjett-produksjon, og det merkes. Men på tross av dyktige medhjelpere (Pharrell Williams deltar for eksempel på et kutt her), sitter Ocean tydelig i førersetet også når det kommer til produksjonen. Den kjennetegnes av fremtidsrettede, eller i det minste samtidsorienterte, nikk til såvel indierock som elektronisk musikk, men alltid dypt rotfestet i tradisjonen – organiske fingerknips, elpiano og kirkeorgel, Frank Ocean er like mye en stolt tradisjonsbærer som en fornyer. Musikerne er hentet fra øverste hylle, men fra alle ender av denne; trommeslager Matt Chamberlain hørte vi sist på Bruce Springsteen og Of Montreals siste album. Akkurat gitarsoloene er noe av et svakt punkt her, men åttestrengsgitarfantom Charlie Hunter bidrar på rytmegitar og bass til et markant jazzpreg som kanskje vil overraske noen. Det gjelder for så vidt også vokalen, der det kan synes som om Ocean føler at han har hatt noe å bevise.
Mens tidligere utgivelser og opptredener har båret preg av såvel digital bearbeiding som en viss nonsjalanse, fremstår han her (eller i hvert fall her og der) som den rene virtousen. Men det er fortsatt den enkelte låten som står i fokus. Heldigvis. For noen låter. Og for en artist. Dette tiårets viktigste så langt? En drøy påstand, men jeg tør sette penger på at dette bare er begynnelsen for Ocean.
Ingen kommentarer