Uimotståelige sekunder

<b>HornSpinne:</b> Mutert edderkopp? Portabel boenhet for nisser? Aslaug Magdalena Juliussens verk kan egentlig ikke beskrives rettferdig. <i> Foto: Small Projects </i>
HornSpinne: Mutert edderkopp? Portabel boenhet for nisser? Aslaug Magdalena Juliussens verk kan egentlig ikke beskrives rettferdig. Foto: Small Projects

Når lyset treffer deg slik at det gir deg blåmerker.

Fakta

Anmeldelse

Diverse kunstnere
Higher Ground
Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø.
Vises til 27. mai.

Marit Følstad
No Strange Delight
Nordnorsk Kunstmuseum. Tromsø.
Vises til 20. mai.

Jet Pasqua, Margarida Paiva, Sigmund Skard
Fail Again, Fail Better
Tromsø Kunstforening.
Vises til 29. april.

Aslaug Magdalena Juliussen, Arnold Johansen, Charo Calvo
Exit GråSone
Small Projects. Tromsø.
Vises til 22. april.

Perpetuum mobile: Sigmund Skards installasjon har Coca-Cola som drivstoff. Foto: Frank Ludvigsen

Tromsø er den kanskje hippeste byen i landet for øyeblikket, og i det øyeblikket guttene går ut på taket. Den første sitter og dingler med bena over kanten til biblioteket, som fort er blitt omringet av politi, brannvesen og skuelystne. (Jeg tror det ordnet seg, altså – jeg hadde ingen intensjon om å få med meg lyden av en kropp som lander etter et fall på altfor mange meter.) Og da jeg en stund senere runder et hjørne, lander en snøball foran føttene mine. Da jeg snur meg, ser jeg to karer i underbukse stå og herje på taket på andre siden gaten. Den ene står og tisser ned på fortauet og den andre er i ferd med å lage en ny snøball. Jeg elsker Nord-Norge.

Og Tromsø er også blitt påfallende dynamisk som kunstby på de årene som er gått siden sist. I tillegg til de evige institusjonene Nordnorsk Kunstmuseum og Kunstforeningen har tilstedeværelsen av landets yngste kunstakademi avfødt visningsstedene Small Projects og Kurant – der du også finner et slags Torpedo i miniatyr, bokhandelen Mondo Tromsø. Sett utenfra har det en stund virket som om det virkelig er her det skjer, altså, og det er ikke noe å si på aktiviteten – dette er hva som skjer hvis du har mange no kunststudenter samlet i en forholdsvis liten by som ligger ganske langt fra nærmeste større by.

 

Skremmende gleder. Higher Ground på Nordnorsk Kunstmuseum ble presentert for meg som en tegneutstilling med alt det som ikke er til stede i en annen tegneutstilling jeg nettopp anmeldte. Sant, men det er også snakk om et helt annet univers, med bare en blyant som fellesnevner. Det tøffe med Higher Ground er at den får lov til å sprike i så mange retninger, og at trådene trekkes såpass voldsomt, at dette blir det usannsynlige møtestedet for Odd Nerdrum, Iver Jåks, Theodor Kittelsen og Bjarne Melgaard, i tillegg til the usual suspects i en alder av 30-og-noe. Mest pirrende er et par überekspressive heftige fettstiftarbeider av Rolf Nesch fra et øyeblikk som ligger over 70 år bak oss. To trapper opp brer Marit Følstad ut seg over en hel etasje med den miks av neonlys og statisk video som etter hvert ser ut til å ha blitt et foretrukket grep. Noe av det mener jeg å ha sett tidligere i andre, mer sørlige sammenhenger. Noe av det skremmer meg på en udefinerbart attraktiv måte det ikke går an å gjøre rede for. Og noe vil bestandig holde meg fast. Tror det har med hastighet å gjøre – videoarbeidene gir gjerne inntrykk av å senke ned hundre år i et eneste komprimert sekund. Et sekund det etter hvert blir umotståelig behagelig å hvile i.

 

Lysende slapstick. På Kunstforeningen går tiden litt annerledes, kan du si. Trioen Jet Pasqua, Margarida Paiva og Sigmund Skard har samlet seg rundt dette med ikke helt å lykkes. Den korrekte utstillingstittelen, Fail Again, Fail Better, ringer litt velkjent fra noe jeg bare halvt husker, men ambisjonen om å mislykkes litt bedre tar disse tre på noen ganske brutale turer. Jeg mener, en abortert perpetuum mobile i form av en sykkel som har Coca-Cola som drivstoff? Det er lenge siden jeg brukte ordet slapstick nå – det går fort inflasjon i slike ord – men denne kalkulerte intervensjonen i utstillingslokalet, der den ryddige monteringen står i skrikende kontrast til arbeidenes hemningsløse iboende kaos, gjør det umulig å lure seg unna. Som var det et neonskilt av Marit Følstad, lyser ordet «slapstick» for meg når jeg lukker øynene. Så er det også en ganske lysende slapstick det er snakk om.

 

Mutert edderkopp. Men det er altså på vei til Small Projects den tidligere nevnte snøballen lander foran meg. Det er åpningskveld, så det går fort i peanøtter og rødvin og kjente ansikter som lurer på hva i alle dager jeg gjør så langt hjemmefra, men jeg klarer å få med meg det som først ser ut som en gigantisk hårball som balanserer på reinsdyrhorn, men som skal vise seg å være et mishmash av tekstiler og fibre. Aslaug Magdalena Juliussens HornSpinne kan egentlig ikke beskrives rettferdig. I det ene øyeblikket ligner det en enorm, mutert edderkopp, i det neste en portabel boenhet for nisser.

 

Mer. Og så gikk jeg videre til Kurant og meldte meg inhabil. Det er orden på meg, skjønner dere.