22:42 - 19. april 2012

Uimotståelige sekunder

Når lyset treffer deg slik at det gir deg blåmerker.

HornSpinne: Mutert edderkopp? Portabel boenhet for nisser? Aslaug Magdalena Juliussens verk kan egentlig ikke beskrives rettferdig. Foto: Small Projects

Tromsø er den kanskje hippeste byen i landet for øyeblikket, og i det øyeblikket guttene går ut på taket. Den første sitter og dingler med bena over kanten til biblioteket, som fort er blitt omringet av politi, brannvesen og skuelystne. (Jeg tror det ordnet seg, altså – jeg hadde ingen intensjon om å få med meg lyden av en kropp som lander etter et fall på altfor mange meter.) Og da jeg en stund senere runder et hjørne, lander en snøball foran føttene mine. Da jeg snur meg, ser jeg to karer i underbukse stå og herje på taket på andre siden gaten. Den ene står og tisser ned på fortauet og den andre er i ferd med å lage en ny snøball. Jeg elsker Nord-Norge.

Og Tromsø er også blitt påfallende dynamisk som kunstby på de årene som er gått siden sist. I tillegg til de evige institusjonene Nordnorsk Kunstmuseum og Kunstforeningen har tilstedeværelsen av landets yngste kunstakademi avfødt visningsstedene Small Projects og Kurant – der du også finner et slags Torpedo i miniatyr, bokhandelen Mondo Tromsø. Sett utenfra har det en stund virket som om det virkelig er her det skjer, altså, og det er ikke noe å si på aktiviteten – dette er hva som skjer hvis du har mange no kunststudenter samlet i en forholdsvis liten by som ligger ganske langt fra nærmeste større by.

 

Skremmende gleder. Higher Ground på Nordnorsk Kunstmuseum ble presentert for meg som en tegneutstilling med alt det som ikke er til stede i en annen tegneutstilling jeg nettopp anmeldte. Sant, men det er også snakk om et helt annet univers, med bare en blyant som fellesnevner. Det tøffe med Higher Ground er at den får lov til å sprike i så mange retninger, og at trådene trekkes såpass voldsomt, at dette blir det usannsynlige møtestedet for Odd Nerdrum, Iver Jåks, Theodor Kittelsen og Bjarne Melgaard, i tillegg til the usual suspects i en alder av 30-og-noe. Mest pirrende er et par überekspressive heftige fettstiftarbeider av Rolf Nesch fra et øyeblikk som ligger over 70 år bak oss. To trapper opp brer Marit Følstad ut seg over en hel etasje med den miks av neonlys og statisk video som etter hvert ser ut til å ha blitt et foretrukket grep. Noe av det mener jeg å ha sett tidligere i andre, mer sørlige sammenhenger. Noe av det skremmer meg på en udefinerbart attraktiv måte det ikke går an å gjøre rede for. Og noe vil bestandig holde meg fast. Tror det har med hastighet å gjøre – videoarbeidene gir gjerne inntrykk av å senke ned hundre år i et eneste komprimert sekund. Et sekund det etter hvert blir umotståelig behagelig å hvile i.

Lese mer?


Spørsmål? Kontakt oss på tlf 23 33 91 80 eller abo@morgenbladet.no.

Mer fra Kultur