I høstkulden 28. november 1946 spaserer en person inn på Universitetsbiblioteket ved Solli plass i Oslo. Vedkommende ber om å få låne en bok. Koranen. Den håndskrevne, norske oversettelsen av muslimenes hellige bok, komplett og med kommentarer og illustrasjoner, alt utført av nylig avdøde professor i religionshistorie, Johann Friedrich Wilhelm Schencke (1869–1946).
Låneren får sin bok. Skjønt bok – det han låner, er et par tusen ark. Verket er ikke utgitt på noe forlag i innbundet form.
Nå, 66 år senere, er manuskriptet borte.
Teologi. Kortversjonen av Koran-oversetterens navn er Wilhelm Schencke. Han ble født i Kristiania i 1869, og bestemte seg tidlig for å studere teologi. Gjennom flere besøk hos en onkel som var prest ble han kjent med liturgi og skrift. Her beskriver han sin barndoms lek, i tidsskriftet Studentene fra 1887:
Jeg laget mig en prestekrave av et gammelt «Morgenblad», iførte mig en svart regnkappe, hvis ermer var kantet med strimler av «Luthersk Ugeskrift», kløv op paa en sten i Soon prestegaard, og holdt en veldig præken for hønsene. Jeg mindes at prækenen varte længe, og at jeg tilsist maatte løpe ind i kjøkkenet efter brødsmuler for at holde menigheten samlet.
Før vi kommer til Koranen, tar vi oss tid til noen ord om Schenckes faglige bakgrunn. Han studerte ved Teologisk fakultet (TF) fra 1888 til 1894. Stortinget hadde da kontroll over Universitetet, med ansvar for alle ansettelser i nye professorater. På TF var det storm. Darwinismen, og en kildekritisk holdning til Bibelen, var på vei nordover mot Europas kalde utkanter. Tyske Max Müller (1823–1900) var viktig internasjonalt da det nye faget religionshistorie løsrev seg fra teologien.
Det første norske stipendiatet i dette faget ble i 1898 tildelt Brede Kristensen. Han dro til Nederland i 1901 for å bli professor, og ble der til sin død. Kristensen blir ofte omtalt som «norsk religionshistories far», og regnes som en betydelig skikkelse i den globale faghistorien.
– Men Schencke spilte en mye viktigere rolle her hjemme, sier Sissel Halden, som i 2007 leverte sin doktoravhandling i religionshistorie om Schencke: Wilhelm Schencke – en omstridt pioner.
Vi treffer henne på menighetskontoret ved Vestre Aker kirke, der hun jobber.
– Det at han kom så på kant med teologene gjorde at han ble litt isolert og hysjet bort. Brede Kristensen derimot, var teologenes venn, og alles venn. Dermed ble han også i større grad dyttet frem, sier Halden.
Til Tyskland. I 1896 ble det ved TF utlyst et professorat i Det gamle testamentet. Schencke søkte, og beskrev senere forventningene:
«Jeg kunde ikke tænke mig noget herligere end at få lægge frem i forelæsninger og undervisning mit kjære Gamle Testament. Men – der var ugler i mosen.»
Schencke var ifølge egne ord i en alder da han trodde at beskjedenhet var «en ynglings skjønneste dyd». Derfor tok han ikke på vei da stillingen gikk til fakultetets forhåndsfavoritt – en annen enn ham selv. Men året etter dukket to nye TF-professorater opp. Det ene ble knapt nok utlyst, men gikk rett i fanget på en ferdigutklekket kandidat. I det andre var Schenckes venn og åndsfrende Anathon Aall en sterk søker. Fakultet mente imidlertid at Aall inntok standpunkter som «i væsentlige Henseender afviger fra vor Kirkes Tro». Aall, som i sin senere akademiske karriere skulle jobbe med filosofi og psykologi, hadde stilt spørsmål ved om man kunne betrakte Bibelen som Guds ord. Hadde man rett til å anse kristen litteratur som mer hellig enn andre religiøse tekster?
Etter en tid med lobbyvirksomhet ble det klart at den godt kvalifiserte Aall ikke fikk stillingen. Schencke så konturene av et mønster: TF kjempet ikke for den frie vitenskap, men for noe annet.
Som plaster på såret fikk Schencke et reisestipend, og dro i 1897 til Göttingen i Tyskland. Han vendte seg mot Historisk-filosofisk fakultet (HF), fulgte forelesninger i egyptologi, og ble interessert i Midtøsten.
– Vi tror det var her han fikk den første inspirasjonen som senere ledet til Koran-oversettelsen, sier Halden.
I 1901 kom Schencke tilbake til Oslo, etter å ha blitt tilbudt å overta Brede Kristensens stipendiat. Han disputerte i 1904. Tittel: Amon-Re. En studie over forholdet mellem enhed og mangfoldighed under udviklingen af det ægyptiske gudsbegreb. Også denne håndskrevet, med illustrasjoner og tegninger.
– Dette var små kunstverk i seg selv. Ut fra den kan vi anta at han gjorde det på samme måte med Koranen, som vi altså aldri har sett. Flotte kalligrafiske forbokstaver, surene illustrert med nydelige blomster hvis det var noe vakkert, eller engler på en sky hvis det passet, sier Halden.
Stortinget. I 1902 giftet Schencke seg med Agnes Victoria Schjøll, kalt Lila. Hun kom fra en «bedre» familie, men hadde dårlig helse, noe som ifølge Sissel Haldens doktoravhandling skal ha begrenset ekteparets sosiale liv. I 1912 fikk de sønnen Per. I motsetning til Lila tilhørte ikke Schenckes familie noen elite. Faren var murermester, senere arkitekt og byggmester.
Lilas sykdom medførte en rekke faste utgifter: Stuepike til det store huset de hadde kjøpt på Gråkammen ved Frognerseterbanen, stadige legebesøk, faste opphold på kurbad og sanatorier. Stipendiatlønnen var ikke nok. Schencke måtte spe på gjennom undervisning på gymnaset.
En professorlønn ville kommet godt med, og allerede i 1900 hadde HF antydet at et professorat i religionshistorie kunne bli opprettet for Brede Kristensen. Siden Schencke tok over Kristensens stilling i 1901, kunne da dette være aktuelt også for ham? Så enkelt var det ikke.
For at en professor skulle ansettes, måtte først fakultetet inkludere stillingen i et budsjett, som måtte godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet, som så fremla dette for Stortinget. Derfor ble veien frem mot et religionsprofessorat tung:
1904: HF antyder igjen at et professorat er på trappene.
1906: Stortinget bevilger penger til et «dosentur» i teologi i stedet for et religionsprofessorat.
1908: Stortinget bevilger 1400 kroner i året til en økonomisk presset Schencke, for at han skal kunne fortsette sine forelesninger. Som det ble sagt i stortingsdebattene: «Store skarer har flokket sig om hans kateder.»
1910: Universitetet fører opp et religionsprofessorat i budsjettet.
1912: Departementet anbefaler at Stortinget bevilger penger til professoratet.
Så fulgte en lang og omfattende debatt om stillingen. Schencke sto i sentrum for debatten.
Siden 1904 hadde nemlig Schencke publisert rundt hundre populærvitenskapelige artikler der han gikk til kraftig angrep på teologien. Disse ble publisert i aviser – VG, Aftenposten og Morgenbladet, pluss i Samtiden og Norsk Theologisk Tidsskrift. Han skrev også bøkene Ægypten – Israel – Baylonien (1904), Hvad jorden gjemte (1911), og Da Kristendommen blev skapt (1914)
– Der går han inn i den arabiske og nordafrikanske verden, og snakker om den felles tradisjonen jødedommen, kristendommen og islam bygger på, sier Sissel Halden.
Han påviste slektskap mellom kristne sakramenter og ritualer fra andre religioner, og reduserte Jesus til en historisk person. «Hatten av for enhver enfoldig kristen!» skrev han i en artikkel. Dette skapte storm, men Schencke skjønte ikke hvorfor prestene hadde så mye imot å bli kalt enfoldige: «Det er da vitterlig ikke jeg, men deres egen herre og mester som har sagt disse ord.»
Han uttrykte likevel respekt for ekte, levende religion, som han knyttet til følelseslivet og det irrasjonelle. Vitenskapen bygger i motsetning til dette på rasjonalitet. Teologien, hevdet han, blandet kortene ved forsøksvis å være vitenskapelig på et område der dette var umulig. Og han fyrte løs mot TF – «universitetets betændte blindtarm som maa opereres væk jo før jo heller» – fordi teologene prøvde å tvinge det nye faget religionshistorie inn på sitt fakultet.
Man kan se for seg at en mer diplomatisk holdning overfor teologene kunne gitt karrieremessige resultater.
– Han var nok ganske ihuga. En absoluttist, på mange måter, sier Halden.
Teologien var fortsatt et prestisjetungt fag, med tentakler som strakk seg inn i de fleste maktbastioner i landet. I 1912 vedtok Stortinget å «kalle» Brede Kristensen til professoratet, selv om Kristensen hatt gitt beskjed om at han ikke ønsket å returnere fra Nederland. I 1913, samme år som Schencke publiserte artikkelen «Det teologiske fakultet bør sløifes» i Tidens tegn, vedtok Stortinget heller å støtte et professorat i keltiske språk.
Noen stortingsrepresentanter mente religionshistorie var en ekstremistisk avart av teologien. Andre var imot i det hele tatt å opprette professoratet i religionshistorie. Ikke av prinsipp eller av hensyn til budsjettet, men av frykt for at Schencke, som kunne komme til å skade kristendommen, skulle få jobben. I partiet Frisinnede Venstre og i Høyre var støtten til Schencke stor, men ikke så stor at representantene tok sjansen på helt å støte kirkemakten fra seg.
I 1914 kom endelig bevilgningen om et professorat i religionshistorie. Det var nå umulig å komme utenom Wilhelm Schencke, som fikk jobben.
Arnulf Øverland. Kampen mot teologien fortsatte i artikler og debatter også etter ansettelsen. Samtidig forsket han på islam. I 1933 ble han kalt inn som vitne i saken mot forfatter Arnulf Øverland, som var tiltalt for blasfemi. Øverland hadde omtalt nattverden som kannibalisme, og Schencke så ikke noe galt i dette – det var korrekt, normalt og kjent fra flere religioner. I samme slengen omtalte han jomfrufødselens tilstedeværelse i egyptisk religion.
– Etter Øverland-saken ble han frosset fullstendig ut av teologene, som ikke ville ha noe med ham å gjøre. Nå hadde han trådt over en grense, dette kunne ikke tilgis, sier Halden.
Schencke hadde også mistet sin kone, som døde ung i 1926. Vennekretsen var ikke stor. Han hadde noen betrodde venner på HF-fakultetet, men også disse begynte å se mindre til den nå aldrende professoren utover i 1930-årene, mens krigen nærmet seg og det mørknet over Europa.
Kari Vogt, tidligere førsteamanuensis i religionshistorie – nå emerita – og islamekspert, kjenner Schenckes arbeid godt.
– Han var en grundig og dyktig filolog og arabist, med en ganske stor produksjon. Så, plutselig, var det stans og stopp. Hva holdt han på med? Dette spørsmålet ble stilt av hans samtidige kolleger ved universitetet, sier Vogt.
Sissel Halden sier det slik:
– Han var enkemann, og satt stort sett i ensomhet oppe i sin villa på Gråkammen. Den eneste personen han så var en hushjelp som han irriterte seg over. Så begir han seg ut på dette store prosjektet. Den håndskrevne oversettelsen av Koranen, med kommentarer og illustrasjoner. Man tenker seg at han satt med et glass whisky – han beskriver det selv – foran peisen og jobbet. Det kunne vel bli flere glass også, det bærer i alle fall brevene hans preg av. Jeg tror nok dekorasjonene ble enda mer blomstrende utpå kvelden. Da beveget han seg opp i de store høyder og ned i de dype daler. Hvis du spør om stemningen da, så var nok den veldig blandet, sier Sissel Halden.
En cigarett. Halden mener kun en liten krets av de nærmeste vennene visste hva han drev med. En av dem var Harry Fett, den første riksantikvaren i Norge, og lidenskapelig kunstsamler og kulturmenneske.
– Fett var en av de siste som fikk brev fra Schencke, og de to var ofte ute og spaserte sammen, sier Halden.
I sin avhandling gjengir hun deler av korrespondansen dem imellom. Schencke skrev:
«Jeg holder paa med – og har snart ferdig et – et arbeid, beregnet til 3 bind; mskr. blir det paa ca. 2000 foliosider. Det har tatt mig gjennomsnittlig x timer daglig i x aar (jeg kvier mig for aa nevne tallene). Men det innbringer mig ikke en øre. Vil jeg publicere det, maa jeg ganske sikkert betale for det i dyre domer. Og det vil jeg ikke. Følgelig komer det til å vandre ned til sine mange forgjengere, som har sitt tilhold i mange skuffer i mitt skrivebord, – et gravkapell, som engang skal gaa over til krematorium.»
Fett oppfordret ham til å gi det ut, og svarte den 23. mai 1946:
«Altsaa begynn i morgen med en cigarett paa din veranda i solskinnet!»
29. juni, fem uker senere, døde Schencke.
Engere krets. En av studentene hans var Harris Birkeland, som snart begynte å arbeide for en utgivelse. Birkeland søkte om 40 000 kroner i støtte – 700 000 kroner i dag ifølge SSBs prisendringskalkulator. Søknad avslått.
I 1952 fikk Harris Birkeland likevel utgitt Koranen i utvalg på Aschehoug, en 192 siders bok med kommentarer og forord. I forordet beskriver Birkeland Schenckes originalmanuskript slik: «Rent kalligrafisk sett er manuskriptet et praktverk, som faktisk fortjente å reproduseres fotografisk. I den renskrevne delen finnes ikke én rettelse!» Birkeland, som også foretok «mindre» bearbeidelser av oversettelsene, uttrykker også en viss forståelse for at han ikke fikk tilstrekkelig pengestøtte: «Det får være en trøst at en oversettelse av hele Koranen ville ha liten interesse utover spesialistenes snevre krets.»
– Dette var en feilvurdering. Å utgi et slikt manuskript i sin helhet var nok en utenkelig tanke for mange på begynnelsen av femtitallet. Summen var også for høy for forskningsrådet. Men interessen ville ha vært veldig stor senere! Koranen i utvalg består av det lille utvalg surer – altså Koran-vers – Birkeland vurderte som interessant for et norsk publikum i 1952, mener Vogt, som sier Schencke var en vitenskapelig foregangsmann.
– Selve oversettelsen holder seg bra. Einar Berg, som utga en oversettelse av hele Koranen i 1980, brukte og refererte til Birkeland-utgaven av Schenckes oversettelse, sier Vogt, og legger til at Sverige fikk sin første koranoversettelse i 1917, av K. V. Zettersteen ved Uppsala universitet.
Hva så med Schenckes andre store kjepphest, nemlig konflikten med teologene? Er det fortsatt noen på HF som rynker på nesen når studenter med interesse for religionshistorie ender på TF?
Vogt humrer, og legger til at Morgenbladet er «vel informert»:
– I dag går jo ikke dette på metodologi, og tilnæring til islam, kristendom og andre religioner. Det går først og fremst på kampen om ressurser. I det perspektivet må man spørre: Hvor ligger kompetansen? Kultur- og språkkompetansen ligger på HF. Da kan det oppstå gnisninger hvis teologene ønsker å erobre noe av feltet.
Mangesyslere. På slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet begynte man ifølge Vogt å snakke om Schenckes fullstendige oversettelse igjen.
– Det gikk opp for folk at den første norske koranoversettelsen, gjort av en fremstående norsk arabist på første halvdel av 1900-tallet, ville være en kulturhistorisk skatt. Men manuskriptet var som sunket i jorden, sier hun.
Siden den gang har mange lett. Og mange har utviklet teorier om hva som har skjedd med manuskriptet.
Harris Birkeland var nemlig heller ingen A4-akademiker. I artikkelen om ham i Norsk biografisk leksikon står det at han var gift tre ganger. I slike tilfeller blir arkivsituasjonen etter et menneske ikke alltid den beste. Det kan være mange loft.
Dertil kommer at vi i publikasjonslisten finner en artikkel kalt Anonyme alkoholikere, i en sakprosasamling. Birkeland var nemlig på flaska. En av de rundt tyve personene Morgenbladet snakker med i arbeidet med denne saken, sier at Birkeland hadde en dame i hver by og minst et par-tre faste venninner oppe på universitetet. Han skal også ha vært et skolelys i sin ungdom, senere en glimrende lingvist og semittist, og en aldeles fremragende pedagog og foreleser. Men, altså: også et surrehode.
Wilhelm Schenckes sønn Per (1912–1957) var på sin side stadig en kilde til bekymring for sin far. Han var blant annet sjømann, levde et omflakkende liv, og skal ha vært gift fem ganger på minst to kontinenter. Det var pikene. Og sprudlevann, racerbiler og -båter stod også høyt i kurs, ifølge avhandlingen til Sissel Halden.
Per spyttet inn en anselig sum penger da Birkeland skulle utgi Koranen i utvalg. Kanskje som en post mortem tilbakebetaling? Flere ganger hadde pappa Wilhelm måttet steppe inn og hjelpe sin sønn, som hadde kastet seg ut i det ene hasardiøse gründerprosjektet etter det andre.
Og hva med Einar Berg, som ble første nordmann til å utgi en komplett oversettelse av Koranen i 1980?
Biblioteket. Sigurd Hjelde, professor emeritus i religionshistorie, gravde i saken i 1997–98, da han skrev en artikkel om Schencke i forbindelse med hundreårsfeiringen av faget religionshistorie i Norge. Hans jakt på manuskriptet endte opp i Stavanger, på loftet til Per Schenckes datter Anna Lila Schencke Sivertsgård.
– Jeg hentet da en masse materiale etter Schencke. Brev, dokumenter, artikler. Jeg tok det jeg klarte å bære med på nattoget tilbake til Oslo. De papirene ble liggende lenge på mitt kontor, til Sissel Halden kom og hentet dem i forbindelse med doktorgradsarbeidet. Jeg tviler på at den håndskrevne Koranen ble liggende igjen i Stavanger, sier Hjelde.
Sissel Halden gikk gjennom alt hun fikk overlevert fra Hjelde, og brukte det i arbeidet med doktorgraden.
– Brevkorrespondansen viser hans vitenskapelige utvikling, og at han var ganske på hugget overfor teologene, helt fra han var ung til han ble en resignert gammel mann. Det var også en del karikaturer der, av kjente og ukjente personer, som Schencke hadde tegnet. Jeg sorterte alt, og leverte det så til håndskriftsamlingen på Nasjonalbiblioteket.
Morgenbladet avlegger Nasjonalbiblioteket et besøk. Der ligger noen og tjue permer med «Wilhelm Schencke» påskrevet ryggen. Foruten personlige brev, postkort og forelesningsnotater inneholder de kvitteringer, brosjyrer, gamle telegram og avisutklipp. «Brannforsikring, 70 øre per 1000 krone», står det på et stemplet papir. En kvittering for «Bestilling av edel Anthracite til centralvarmeanlæg». Et hefte som heter «Innkalling til generalforsamling i Norsk Schäferhundklub».
Men ingen Koran.
Vi ringer Anna Lila Schencke Sivertsgård i Stavanger.
– Jeg traff aldri min farfar, og min far Per Wilhelm Schencke døde da jeg var syv år, sier hun.
Schencke Sivertsgård skrev en særoppgave om farfarens arbeid i tenårene, og har et eksemplar av Koranen i utvalg i sin boksamling.
– Men originalmanuset har jeg aldri sett. Jeg har ellers noen få dokumenter liggende, blant annet noen egyptiske hieroglyfer, sier hun.
– Det fantes to gravstener etter min farmor og farfar på Vestre gravlund i Oslo, men de er borte nå, sier Anna Lila Schencke Sivertsgård.
Uppsala. Den siste kona til Harris Birkeland, altså mannen bak den forkortede 1952-utgaven Koranen i utvalg, het Aina Elisabeth Karlson. Flere nettsteder for slektsgranskning forteller at hun ble født i 1903, men intet om dødsdato. Kunne hun være i live, 109 år gammel? Vi legger inn en post på forumet på slektssiden Dis. Svaret kommer kjapt. Aina Elisabeth Karlson døde i Uppsala i 2004, i samme län som hun ble født i 101 år tidligere.
Vi slår på tråden til Röda Rummet, det største antikvariatet i Uppsala. Har de noensinne kjøpt et dødsbo som inkluderer en 2000 siders håndskrevet koranoversettelse? Dessverre. Innehaveren henviser oss til Uppsalas universitetsbibliotek, men heller ikke der har man hørt om manuskriptet.
Morgenbladet kontakter så Harris Birkelands etterkommere i Norge. Vi får svar. Birkelands sønn lette i sin tid etter manuskriptet, men uten å finne det. Nå skal familien gjenoppta letingen, og foreta noen ytterligere undersøkelser.
Vi får også vite at den «andre» Koran-oversetteren Einar Bergs etterkommere bor på Røa i Oslo, men lykkes ikke i å komme i kontakt med dem.
Seks hovedteorier. På søkeportalen antikvariat.net dukker det opp en Schencke-tittel hos Bjørn Ringstrøms antikvariat i Oslo. Un Socno. En 92 siders notisbok, priset til 1000 kroner. Boken viser seg å inneholde små dikt, vers, epistler, aforismer og skuespillet Saviti. Det siste er datert «Babylon, 1893». Flere av tekstene er skrevet på 1890-tallet, den siste i 1895, to år før Schencke dro til Tyskland.
Et dikt ser ut til å være tilegnet en sønn, kanskje fremtidig eller ønsket, og avsluttes med: «Sov, Lillegutten min, trygt!»
Mange av diktene er rettet mot Gud, og ser ut til å være skrevet av en ensomt kjempende kunstner, som befinner seg i livets jammerdal, lengtende etter lyset, livet, frelsen og døden:
Hvor var mit liv elendigt!
– kun tvil og ingen tro;
mit sanseliv ubændigt,
– kun strid og ingen ro!
–Da kom i værste nöden
du som et himlens bud,-
og lige ind i döden
jeg vandt min tro på Gud…
Ekspeditøren på Ringstrøms sier boken kom inn før hans tid.
– Altså har den ligget der i minst tyve år, sier han.
Etter å ha tatt en titt på boken, slår han fast at den sannsynligvis har kommet inn gjennom et større dødsbo. Han har ikke hørt om noen Koran. Men hvorfor den ublu prisen? 1000 kroner for en 100 år gammel notisbok av en ukjent norsk religionshistoriker?
– Det der ække noen pris for oss, sier han.
Det er altså for lommerusk å regne. Så begir ekspeditøren seg ut på en lengre forklaring på hvordan pris og historie på bøkene fastsettes.
Når vi så setter strek for de mange telefonsamtalene om Wilhelm Schenckes liv og levnet, har vi i alt blitt forelagt seks teorier om hvor manuset kan befinne seg:
1) Manuskriptet ble sist sett på Harris Birkelands kontor rundt utgivelsen av Koranen i utvalg i 1952. Der ble det liggende, og forsvant i et hav av papirer og bøker, før det ved et uhell ble kastet i en kommunal papirkontainer da han døde.
2) En av Harris Birkelands forsmådde koner eller elskerinner har kastet det for å irritere eller tiltrekke seg sin kjære.
3) Per Schencke har pantsatt manuskriptet et sted i verden, i et anfall av pengenød. Der ligger det fortsatt, hvis det ikke er kjøpt opp av noen andre.
4) Einar Berg skal ha vært sjalu på Schenckes arbeid. Berg kan ha ødelagt det for selv å bli stående som den første norske oversetteren av Koranen.
5) Det befinner seg hos Einar Bergs etterkommere.
6) Det har, via omveier, havnet på et bortgjemt antikvariat et sted i Norge. Der ligger det fortsatt, hvis det ikke er blitt kjøpt opp av andre.
Purring. Men hvem var det egentlig som lånte manuskriptet på Universitetsbiblioteket, den skjebnesvangre dagen i 1946?
– Det har vi ikke lov til å si, sier Jon Arild Olsen, direktør for avdelingen for fag og forskning ved Nasjonalbiblioteket.
Forståelig nok, vedkommende har forbrutt seg mot norsk lov. Lånet har forfalt.
– Men én ting kan jeg si: Det var ikke Harris Birkeland. Vi skal gjøre et ekstra søk etter manuskriptet nå. Vi sender ut ny purring snart.
ml@morgenbladet.no
Ingen kommentarer