Festspillene samler noe av det aller beste av nasjonal og internasjonal utøvende kunst med en eventyrlig konsentrasjon. Den kanskje mest spektakulære forestillingen som festspilldirektør Per Boye Hansen har presentert for oss i løpet av sine syv år ved roret er nok Calixto Bieitos Bortførelsen fra Seraillet, hvor publikum presenteres for voldtekter og avskårne brystvorter.
Han har dratt hit Robert Wilsons Tolvskillingsopera med Berliner Ensemble, Myung-whun Chung ga oss samtlige Brahmssymfonier med Oslofilharmonien, og Det finske radioorkesteret har gitt oss en komplett serie med Sibeliussymfoniene. I år kom hele Komische Oper fra Berlin på besøk med Stefan Herheims Xerxes.
Verden kommer virkelig til Norge i Per Boye Hansens festspill. Likevel: Hva Festspillene presenterer er det aller ypperste av museal kunst. Da Bieitos voldsporno-forestilling kom til Bergen i 2007, var den allerede blitt et symbol og hadde mistet sin uttrykkskraft. I etterkant av forestillingen applauderte vi i kulturfiffen vår egen fortreffelighet ved å få være vitner til angivelig verdenskunst, og vi applauderte vår aksept og forståelse for alle kunstuttrykk, men hvor mange så egentlig den potensielle sprengkraften i Bieitos verk?
Årets festspill har hverken festspillmusiker eller -komponist. Det er for få egenproduksjoner, og selv om vi er takknemlige for at verden kommer til Norge i løpet av Festspillene, så er det altfor lite interaksjon mellom kunstnerne. Maja Ratkje har for så vidt fått frie tøyler til å kuratere en konsertserie med tittelen Voices that matter, hvor hun tematiserer politiske stemmer i kunsten med utgangspunkt i musikk. Hun har gjort det klart at hun ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med Statoil, en av festivalens hovedsponsorer. Likevel blir hennes serie en satellitt i Festspillene, uten forbindelse med festivalen for øvrig. Og når man plasserer hennes to første forestillinger samtidig med Andsnes og Mahler Chamber Orchestra, samt en konsert med Truls Mørk og venner, da sementerer man segmenteringen mellom de som elsker klassisk musikk og samtidsmusikknerdene.
Boye Hansen vil uansett bli husket for det imponerende galleriet av store produksjoner som han har lokket til Bergen. Viderefører han profilen fra Bergen til Den Norske Opera og Ballett, hvor han nå overtar som operasjef, vil husets renommé vokse betydelig de nærmeste årene. Likevel må han være litt mer dristig i DNOB hvis også vår tids operakunst skal få en levende plass i institusjonen.
Anders Beyer, som tar over etter Per Boye Hansen, har bakgrunn som pianist, redaktør og organisator. Han skapte festivalen Athelas New Music Festival som i løpet av tre år er blitt Danmarks største festival for samtidsmusikk. Hans hjerte for samtidsmusikken tatt i betraktning, kan vi trolig forvente en mer dristig programmering fra Beyer enn fra Boye Hansen. Samtidig forventer vi med Beyers inngående kjennskap til kulturpolitiske prosesser at han også skjønner og respekterer Festspillenes tradisjonsbærende rolle.
Ingen kommentarer