Glem gjenforeningen av The Beach Boys i år; de virkelig spennende pop-psykedeliske mesterverkene finner man ikke lenger på sekstitallet, men på nittitallet. The Magical World of Michael Head and The Strands er et av dem.
Fortiden er et vindunderlig sted, særlig når det gjelder musikk. Denne sommeren er det duket for nostalgiske høydepunkter fra ikke bare Brian Wilson og co. Til og med Manchester-bandet The Stone Roses, som aldri skulle gjøre comeback, stemmer opp 12-strengeren på Øyafestivalen. Men fortiden er naturligvis også stedet man går for å finne de glemte perlene nesten ingen oppdaget. Hva som umiddelbart virker å ha betydning og verdi, har mye med «timing» og tidsånd å gjøre. Går man 15–20 år tilbake i tid, kan man nyte en plate på dens musikalske premisser, fritatt fra masete samtidskontekst. En plate som passerer stille som en rar og upopulær elev gjennom skolegården, kan ved gjensyn ti år senere ha vokst seg til å bli særdeles vakker og sympatisk.
Vi har tidligere i denne spalten skrevet om Lewis Taylors Lost Album fra 1996. Det er en sånn type album. Det var heller ikke mange som fikk med seg The Magical World of Michael Head and the Strands året etter. I dag regnes platen som en klassiker, men er utilgjengelig og selges for hundrevis av kroner på bruktmarkedet.
Nittitallet var tiåret da rockemusikere vendte seg mot klisjeene fra tidligere tiår med en cool distanse. The Strands tilhører en «bevegelse» fra denne tiden med kjærlighet til de visjonære platene fra slutten av sekstitallet, da overgangen fra singel til LP-formatet påvirket populærmusikken med spektakulær kraft – fra Pet Sounds til What’s Going On?.
Særlig strykere – i arrangementer som konnoterer kinolerret, barndom og mild LSD-trip – er karakteristisk for denne stilen. Så populært var dette soundet, at strykere ble det sentrale elementet i mange av nittitallets signaturlåter; Massive Attacks «Unfinished Symphony», The Verves «Bittersweet Symphony», og, ikke minst, mellotroncelloen på Oasis’ «Wonderwall». Kongen av strykerarrangementer og Beach Boys-pastisjer på nittitallet var Sean O Hagan fra The High Llamas. Deres Hawaii fra 1997 var en oppsiktsvekkende bra plate og kritikerfavoritt som ga dem et større gjennombrudd i alternativscenen og inspirerte en hel generasjon av unge Mojo-lesere.
The Magical World of… høres ut som den plagede fetteren til Hawaii. Den har den samme panoramiske skjønnheten, men en annen topografi. Fra første strykerdrag på «Something Like You» har man full utsikt mot endeløse, grønne beitemarker på den engelske landsbygda, mens ansiktsprofilen til Nick Drake svever innover horisonten som mørke skyer. Platens puritanske arrangementer sender tankene til klassisk britisk folkrock. Samtidig foregriper den en type nypsykedelisk indiemusikk som ble populær ti år senere med grupper som Fleet Foxes. Det er slående hvordan en 15 år gammel plate ville høres fullstendig tidsriktig ut om den ble slengt på bordet i dag. Noe liknende kan man neppe si om en plate fra 1982 spilt i 1997.
Kammerpop kaller noen det. Foruten «Strawberry Fields»-strykerne, hører man gjerne en distinkt europeisk påvirkning i låtskrivingen; mindre blues og gitarer, mer melodier og klokkespill. Likevel er det noe mildt rocka over The Strands, hør bare på den Love-aktige «X Hits the Spot». Michael Head og broren hans er mer kjent for britrock-bandet Shack. Allerede i 1992 inviterte de Arthur Lee over atlanteren for å gjøre en konsert med gamle Love-låter. På diskusjonsforum på nettet diskuteres det seriøst hvorvidt The Magical World of… er bedre enn Forever Changes. Musikkavisen NME, som feirer 60 år i år, omtalte Michael Head som: «A lost genius and among the most gifted British songwriters of his generation».
Fra platehylla:
Lars Mørch Finborud, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte.
Ingen kommentarer