Swinging Glasgow

Av med mobilen, på med ørene: På tallerkenen ligger The Stone Roses. For optimal lyd burde platespilleren varmet seg opp i et par-tre dager.
Av med mobilen, på med ørene: På tallerkenen ligger The Stone Roses. For optimal lyd burde platespilleren varmet seg opp i et par-tre dager.

Rundt 60 skotter betalte nylig fem pund hver for å få høre The Stone Roses’ debutalbum bli spilt fra begynnelse til slutt. En ny klubbtrend er i emning.

Fakta

Classic Album Sundays Klubbkonsept, etablert av

Nå kommer man helt innpå platen, slik bandet egentlig ønsket at den skulle låte. Helt nærme musikken. Andrew Pirie, dj
Før dørene åpnes: Da Classic Album Sundays kom til Glasgow var utestedet The Berkeley Suite omgjort til en slags kinosal.
Mannen og myten: «Jeg hører aldri på mp3-filer», sier dj, klubbarrangør og musikkelsker Andrew Pirie. Her med The Stone Roses' selvtitulerte debutalbum fra 1989.
Nygammalt: George Clegg, med «Reni-hatt». Lucy Clegg, ni måneder, med Classic Album Sundays-flyere i hånden. Begge Stone Roses-fans.
En vanlig kveld på byen: For bare fem pund kunne man høre The Stone Roses fra begynnelse til slutt.

– Folk er så travle i disse dager. De trenger å sette seg ned og slappe av. Ikke gjøre så mange ting samtidig.

Det er mannen i døren som snakker. Hipstere i 20-, 30-, og 40-årene siger inn. Stemningen på den ganske happening klubben The Berkeley Suite i Glasgow er forventningsfull. I kveld har klubbkonseptet Classic Album Sundays (CAS) kommet til Skottland for første gang.

 

Skru av. CAS ble startet i London i 2010 av dj-en Colleen «Cosmo» Murphy. Bakgrunnen var bloggen til Murphys dj-kollega Greg Wilson, der han oppfordret folk til å droppe multitaskingen og hurtigklikkingen, og i stedet ta seg tid til i ro og mak å lytte gjennom hele album. Et revolusjonerende tips i 2010, som i 2012.

Søndag 4. mars i år inviterte Wilson sine lesere til klokken 21.00 å legge fra seg alt annet, og høre igjennom Fleetwood Macs Rumours fra start til mål. Dette pussige lyttefellesskapet handler ikke om fysisk samvær, men foregår ved at folk rundt i verden setter på samme plate samtidig. Colleen Murphy har gjort Wilsons fellesskap til en materiell størrelse. Til en blanding av kinoforestilling, klassisk konsert og gudstjeneste. En gang i måneden samler hun Londons musikkelskere til «A Communal and Audiophile Listening Experience». Man kommer, kjøper øl, prater, slapper av. Litt utpå kvelden dimmes lyset. Platen legges på tallerkenen. Mobilene skrus av. Man tier. Og hører platen fra begynnelse til slutt. Etterpå er det litt mer fritt fram, og så er kvelden over.

Nå er det Glasgows tur. På The Berkeley Suite er åtte-ti stolrader satt opp. Rocken skal ned i sittestilling. På «scenen» står et gigantisk stereoanlegg, vinylutgaven av The Stone Roses, samt to innrammede trykk signert bandets gitarist John Squire.

– Jeg aner ikke hvordan det vil bli, sier Sandy Wilson og nipper til drinken.

– Blir det helt knyst? Er det forbudt å snakke? Kommer én person plutselig til å sprette opp og begynne og danse? Det blir i så fall ikke meg, sier han.

– Platen koster 4.99 pund på HMV. Du har nettopp betalt en femmer for å slippe inn. Hvorfor ikke kjøpe cd-en og høre den hjemme?

– Hvis du kjøpte platen, ville du hørt den fra begynnelse til slutt? parerer Wilson, og sjekker smarttelefonen.

– Jeg ville hørt de fire første sangene, bladd litt i coverheftet, rippet den, og senere hørt på den her og der. Nå for tiden hører jeg aldri en plate i sin helhet, selv om jeg egentlig vil. Jeg hører knapt en låt fra begynnelse til slutt en gang, sier han, og uttrykker sterk misnøye med egne lyttevaner.

 

Dyrt. Ved anlegget står arrangøren Andrew Pirie. Han er dj og driver The Melting Pot, en diskoklubb som flere ganger har hatt norske Todd Terje på plakaten. Oslo-disko-entusiasten jobber ellers i hi fi-forretningen Loud & Clear, og er nær venn av Colleen Murphy.

– Da vi var yngre, løp vi til platesjappa da de nye skivene kom. Så var det rett hjem for å lytte nøye, igjen og igjen. Ingen gjør dette lenger. Tanken er å minne folk på hva artisten egentlig har ønsket å uttrykke, og at albumet som helhet er et viktig kunstverk, sier Pirie.

Han forteller videre at Colleen Murphy er i ferd med å arrangere lyttekvelder i New York, Los Angeles og Tokyo.

Selv har han holdt uoffisielle CAS-sessions i butikken på dagtid, og på Vintage-festivalen i London i sommer.

– Jeg har en følelse av at folk har lettere for å møte opp når det foregår på et utested, sier han.

Sant nok. Her kan man helle innpå og prate med likesinnede om albumformatets fortreffeligheter. Andrew er også opptatt av lydaspektet. Anlegget vi hører musikken gjennom koster alt i alt 70 000 pund.

– Før arrangementene i butikken lar vi anlegget gå i et par dager så det får varmet seg opp. Men oppriggingen er en gigantoperasjon. Så vi kunne ikke gjøre det her på The Berkeley Suite. Likevel blir lyden bedre og bedre for hvert minutt som går, sier han.

Enig, konkluderer jeg nikkende. Lyden er fin. Senere sender Pirie den spesifiserte utstyrslisten på e-post. Anlegget er et Linn Klimax-system, og platespillerens fulle navn er: «Linn Sondek LP12 Turntable, with Ekos SE Arm, Keel Subchassis, Urika Phonostage, Radikal Power Supply with Dynavector Dr T XV-1S Cartridge».

 

Madchester. Andrew varmer oss opp med låter som inspirerte Stone Roses-gutta. Northern Soul, syttitallsrock, åttitallselektronika, p-funk.

George Clegg har med seg datteren Lucy.

– Ni måneder gammel. Stone Roses-fan, sier George.

På hodet bærer han det som var et klassisk Stone Roses-varemerke da kvartetten var øyrikets største: «The Reni hat». Reni var trommisen, han hadde alltid hatt, og hatten var kul. Derfor er Reni-hatten i dag et konkret plagg i Storbritannia, på linje med vår egen Marius-genser.

The Stone Roses ble dannet i Manchester i 1983, men tok av da The Stone Roses kom ut i 1989. De var en del av den såkalte Madchester-bølgen. Happy Mondays, Inspiral Carpets og nattklubben Hacienda var andre nøkkelnavn i «bevegelsen», der rock møtte dansemusikk, og ecstasy var det foretrukne rusmiddelet. Nå er det øl og whisky som gjelder, og dansing er forbudt. George er likevel i euforisk humør. Det viser seg at han jobber på fabrikken der anlegget lages.

– Måtte ta på den hatten i dag, i morra kan vi vise deg rundt på fabrikken, så får du se alt, det blir kult. Vi leverer forresten til en butikk i Oslo også, sier han i full fart.

Entusiasmen smitter. Jo takk, mer enn gjerne en tur rundt på fabrikken, bevares! Resten av folkene i baren – 80 prosent menn – er jevnt over høylytte og ivrige.

 

Rugby. «Kinosalen» er nesten fylt opp. Andrew skrur ned musikken, introduserer konseptet, sier noen ord om The Stone Roses. Det føles nesten som en demper.

– Hvis noen skal på do eller kjøpe noe å drikke, gjør det nå. Skru av telefonene, og vær snille å respektere at folk er her for å høre på albumet. Om ti minutter begynner vi, sier han.

Jeg går mot wc, og tenker et døgn tilbake, da jeg var i London og entret toget mot Glasgow, småfornøyd med at jeg skulle toge UK på langs for å høre The Stone Roses, men straks vi var ute av London fikk jeg second thougts, to designberter på andre siden av midtgangen sendte ut dårlige vibber, begge tastet masete på mobil og laptop samtidig, uaffiserte av togturens potensielle ro, til sammen fire par øretelefoner gikk inn og ut av ørene, jeg surnet, og hadde selv mer enn nok med å samtidig holde styr på Charles Dickens og sauene utenfor vinduet og musikken som var i ørene, faktisk var det én greie for mye det også, så jeg smelte igjen Dickens og konsentrerte meg om sauene og spillelisten, for øvrig spesiallaget, kun enkeltlåter, litt for å irritere albumsnobbene i Glasgow, men også som en hommage til alt som er England og ikke London, og for å minne meg selv om alle de gode shoegaze britpopbandene som ble påvirket av The Stone Roses. Slowdive fra Reading: «Souvlaki Space Station». Ride fra Oxford: «Leave Them All Behind». Pulp fra Sheffield: «Common People». Boo Radleys fra Wallasey: «Upon 9th And Fairchild». Og Oasis, Manchester-bandet som kuppet tronen mens Stone Roses somlet med andreplaten. Men da «Supersonic» kom, passerte vi Rubgy, hjembyen til både rugbyspillet og Spiritualized, og jeg begikk helligbrøde og gjorde nøyaktig det CAS-bevegelsen prøver å motarbeide, jeg kuttet en sang da den var skarve 40 sekunder gammel, og gikk til neste «Lay Back In the Sun» med Spiritualized:

Hey take it right down / Lay back in the sun / Gonna have me some good times babe / Good dope good fun

 

Hvem sa at ikke heroinavhengige sko-glanere vet å more seg?

Da jeg kom til Primal Screams hjemby Glasgow, var det ennå et døgn til The Stone Roses skulle på tallerkenen, så jeg satt på Screamadelica og dro rett til Celtic Park og så Motherwell bli slått 1-0, deretter et par tilfeldige puber, så ti timer i loppekassa, full Scottish til frokost, litt sosing i byen, litt artikkelskriving (for hånd, selvsagt), klokken ble to, byen våknet til liv, jeg ventet, ventet, ventet, og så. Endelig. Det er tid for å høre The Stone Roses.

Jeg går ut fra dassen, og tenker: Av alle rare ting jeg har brukt penger på opp gjennom årene, må dette være noe av det rareste.

 

Baklengs. Selvsagt låter det fantastisk. De første låtene «I Wanna Be Adored» og «She Bangs the Drums» er rene mesterverk. På «Don’t Stop», hører jeg anleggets kvalitet. Sangen består av en lang rekke baklengs avspilte riff og toner, som The Beatles gjorde på «I’m Only Sleeping». I mp3-format blir låten en dvask pudding. Smørje. Haggis. Nå låter den flott og krystallklart. Jeg husker hva Andrew sa før det hele begynte:

– Nå kommer man helt innpå platen, slik bandet egentlig ønsket at den skulle låte. Helt nærme musikken.

Da tenkte jeg: Snobb. Men nå skjønner jeg hva han mener. Ellers kommer det største kicket av å bare sitte der. Låt etter låt etter låt, uten å si et kvekk.

Når side A er slutt, hører jeg forsiktige klapp-klapp-klapp bak meg. En annen følger på, klapp-klapp-klapp. Litt småprat her og der, mer spredt klapping. Jeg tenker: Å nei, nå kommer det hele til å skli ut! Andrew går bort til anlegget, snur plata og løfter stiften på plass. «Tear me apart and boil my bone / I’ll not rest till she’s lost her throne» synger vokalist Ian Brown på «Elizabeth My Dear», åpningslåten på side B. Samtidig ljomer et «Shut the fuck up!» gjennom rommet, og oppfordringen er ikke rettet mot The Stone Roses’ antirojalisme, men mot pratesyken som er i ferd med å kuppe kvelden. Og det virker. Seremonien er i gang igjen. Folk holder kjeft. Jeg også. Men tyve minutter senere, på den herlige sistelåten «I Am the Resurrection», er det allsang. Et lovbrudd, tenker jeg, men Andrew smiler fra øre til øre.

– Noe sånt hadde aldri hendt i London. Typisk Glasgow! sier han etterpå.

Når platen er ferdig, vil jubelen ingen ende ta. «Spill ’Fools Gold’», roper en, det er en Stone Roses-låt det er umulig å ikke danse til, og den kommer på, folk reiser seg.

Hvordan var det for deg? spør jeg sidemannen, men han er for opptatt med å gi sidemannen på andre siden en 20 sekunder lang bamseklem. Så jeg reiser meg opp, og går litt hit og dit. Stemningen på klubben er utrolig bra, så bra at jeg begynner å angre på at jeg skippet den Oasis-låten nede ved Rubgy. Andrew kommer bort, og begynner å messe om lyden og anlegget igjen, meget engasjert. Jeg er egentlig ikke så nøye på det hi fi-greiene, sier jeg, men Andrew snakker varmt om hvordan lyden kunne vært hvis anlegget hadde stått og gått i et par dager. Snart er også jeg overbevist: Selv døve ville merket forskjell, hvis bare platespilleren hadde fått snurre sammenhengende siden onsdag.

 

Surrealistisk. En stresset kar skrur på mobilen.

– Nå må jeg ringe hjem, ellers blir det skilsmisse, sier en.

– Det var surrealistisk! sier en annen.

Han har vært Stone Roses-fan siden platen kom ut, men nå var det som å høre en splitter ny plate. Gitarene var helt annerledes! Ekkoene plutselig krystallklare! Vokalen til Ian Brown var der, sier han, og holder hånden opp foran ansiktet. Etter som minuttene går, skjønner jeg mindre og mindre av hva han snakker om, men jeg får med meg han er lykkelig over å ha fått være med på denne kvelden. Plutselig går det opp for meg at han har begynt å snakke om norsk laks. Er fisket bra? Verdt å ta en tur?

Det er kanonbra, sier jeg. Bare kom!

 

ml@morgenbladet.no