Spelet om Grunnloven

Det oppstod reaksjoner i øst og vest tidligere i år da Anniken Huitfeldt og Kulturdepartementet per brev befalte at de statsfinansierte kulturinstitusjonene skulle bruke deler av sin tid og sine ressurser på å markere det kommende grunnlovsjubileet. Balubaen spredte seg raskt til riksmediene, og spaltemeterne ble fylt av forsvarere og motstandere.

Uavhengig av dem vil norske scener om to år fylles med utallige eidsvollmenn, idet samtlige institusjoner feirer vår nasjon med produksjon på produksjon. Men hva inspirerer Grunnloven til?

Jubileumsserie. I 1989, 175 år etter at Eidsvollmennene førte penn til papir, laget partiveteran i SV, Stein Ørnhøi, en fire episoder lang NRK-produksjon om 1814.

– Min interesse for 1814 var ikke knyttet til noen markering, jeg ble ikke oppildnet av et 175-årsjubileum, forteller Ørnhøi.

– Hva så du som det dramatiske potensialet ved Grunnloven og 1814?

– Det ene er at Norge som moderne stat ble etablert. Så var det jo revolusjon, et oppgjør med dansketida. Mye action! Det er en aldeles vanvittig historie egentlig. Nordmenn er nok ikke klare over hvor moderne vi var. Resten av Europa var preget av reaksjon, og grunnloven vår var unik fordi den etablerte en stor grad av stemmerett, ytringsfrihet og maktfordeling. Alle nasjoner tror at de er verdensmestere. På dette området er vi faktisk dét – og revolusjonen i 1814 har hatt politisk bæring helt fram til i dag.

– Hva mener du om vårens Huitfeldt-debatt?

– 1814-feiringen er et nasjonalt jubileum, men også en markering av den eldste grunnloven i Europa. Norge er den eldste moderne demokratiske statsdannelsen i Europa. I Norge har vi klart å få til det uten å slå i hjel hverandre. Vi er jo litt annerledes. Vi vil ikke engang være med i EU – denne velsignede organisasjonen som sprer velstand over hele verden. Vårens «vil ikke styres av statsråden»-debatt ble smålig. De kunne heller sagt at de hadde tenkt på markeringen selv allerede, det er greit, men det skulle nå bare mangle at dette markeres av norske kulturinstitusjoner.

Satiriske spark. Ja, det skulle nå bare mangle. Men som et trassig barn som ikke vil bade, så mener teatersjefene at det er hyggeligere å bli spurt enn å bli tvunget. Slik lød konsensusen etter Huitfeldt-debatten i mai. Nå er planleggingen i gang for fullt, og på Sogn og Fjordane teater skal grunnlovsjubileet markeres med to nyskrevne teaterstykker.

– Føler du at dere gjør dette frivillig?

– Ja, jeg gjør jo det, vi hadde markert jubileet uansett. Det er kanskje paradoksalt, siden jeg har vært ute og kritisert regjeringens instrumentelle tenkning. Men materialet er ikke veldig politisk korrekt, forteller teatersjef Terje Lyngstad.

Sogn og Fjordane teater samarbeider med Nina Witoszek, som også er forfatteren bak Verdens beste land, en bok som kritiserte norsk venstreside hardt.

– Witoszek skal skrive et stykke som ser på hvordan Norge har utviklet seg til det landet det er blitt, og hun sparker i alle retninger, med sin satiriske stil.

Demokrati og paradegate. Riksteatret har to store prosjekter planlagt, et med arbeidstittel Karl Johan som skal settes opp på høsten 2014, og et som skal hete Demokrati og settes opp våren 2014.

– Vi har planlagt å markere grunnlovsjubileet lenge, helt uavhengig av pålegg, sier teatersjef Ellen Horn.

– Hvordan opplevde dere å få et slikt pålegg?

– For det første opplever vi det ikke som et pålegg, sier Horn så, og fortsetter:

– Og jeg må si at det er en helt naturlig begivenhet å være med på. Jeg opplever det som viktig for teatret å gripe dagen og gi innspill til det offentlige ordskiftet. Riksteatret har en spesiell oppgave, fordi vi reiser rundt til hele landet, og grunnlovsjubileet handler virkelig om by og land – hvor er vi nå etter 200 år med nasjonsbygging? Det er en spennende utfordring.

På den norske operaen skal også jubileet markeres i 2014, bekrefter operadirektør Tom Remlov. Remlov gikk hardt ut mot Huitfeldt og Kulturdepartementet, og sa blant annet: «Det paradoksale er jo at det er grunnloven det handler om, og i grunnloven står det at det påligger staten å legge til rette for en offentlig samtale, og det er dette de gjør ved å gi tilskudd. Men selve samtalen er det vi som skal ta oss av». Hva føler Remlov nå?

– Mine kommentarer i mai var av helt prinsipiell art, om hvorledes dialogformen skal være i et slikt forhold. Vi har ikke følt noe reelt press, og departementet har dessuten siden tydeliggjort at deres intensjon var å invitere til prosjekter som kunne motta øremerkede midler.

Det er som om du kan se luften gå ut av ballongen. Etter å ha hyttet med nevene mot makthaverne, har teatersjefene nå lagt seg paddeflate. Markering skal det bli. Men hvordan sikrer man den kunstneriske verdien midt oppi alt dette? Er det mulig å lage 20 spennende forestillinger om temaet «Eidsvoll 1814»? Kanskje kunne en del av denne potten brukes på noe annet – for eksempel å satse på nye, unge dramatikere. Så hva mener to tidligere Ibsenprisvinnere om saken?

Dårlig mønster. Finn Iunker, en av landets mest spilte nålevende dramatikere og vinner av Ibsenprisen 2006, har et ambivalent forhold til temaet.

– Jeg regner med at vi kommer til å være lei av grunnlovsjubileet før det starter. Det blir for mye av det samme. Jeg var ferdig med OL på Lillehammer lenge før 1994.

– Så du ville ikke gått og sett en forestilling om temaet?

– Nja, jeg ville nok ha lest stykket først og så bestemt meg for om jeg ville se det eller ei. Men temaet i seg selv kunne man gjøre mye med. For eksempel kunne man gi 1 stk. eidsvollmann en veldig rar drøm der han ser for seg Norge anno 2012, eller kontrastere deres faktiske visjoner med hvordan det faktisk ble. Eller ta utgangspunkt i at deres blikk på Norge på et vis henger sammen med andre europeeres blikk på Europa. Men det er ikke alle som liker denne typen skriving, eller fantasering, om man vil.

– Huitfeldt har også ytret et ønske om at kulturinstitusjonene skal markere hundreårsjubileet for den kvinnelige stemmeretten.

– Har hun det? Det får meg til å tenke på et sitat fra Bond-filmen Goldfinger: Once is happenstance, twice is coincidence, three times is enemy action. Hvis det blir et mønster, da er det riktig ille. Kulturminsteren skal ikke legge programmet for teatrene, da kunne hun like gjerne sagt at vi skal ha tre spel om arbeidsledighet.

Etisk utfordrende. Maria Tryti Vennerød vant i 2003 den norsk-svenske dramakonkurransen arrangert i forbindelse med markeringen av Unionsoppløsningen, og stykket Frank ble satt opp på Det norske teatret i 2005. Hun vant Ibsenprisen samme år for Dama i luka.

– Da jeg deltok i konkurransen, var ikke det en bestilling. Forskjellen mellom å skrive på bestilling og å levere til en konkurranse er viktig. Jeg stod helt fritt til å skrive hva jeg ville, men jeg ville jo prøve å vinne, sier Vennerød og ler.

– Jeg kan godt forstå skepsisen noen av institusjonene følte. Det er én ting med bestilling eller utlysning for en forfatter som meg, og noe helt annet med politiske føringer for en institusjon. Ja, 1814 er et nasjonalt jubileum og lite kontroversielt, men i den grad jubileet skal hylle grunnloven og det stående, så er det like fullt en politisk føring.

– Hva slags erfaringer har du selv med å arbeide med historisk materiale?

– For min egen del er det ikke historiske hendelser eller tekster som er det mest spennende å jobbe med, men det kommer helt an på gjennomføringen. Jeg er en av flere forfattere som arbeider med Bibelen på Det norske teatret nå, og har for første gang tatt for meg fortellinger som finnes fra før. Det har vært overraskende moro å skrive.

– Hvordan skal man ta for seg et slikt materiale uten at det blir kjedelig?

– Man trenger mange forskjellige historier, teatermessig og tekstmessig. Det blir passivt om det bare er historien som gjenfortelles. Hvis det skal være godt, så må det være mulig å relatere til. Det må være en kompleksitet der, det må være litt etisk utfordrende å forholde seg til for at man skal gidde å bry seg.