Senmodernistisk rokade

Vinsjakk: Et sjakkbrett hvor sjenerøst fylte vinglass har erstattet brikkene er en rekonstruksjon, men er så skarp at det innlemmer seg som et frittstående arbeid.
Vinsjakk: Et sjakkbrett hvor sjenerøst fylte vinglass har erstattet brikkene er en rekonstruksjon, men er så skarp at det innlemmer seg som et frittstående arbeid.

Skal man komme noen vei med dette må man se Anders Nordby som en alkymist og de siste hundre års kunsthistorie som råmaterialet for fremstilling av gull.

Fakta
  • Anmeldelse 

  • Anders Nordby
  • The Queen´s Gambit Declined
  • Standard Oslo
Hvis kunstverden er et sjakkbrett spiller Nordby poker.
Pelikan: Blåpapiret er velkjent for en voksen generasjon. Her som kunst.

Noen ganger lønner det seg å lese pressemeldingen. Som denne gang. Peter Amdams redegjørelse for denne utstillingens episenter – et sjakkbrett hvor sjenerøst fylte vinglass i forskjellige størrelser har erstattet brikkene – en rekonstruksjon av et sjakkbrett designet av André Breton og Nicolas Calas i en helt annerledes tid og et helt annet sted – er såpass skarp og to the point at den nesten innlemmer seg som et frittstående arbeid i utstillingen.

 

Krabbende maur. Nå som den gang står glassene støtt på et brett av speilglass. I lokalet er dette uomtvistelig sentralt plassert, som om galleriet var et solsystem der de andre arbeidene dreier som selvstendige planeter – noe de jo på mange måter også er. For eksempel er denne glassrammen med blå gele, plassert på en søyle, der en gjeng maur krabber rundt og driver med sitt, eller den muligens tilfeldig oppslåtte skisseboken, montert rett på veggen, komponenter som tilsynelatende får utstillingen til å sprike noe vanvittig – hvis det er sprike man vil utstillingen skal gjøre. Men dersom man skal komme noen vei med dette – og det er faktisk en god del ting her å forholde seg til – må man heller anse Nordby som en samtidlig alkymist og de siste hundre års kunsthistorie som et råmateriale for å fremstille gull.

 

«Pelikan». Legg så til følgende: Et antall innrammede bilder av blåkopipapir av merket «Pelikan», en utstoppet due i en røft åpnet postpakke – som var den nettopp levert på døren av FedEx – tre små kister med blomster i, aluminiumsplater og – et ikke uviktig referansepunkt å bite seg fast i – grå filt. Du begynner da å ane konturene av en kunstner som i første rekke verken siterer eller resirkulerer, men som utgår fra en oppgitthet i forhold til det modernistiske, inklusive det postmodernistiske, prosjektet. Denne oppgittheten, som de fleste ville ha gjort alt for å riste av seg fortest mulig, er her satt i system – og siden det ikke en gang finnes noen åpenbare spor av indignasjon i forhold til dette (tvert i mot, rekonstruksjonen av sjakkbrettet er nesten kjærlig utført) kan det fort bli desorienterende å skulle forholde seg til disse komponentene. Tross alt, selv jeg forholder meg ofte til ting etter et vanemønster, og selv om det er lite som gjør meg mere lykkelig enn når dette mønsteret utfordres, er det ikke gitt at jeg har lyst akkurat den dagen det skjer.

 

Degenerert Kunst. Derfor hjelper det jo litt å vite hvor dette kommer fra. Nordby er, sammen med Arild Tveito og Eirik Sæther, del av det myteomspunne Institutt for Degenerert Kunst – en label som sier sitt, og en plattform for evinnelig jungelknivhakking gjennom gjengrodde stier og avsovnede ismer. Anders Nordby var også, sammen med Ida Ekblad, kurator for det som retrospektivt stadig sterkere fremstår som det forrige tiårets viktigste utstilling i Norge; With Us Against Reality, or Against Us – selv om det plutselig virket som det var veldig lenge siden. (Nå, syv år siden. Like lang tid som det tar å skifte ut alle celler i kroppen). Så, siden jeg vet disse tingene vet jeg også at det ikke nødvendigvis er gitt hvordan jeg faktisk skal forholde meg til dette – jeg bare gjetter, ikke sant? Men vi ender uansett opp i et her og nå. Der er faktisk ingen koder å knekke, og hvis de er der ble de knekt for mange år siden og ligger i et hjørne og spreller. Mer enn noe graviterer dette ned til noe magisk, men også dette er en definert strategi – og derfor umulig. Anders Nordby vet hva han gjør, men han gjør det ikke lett for seg. Hvis kunstverden er et sjakkbrett spiller Nordby poker. Men sånn er det jo, hvis vi ikke går hele den veien vi har lagt opp til går vi ikke i det hele tatt. Jeg liker denne utstillingen.