Utstillingstittelen Fra virkeligheten hentyder til den noe forslitte ukebladsjangeren «historier fra virkeligheten», men kildene Omer Fast henter materiale fra er ikke ukeblader, men film og nyheter. Disse mediene kan også presentere historier fra virkeligheten friksjonløst, omtrent «rett i koppen», gjennom en rekke velkjente retoriske og sjangermessige grep, visuelle så vel som språklige. Det er disse grepene Omer Fast retter sine kameraer mot.
Retoriske grep. Store deler av film- og videokunsten på 1990-tallet handlet om å utforske ideen om det autentiske og dets relasjon til virkelighet. Det kan virke som om den nordiske litteraturen nå er der hvor kunstfeltet var. Karl Ove Knausgårds prosjekt er et opplagt eksempel i så måte. Han skriver om seg selv og sine nærmeste, og slutningen for majoriteten av leserne er at man da ikke leser fiksjon, men historier fra virkeligheten. Erfaringen fra kunsten på 90-tallet er at det ikke er særlig produktivt å diskutere hvorvidt noe er fiksjon eller virkelighet. Vi må videre.
Skriver man tusen sider om seg selv, er det opplagt at materialet må ha en form. Hva må være til stede i den narrative strukturen for at det man skal formidle vil klassifiseres som virkelighet av leseren eller betrakteren? Eller for å si det på en annen måte: Hva gjør de retoriske grepene usynlige? Noe handler selvfølgelig om sjanger, og det er særlig i sin analyse av de cinematiske og journalistiske sjangrene at filmene 5000 Feet is the Best (2011) og Nostalgia (2009), som vises på Henie Onstad Kunstsenter, har sin styrke.
Posttraumatisk. Særlig Nostalgia avslører et veltrenet øye for kategorier. Her følger vi den samme kjernehistorien iført tre ulike sjangerdrakter, og Fast vrir på perspektivene med effektivitet og humor. Resultatet viser oss tydelig hvilke subjektive fordommer og forutsetninger både betraktere og regissør bringer til torgs i møte med materiale fra virkeligheten. 5000 Feet is the Best tar utgangspunkt i en paradoksal situasjon. Hvordan kan en dronepilot, som aldri er fysisk til stede ved skuddlinjen, ja, som faktisk logger seg på i Las Vegas mens åstedet befinner seg milevis unna, få diagnosen posttraumatisk stress-symptom?
Denne filmen er konstruert etter noe av den samme lesten som Nostalgia, bare at her er det to sjangere – en cinematisk og en dokumentarisk – som fører en dialog med hverandre. En mann intervjues om sin fortid som dronepilot. Etter å ha konstatert at det ikke er noen forskjell mellom ham og en vanlig pilot, forteller han en historie som er løselig relatert til dette. Denne sekvensen repeteres tre ganger, hver gang med en ny historie som visualiseres mens han forteller. Som i Nostalgia trer det tydelig frem at den som visualiserer historien, har sitt sett med klare visuelle forventninger og fordommer.
Cinematisk. Mellom de cinematiske sekvensene er det intervjuer med en mann som gir inntrykk av å være en ekte dronepilot. Ansiktet hans er sladdet, og stemmen virker vridd. Ifølge ham er 5000 fot den optimale avstanden for å observere noe nede på jordoverflaten. Fra denne avstanden, som gjør verden til en todimensjonal flate, kan kameraene gi deg et klart bilde av den personen du observerer, hvilke klær han har på og hvilken hårfarge han har. Du kan følge sporene av kroppsvarmen hans; selv steder han har forlatt for en halvtime siden er synlige via den infrarøde kamerateknologien. Fra denne høyden er konturene rundt gjenstandene skarpe, men den kroppslige tilknytningen mellom den som ser og det som blir sett, er uklar. Så når du «låser» objektet til målsiktet og har fått tillatelse til å skyte – hva skyter du? Et bilde eller en virkelig person?
Perspektivet på verden for alle dronepiloter er cinematografisk per se. Men konsekvensene av den rådende kamerateknologien har vi ikke skjønt. Det Omer Fast gjør i 5000 Feet, kan minne om det Jorge Luis Borges gjør i sin litteratur. Fordi Fast behersker de cinematografiske sjangrene og bildene som følger dem, trer de frem som bokstavene i et alfabet. De gir deg et utall av muligheter til å gestalte noe mer enn virkelighet og fiksjon. Enhver «original er troløs mot oversettelsen», som Borges så presist skrev. Som konsekvens må vi skape flere begreper for å forstå mellomposisjonene.
Marit Paasche Paasche var medredaktør på boken A thousand eyes: On media technology, Law and Aesthetics som ble gitt ut av Sternberg Press og Henie Onstad Kunstsenter i 2011.
Ingen kommentarer