Nederland revolusjonerte fotballen på seksti- og syttitallet. Med stjernespilleren Johan Cruyff og treneren Rinus Michels i spissen ble den såkalte totalfotballen utviklet. Amsterdam-laget Ajax vant Europacupen i 1971–73, og landslaget spilte fantastisk fotball tiåret igjennom. Siden den gang har Nederland a priori vært et lag som spiller vakker fotball. Landslagets spill har vært et symbol for individualisme, åpenhet og tankens frihet.
Det ble bevist da Marco Van Basten og Ruud Gullit ledet laget til EM-gull i 1988, og da Dennis Bergkamp briljerte i VM i 1998, og kontinuerlig bekreftet gjennom Nederlands status som Europas mest liberale, frie land.
Men da Nederland møtte Spania i finalen i VM for to år siden ble alt ødelagt. På to timer rev laget ned alt som var bygd opp i de siste noenogførti årene. Eller?
Totaltfotball handler om å gjøre fotballbanen større enn den egentlig er. «Akkurat som sivilingeniøren og politikeren Cornelis Lely utvidet Nederlands grenser på 1800-tallet ved å bygge gigantiske diker langs kysten, utvidet Michels og Cruyff dimensjonene på fotballbanen gjennom det nye spillesystemet», skriver journalisten David Winner i boken Brilliant Orange (2000). Her knytter han totalfotballen til Nederlands geografi, demografi, arkitektur og byplanlegging. Landet er trangt. Byene overfylte. Husene små. Det ligger i nederlenderens natur å tenke fritt, liberalt og kreativt om rom. Hvis ikke ville nasjonen lidd under en kollektiv klaustrofobisk nevrose.
De abstrakte strekene i maleriene til den sene Piet Mondrian behandler nevrosen på én måte, ved å gjenskape den matematiske strukturen som preger Nederlands natur. Totalfotballen behandler den på en annen måte, ved som dikene å skape plass der slikt egentlig ikke finnes.
Kort fortalt handler totalfotball om at alle spillerne skal kunne spille i hvilken posisjon som helst. Hvis venstrebacken krysser banen og angriper på høyre flanke, skal en midtstopper straks innta hans rolle på venstresiden, mens en midtbanespiller trekker bakover og fyller plassen til stopperen. Slik er alle frie når de har ballen, alle er i konstant bevegelse, og det skapes kontinuerlig nye rom på banen. «Det er arkitektur. Det handler om bevegelse, men også om å organisere rommet», sa tidligere Ajax-spiller Barry Hulshoff om totalfotballen.
Cruyff gikk i 1973 fra Ajax til Barcelona, som på det tidspunktet ble trent av Michels. Også her ble totalfotballen introdusert. Siden den gang har Barcelona i lange perioder spilt den samme fine, pasningsdyrkende fotballen.
Mange gledet seg derfor da Nederland og Spania skulle møtes i VM-finalen i Sør-Afrika i 2010. Riktignok hadde Nederland spilt kynisk mesterskapet igjennom, med fokus på hard jobbing og defensiv organisering. Spania var på sin side som en Duracell-kanin som gikk og gikk, med 1-0 seier i fire av syv kamper, uten eksplosiviteten og målhungeren vi kjente fra de siste årenes Barcelona.
Ingen hadde forventet det som kom. En brutal batalje med ett rødt og 13 gule kort, åtte av dem til Nederland. Lavpunktet kom med Nigel de Jongs kung fu-takling på Spanias Xabi Alonso etter 28 minutter, som ufattelig nok ikke medførte rødt kort til. De Jongs midtbanepartner Mark van Bommel burde på det tidspunktet allerede ha vært sendt av banen for en nesten like stygg takling.
Finalen omtales som den styggeste i VM-historien, og Nederland sjokkerte mest, med et gjennomgående destruktivt spill. Hva skjedde med totalfotballen, og de luftige fotballsosiologiske teoriene unnfanget på nittitallet? Var alt sammen bare luft?
I tiden etter mesterskapet rullet diskusjonene. Auk Kok, spaltist i avisen NRC Handelsblad, skrev at Nederland hadde spilt Geert Wilders-fotball. «Finalen var en syntese av fotball og den politiske atmosfæren på den tiden. Det var som om vi angret på at vi i fortiden hadde vært for liberale, både innen fotball og politikk. Som om vi ville understreke at det aldri skulle skje igjen», sa han i det engelske fotballbladet FourFour Two i vår.
Geert Wilders og hans parti PVV er mest kjent for sin radikale og tabloide islamkritikk og for sitt ønske om en restriktiv innvandringspolitikk.
Cruyff selv sa han ble såret da han så at Nederlands «stygge, harde, hermetiske, vulgære» spill – det kunne «knapt nok kalles fotball». En annen journalist, Hubert Smeets, sa at Nederland nå hadde returnert til femtitallet, og følte at han plutselig levde i et totalitært land. «Ingen diskuterte de grusomme taklingene til De Jong eller Van Bommel. Det var noe autoritært over tv-dekningen», sa han, gjengitt i et nyskrevet etterord til 2010-utgaven av Brilliant Orange.
De største mediene fremstilte spillerne som helter, som uniformskledde soldater nettopp tilbake fra slagmarken. Krigsmetaforene satt løst, som de hadde gjort under oppkjøringen også. Ingen hadde snakket om den geniale, forløsende pasningen, eller om likhetene mellom fotball og arkitektur. Flere nederlendere påpekte at de nå ble møtt med mistenksomhet rundt om i verden. Som om de til enhver tid hadde noe å forklare. En rolle som tidligere var forbeholdt tyskere.
Tyskland er Nederlands erkefiende på fotballbanen. Ikke bare okkuperte de landet under krigen, Vest-Tyskland stjal også verdensmesterskapet fra Cruyff & Co. under finalen i 1974. Hver gang landene møtes er det storkonflikt, og inntil nylig har alle nøytrale fans alltid heiet på Nederland. Men i 2010-VM dukket et nytt, multikulturelt Tyskland opp. I løpet av mesterskapet ble det på moten å heie på tyskerne, en trend som hadde vært i emning siden det vellykkede verdensmesterskapet Tyskland arrangerte i 2006.
Det samme tyske laget er blant favorittene i årets EM, og møter Nederland 13. juni i Kharkov. Stjernene på det nye Tyskland er Mesut Özil (tyrkiske besteforeldre), Lukas Podolski (født i Polen av polske foreldre), Bastian Schweinsteiger (erketysk, men med nederlandsk blikk og teknikk) og Mario Gómez (spansk far). Laget har de siste årene spilt en offensiv og underholdende fotball, den rake motsetningen til det Tyskland vi alle hatet frem til og med VM i 2002.
Nederlands tropp i 2010 var mindre fargerik enn den tyske, med bare tre svarte og to muslimske spillere. Finaletaperne ble likevel feiret i en gigantparade gjennom Amsterdams kanaler. Nesten én million mennesker møtte opp for å hylle dem. Hele byen var i festrus – bortsett fra de gamle, som tenkte tilbake til 1973, da Ajax ble hundset fordi europacupfinalen de nettopp hadde vunnet var for kjedelig å se på.
2010-landslaget representerte ikke Nederland, mente journalisten Smeets. Kun de tidligere frustrerte, nå festglade ungdommene som stemte Wilders. På samme måte som Wilders ønsket et enhetlig Nederland med patriotiske borgere som jevnt over ligner på hverandre, hadde landslagets trener Bert van Marwijk – som for øvrig selv var en langhåret og anarkistisk venstreving da han spilte aktivt – utviklet en betongtank av et lag, rensket for individualisme og frie tanker.
Det oransjekledde folkehavet i Amsterdam under paraden ga derfor en guffen bismak av ufortjent selvgodhet.
Sosiologen Paul Schnabel mente Smeets og hans likesinnede tok feil, og at deres analyser var elitistiske, teoretiske og akademiske, løsrevet fra den nederlandske virkeligheten og det nederlandske livet, slik det ble levd på gaten. Han la like godt til at hele forestillingen om at nederlendere var liberale og tolerante, var en myte som hadde oppstått som følge av venstrevridde politikere og tanker på 1960- og 1970-tallet.
Med andre ord: Nederland hadde ikke Harald Eia og Hjernevask, de hadde Bert van Marwijk og VM-finalen i 2010. Velkommen til virkeligheten. Fra nå av er det harde fakta og harde taklinger som gjelder.
Eller?
Det var jo Spania som vant VM, med overvekt av Barcelona-spillere på banen, alle oppdratt til å spille fotball etter Cruyff-metoden. Og den høyreorienterte regjeringen som hadde sittet siden 2010 falt sammen i april i år, med nyvalg i september.
Kung fu-takleren Nigel de Jong ble satt ut av landslaget kort tid etter VM. Han er tilbake igjen i EM-troppen, men har siden 2010 slitt med lite spilletid. De fire mest offensive spillerne til Nederland i årets EM vil sannsynligvis være Wesley Sneijder (med pasningsfot i verdensklasse), Robin van Persie (årets beste spiller i engelske Premier League), Arjen Robben (lynrask, kan drible hvem som helst) og Klaas-Jan Huntelaar (potensiell målmaskin).
Det store spørsmålet er hvem som får de to tilbaketrukne midtbanerollene. Bøllen van Bommel er dessverre selvskreven. Hvis van Marwijk i tillegg plasserer de Jong ved hans side, kan Eia og hans likesinnede gni seg i hendene og innkassere nok en seier. Vi andre må tørke tårene, og konstatere at heller ikke denne gangen vil Nederland vinne ved å spille verdens fineste fotball.
Håpet ligger i Rafael van der Vaart. Tottenham-spilleren med silkefot, utrolig teknikk, spektakulære frispark og ikke minst: evnen til å score umulige mål. Å sette en slik spiller i en i utgangspunktet defensiv posisjon er et vakkert valg. Treneren har turt i kvalifiseringen og i oppvarmingskamper, men vil han tørre når det er alvor?
Jeg håper det. Selv klarte jeg ikke å slutte å heie på Nederland under forrige VM, men hvis spillet er det samme i år, ja da spørs det.
Ingen kommentarer