16:02 - 22. mars 2012

Nifs monsterpop

Det skorter ikke på episke låter på Susanne Sundførs nye album.

Signaturvokal: Susanne Sundførs presise stemme skjærer gjennom det syntetiske som en skalpell. Foto: Sofia F. Sprung

Hun har beskrevet sitt fjerde album som «syntetisk», en forholdsvis presis, om noe knapp omtale. I det minste på et grunnleggende plan: Det preges av knirkete synthbasser, knatrende trommemaskiner og metallisk klirrende synther, nesten som om vi befant oss i rulleteksten til en Derrick-episode, cirka 1982.

Men det er også masse «tradisjonell» musisering på The Silicone Veil, piano, gitarer, vibrafon, kirkeorgel, perkusjon og trommer, harpe, trombone, tuba og Trondheimssolistene. Så hun koketterer litt. Men det må da også være lov: Ingenting her setter mer preg på musikken enn Sundførs egen stemme, og for en signatur og et nærvær den har: Den skjærer gjennom det meste som en skalpell, vakker og dødelig presis.

Da hun i 2010 solgte flere album enn nesten noen annen norsk artist med The Brothel, viste hun seg som ganske særegen også på det norske musikkmarkedet. Ved å gå i større grad for en personlig og eksperimentell retning, etter de første albumenes mer tradisjonelle singer/songwriter-form, har hun truffet enormt mange. Langt, langt flere enn det som er lov å forvente av en artist som skriver lange, sjelgranskende og temmelig dystre, sørgmodige kjærlighetsviser. En 26 år gammel jente fra Haugesund som er sjenert og sjelden smiler.

 

Lese mer?

Logg inn/registrer deg dersom du allerede er abonnent, eller kjøp tilgang.

Mer fra Kultur