Nifs monsterpop

<b>Signaturvokal: </b>Susanne Sundførs presise stemme skjærer gjennom det syntetiske som en skalpell. <i>Foto: Sofia F. Sprung </i>
Signaturvokal: Susanne Sundførs presise stemme skjærer gjennom det syntetiske som en skalpell. Foto: Sofia F. Sprung

Det skorter ikke på episke låter på Susanne Sundførs nye album.

Fakta

Anmeldelse

Susanne Sundfør
The Silicone Veil
EMI Music Norway. 2012

«Sundførs tekster oser av undergang, avhengighet og ydmykelse, som om dette var positive størrelser.»

Hun har beskrevet sitt fjerde album som «syntetisk», en forholdsvis presis, om noe knapp omtale. I det minste på et grunnleggende plan: Det preges av knirkete synthbasser, knatrende trommemaskiner og metallisk klirrende synther, nesten som om vi befant oss i rulleteksten til en Derrick-episode, cirka 1982.

Men det er også masse «tradisjonell» musisering på The Silicone Veil, piano, gitarer, vibrafon, kirkeorgel, perkusjon og trommer, harpe, trombone, tuba og Trondheimssolistene. Så hun koketterer litt. Men det må da også være lov: Ingenting her setter mer preg på musikken enn Sundførs egen stemme, og for en signatur og et nærvær den har: Den skjærer gjennom det meste som en skalpell, vakker og dødelig presis.

Da hun i 2010 solgte flere album enn nesten noen annen norsk artist med The Brothel, viste hun seg som ganske særegen også på det norske musikkmarkedet. Ved å gå i større grad for en personlig og eksperimentell retning, etter de første albumenes mer tradisjonelle singer/songwriter-form, har hun truffet enormt mange. Langt, langt flere enn det som er lov å forvente av en artist som skriver lange, sjelgranskende og temmelig dystre, sørgmodige kjærlighetsviser. En 26 år gammel jente fra Haugesund som er sjenert og sjelden smiler.

 

Øs. Du er ikke mange sekundene inn i «The Silicon Veil» før den gyver løs og denger deg forsvarsløs: Det begynner med en dyp, elektrisk summing og ellers bare Sundfør som droner seg gjennom de tre første versene av «Diamonds» på nesten robotaktig måte, kald og kontrollert. Så dundrer det som i neste øyeblikk viser seg å være en monster-poplåt i gang, med et urhektende øs av bankende rytmikk, et dramatisk keyboard-tema og en elektronisk ruslebass som selv Röyksopp ville ha misunt.

Så serveres første singel, «White Foxes» som neste spor, en nifst drømmeaktig elektropopaffære (i videoen er nevnte rever daue), litt ned i tempo fra «Diamonds», men med minst like mye drama. Den glir rett inn i den sundførske kanon av uimotståelig makabre psykomorderballader.

«Rome» er, med sin kranglevorne rytmikk og ljomete synthbass, en mer … knudrete affære. Den er på samme tid preget av svulmende strykere og patosfylt vokal. En låt som krangler med seg selv. Jeg blir ikke klok på den, men fascineres.

Anthony Hegarty og Kate Bush blir ofte trukket fram når Sundfør skal jamføres. Majestetiske «Can You Feel the Thunder» demonsterer at Scott Walker, Jaques Brel eller Marc Almond kan være like naturlige størrelser å sammenlikne med. Ikke minst hva gjelder tekstlig bravur:

 

I saw him fall / To the white sand / In Pamplona / There was a matador / A king / He swung the muleta / Every heartbeat was a scream.

 

Sundførs tekster oser av undergang, avhengighet og ydmykelse, som om dette var positive størrelser. Pysete er de definitivt ikke.

 

Flinkis. «Among us», som selvsagt handler om at det er en morder midt iblant oss, er den mest lekent funky låta her, og den jeg liker minst. Jeg får den ikke til å passe inn. Det er noe enerverende med rytmeseksjonens stadig insisterende flinkhet, med vokalens koketterier.

Men det er snart glemt straks tittelsporet setter i gang. The Silicon Veil beveger seg som mange av de andre låtene i synthpop-land, men er på overflaten mer varm, lodden og pompøs. «When» består på sin side av lite annet enn flygel, harpe og Sundførs stemme, ikke milevis unna This Mortal Coils versjon av Tim Buckleys «Song to the Siren», mens «Stop (Don’t Push the Button)» er enda en av disse sangene som ikke fester seg helt hos denne lytteren: En innfløkt og intens vokalprestasjon på toppen av en vaklende elektronisk mutant.

Den tidvis noe haltende andre halvdelen av albumet avsluttes med gromflotte «Your Prelude», en seigt duvende triumf av en låt, som setter et verdig punktum for en plate som i det store og det hele er nettopp det: En triumf.

 

Mye. Sundfør har som sist produsert og arrangert i samarbeid med jazzist Lars Horntvedt, en fyr høyst bevandret i randsonene mellom avantgardistisk eksess og det folkelig fengende. Dersom man skulle driste seg til en innvending ved produksjonen, så måtte det handle manglende rom til å puste ut. Ørene trenger å hvile, for en Sundfør-låt er så mye mer enn en nynnbar trall, det er jo de reneste odysseer hun ber oss med på. Og 10 episke verk kan bli mye i samme slengen, uansett hvor bra det låter.

Merkelig innvending, kanskje, men vi snakker luksusproblem. Det er fullt mulig å bruke pause-knappen.