Moralsk panikk

KOMMENTAR

Jeg endte opp med å google ordene «Hollywood» + «blame» noen dager etter skytingen i en kino i Aurora i Colorado. Resultatet? Side på side med kulturkronikker om hvorfor vi ikke måtte skylde på Hollywood, hvorfor vi ikke måtte gi etter for moralsk panikk. Nederst på side tre med søkeresultater fant man en liten sak om en eller annen adferdsekspert som under en direktesending på CNN hadde antydet en mulig sammenheng mellom gjerningmannens adferd og den man finner i dataspill – og gjett om han fikk gjennomgå!

Som filminteressert og journalist skjønner jeg denne refleksen, å tidligst mulig verne «våre områder» mot såkalt moralsk panikk. Jeg var i ferd med å gi etter for den selv, derav søket, men det nevnte funnet fikk meg til å stoppe opp et sekund. Vi snakker om nedplaffing av tilskuere i en kinosal under visningen av tredje del av en voldelig filmtrilogi, og etter eget utsagn var mannen utkledd som forrige films skurk: Jokeren. Riktignok med feil hårfarge, noe som er ett av flere tegn på at James Holmes har sett Batmanfilmene med andre briller enn folk flest.

Det er likevel vanskelig å tenke seg noen hendelse hvor grensene mellom fiktiv og virkelig vold er så ubehagelig nær hverandre som tragedien i Aurora. Hvorfor er det da så viktig at vi i etterkant ikke snakker om voldsskildringer på film?

Noen ytterst få har likevel kremtet i forsamlingen, en av dem den noe falmede mesterregissøren og filmteoretikeren Peter Bogdanovich. Hans debutfilm fra 1968, «Targets», handlet om en Vietnam-veteran som ender opp med å plaffe ned tenåringer på en drive-in-kino. Som Bogdanovich sier i denne ukens The Hollywood Reporter: «Folk går på kino for å ha det hyggelig, så blir de drept… Jeg blir kvalm ved tanken på at jeg laget en film om det.»

Konklusjonen på Peter Bogdanovichs utspill er at han ikke liker superheltfilmer, men på vei mot den konklusjonen er han inne på noe av det samme som den kranglevorne filmkritikeren Armond White berører i et usedvanlig krigslystent angrep på nihilismen i moderne film. I forrige ukes City Arts spurte han hva det gjør med oss når voldelige filmer er blitt den dominerende formen for filmunderholdning. Når sommerens storfilmer stort sett uten unntak er fulle av den typen realistiske voldskildringer som for 20 år siden var forbeholdt grumsete skremmeklipp på nyhetene om den nye videovolden? Og dette som oftest uten at filmene på noen måte setter vold i en sammenheng som har med virkeligheten å gjøre. Her er Nolans Batman-filmer strengt tatt et unntak. Men la oss nå være ærlige: Disse filmenes fremste kvalitet, både kommersielt og kunstnerisk, er at de får realistisk skildret vold til å se kult ut. Det var flere enn James Holmes som gikk ut av «The Dark Knight» med en liten Joker i magen – selv om de fleste av oss nøyde oss med å øve inn noen av Heath Ledgers replikker foran speilet på badet.

Forskningen på effekten av filmvold er et minefelt vi ikke skal tråkke oppi her og nå. Egentlig er jeg som filmentusiast mer nysgjerrig på hva effekten av fravær av filmvold hadde blitt. Kunne det rett og slett tenkes at dette ville tvunget regissører til å finne nye måter å fengsle publikum på, uten eksplosjoner og knasingen av knuste kjevebein i THX-surround hvert tiende sekund?

Dette får vi nok aldri vite. Så lenge det overordnet viktige forblir ikke å få moralsk panikk. Under enhver omstendighet, virker det som.