Med kloden i hodet

<b>I Holbergstuen:</b> – Jeg sier til Manuel Castells at nå behøver du ikke bløffe. Det er ikke uhøflig å ikke kjenne til Ludvig Holberg. – Jeg kjente til Holbergprisen og faktisk også mannen. En kollega som driver med sammenlignende litteraturvitenskap ved UCLA er ekspert på Holberg, lyder svaret.<i> Foto: Håkon Gundersen</i>
I Holbergstuen: – Jeg sier til Manuel Castells at nå behøver du ikke bløffe. Det er ikke uhøflig å ikke kjenne til Ludvig Holberg. – Jeg kjente til Holbergprisen og faktisk også mannen. En kollega som driver med sammenlignende litteraturvitenskap ved UCLA er ekspert på Holberg, lyder svaret. Foto: Håkon Gundersen

– I det minste gjør jeg ingen skade, sier Manuell Castells om sitt eget arbeid, totalverket om den digitale tidsalder som han denne uken fikk Holbergprisen for.

Fakta

Holbergprisen

  • Holbergs internasjonale minnepris ble i år gitt til samfunnsforskeren Manuel Castells.
  • Prisen deles hvert år ut til en forsker som har gitt «fremragende bidrag til humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi».
  • Prisen, som er på 4,5 millioner norske kroner, ble første gang delt ut i 2004. Prisen deles ut av Universitetet i Bergen på vegne av Kunnskapsdepartementet.
  • I begrunnelsen for årets tildeling skriver juryen: «Manuel Castells er den fremste sosiologen innen forskning om byer og urbanisering, om ny informasjons- og medieteknologi. Hans ideer og arbeider har formet vår forståelse av den politiske dynamikken i nettverkssamfunnets urbane og globale økonomier.»

Det kommer noen kraftsalver fra den selverklært ydmyke mottaker av Holbergprisen, prisen som belønner fremragende arbeid innen humaniora, juss, teologi og samfunnsvitenskap. Samfunnsforsker Manuel Castells’ kraftsalve går til samfunnsvitenskapen:

– Altfor mange velger den lette løsningen, altså å skrive bøker om bøker og artikler om artikler. Og så går debatten på det planet. Dette er en tragedie. I dagens verden har vi ikke tid til den luksus det er å sitte i elfenbenstårnet og diskutere Weber, Durkheim og Marx.

Dette kom som respons da jeg fortalte Castells om min begeistring, og påfølgende skuffelse, i møte med trilogien han ga ut mellom 1996 og 1998, The Information Age: Economy, Society and Culture. Den var velsignet fri for tåketale, og imponerende full av fakta fra hele kloden. Derav begeistringen. Men trilogien er kalt et gesamtwerk, et totaltverk, om den digitale tidsalder, og jeg vet at jeg ikke var alene om å få nok etter 1. bind. Uansett: Castells trilogi, eller selvsagt helst artikler om den, havnet på pensumlister i mange fag, og han kan i dag smykke seg med statusen som verdens femte mest siterte samfunnsforsker. De driver jo med slikt.

– Noen kaller meg positivist, og det er jeg. Til vårt forsvar vil jeg hevde at vi i det minste får inn interessant informasjon. Så kommer fortolkningen og kanskje, bare kanskje, kan man bygge en teori. Men jeg vil ha grounded theory.

Og jordnært er det. Jeg har sett for meg denne Castells som en sentral for sammenskriving av en hærskare av feltarbeideres observasjoner.

– Det er feil. Jeg er en håndverker, en artisan of research, og har ikke hatt noe apparat med titalls assistenter. Jeg har styrt flere forskingsprogrammer og veiledet 104 doktorander, men i det som utgis i mitt navn er feltarbeidet mitt eget.

– Og trilogien ble skrevet under høyst spesielle omstendigheter?

– Ja, jeg hadde jobbet med stoffet siden jeg var i Silocon Valley i 1982, alt var i mitt hode og i mine arkiver, men jeg hadde ikke begynt å skrive. Så, i 1993 fikk jeg diagnosen nyrekreft og jeg spurte doktoren hvor mye tid jeg hadde. Han sa jeg ville få problemer om tre år. Jeg bestemte meg da for å skrive trilogien på tre år, fra 1993 til 1996. Det skulle bli mitt intellektuelle testamente. Men så overlevde jeg jo.

 

Flyktet fra Franco. Internetts potensiale i organiseringen av folkelig oppstand har vært påpekt siden nettet kom i bruk, også av Castells. Han er født i Spania og interessen for protestbevegelser og kommunikasjon kommer fra hans egen studietid.

– Jeg fikk valget mellom fengsel – med tortur – og eksil da jeg var 20. Jeg ledet en studentaksjon mot Franco, blant annet delte vi ut flyveblad i teatrene.

Han reiste til Paris, deretter Montreal og bodde også ulike steder i Latin-Amerika før han i 1982 ble ansatt ved UCLA, Berkeley. Castells studerte menneskene, kapitalen og teknologien som blomstret i Silicon Valley tidlig i 1980-årene og ergret seg over at forskningen på det såkalt postindustrielle samfunn var dønn etnosentrisk og konsentrert om deler av USA, med i beste fall en liten dæsj av Europa.

– Det jeg så utvikle seg i Silicon Valley, gjorde at jeg ble opptatt av nettverk og makt. Men jeg ville se hvilke former kommunikasjonsrevolusjonen fikk i ulike samfunn. Den delen av verden jeg da ikke kjente var Asia, særlig Stillehavskysten, så jeg gjorde lange feltarbeid i Hong Kong, Singapore, Thailand, Korea og Japan. Og i Sovjet møtte jeg en helt fabelaktig person som ennå er min kone.

– Barack Obamas valgkampanje, Occupy-bevegelsen, den arabiske våren, og for den del Teaparty-bevegelsen, og sosiale medier av alle slag: I de tolv årene som er gått siden trilogien har du kunnet lene deg tilbake og si «hva sa jeg»?

– Jeg har aldri vært spåmann, men konstaterer at mange finner at analysen av nettverkssamfunnet har stått seg. Hensikten var å finne analytiske verktøy som hjelper oss til å forstå strukturene ikke bare i ett samfunn, men i verden som helhet.

Hans tenkning om maktforhold i nettverkssamfunnet oppleves idag såpass allmenn at vi ikke skal trette leseren med den. En kritisk innvending har vært at makten oppløser seg i nettverk bak nettverk.

– Det er nettopp ikke slik. Jeg har hele tiden insistert på at den eneste måten å bruke teorien på er ved å gjøre empiriske undersøkelser av hvor makten ligger i de ulike nettverkene, det være seg finansielle, politiske, folkelige eller mediemessige.

 

Svitsjerne. Castells siste raffinering av teorien om nettverksmakt handler om begrepet «switch», om dem som øker sin makt ved å bevege seg mellom flere nettverk, med kraft til å påvirke dem alle. Dette har han eksemplifisert gjennom en nærstudie av mediemogulen Rupert Murdoch.

– Han eier underholdningen og nyhetene, han kjøper politikere, han selger politikere og han kjøper instrumentene som måler finansinstitusjoners ytelser, som igjen bestemmer hvordan selskapene agerer, som i tilfellet med finansinformasjonsleverandøren Dow Jones, som han kjøpte og som forøvrig også eier Washington Post.

– Men i og med rettssakene i Storbritannia nå tror jeg Murdochs posisjon som svitsjer av dette format er over. En koalisjon av motsatte interesser reiste seg mot ham fordi han glemte det viktigste for en svitsjer, nemlig å operere mellom nettverkene og ikke ta kontroll. De andre elitene kom til at det ble for mye Murdoch. Men andre vil dukke opp, mer diskrete.

Her nevner han den myteomspunne Bilderberg-gruppen, og økonomiforumet i Davos, og det slår meg at dette er lite originalt, om det enn er sant. Men så er han sannelig så presis igjen, at det kanskje er originalt også:

– Det er ti, kanskje tolv andre klubber hvor de ulike elitene møtes på dette nivået. Hvilke personer som er del av svitsjen, av bryteren, endrer seg, men den reproduserer seg selv ved at møtene er insitusjonalisert.

Og så iler han til straks jeg stusser og tenker Chomsky eller Galtung. Han vil ha sagt at det ikke er snakk om noen skjult sammensvergelse.

– De bestemmer ikke verdens gang, men etablerer allianser og strategier som varer en stund. Ingen er helt ut lojale, for de er også konkurrenter.

– Du har en setning i artikkelen om Murdoch: «Dette er ikke ment som en gjenoppliving av ideen om én maktelite. For der er ingen.»

– Det er ikke én. Det er mange som er knyttett sammen. Hadde det vært én, ville ikke Murcoh ha blitt nedkjempet som han blir i Storbritannia nå.

 

Globalt nettverk. Men angående hans ambisjon om å ha hele kloden i betraktning så har den digitale kløften vært ett tema. Ville nettet bidra til å redusere fattigdom? Igjen, bemerk hvor lite svevende han er i svaret på et så svært spørsmål.

– Den debatten er i ferd med å bli irrelevant. Utviklingslandene har gjort større fremskritt teknologisk enn de avanserte landene. 2,2 milliarder av verdens 7 milliarder mennesker har adgang til internett. Men 6 millarder er knyttet til trådløse nettverk, primært mobiltelefoner, om så bare ved at det finnes en telefon i landsbyen. Og internett vil være håndholdt, på mobiltelefonen, kabler er for de store byområdene. I Sør-Amerika er mobiltelefondekningen 90 prosent. Det er langt mer enn i USA. Verden er knyttet sammen. Og det er irreversibelt. Tilknytning til det globale nettet og dets standarder er i dag en forutsetning for vekst, i tradisjonell forstand. Så er det et filosofisk problem hvorvidt dette er et gode for menneskeheten. Uansett er spørsmålet om utdannelse viktigere enn teknologi, for uten evne til å bruke nettet som et redskap, blir det bare spilling. Det ser vel du også overalt?

– Javisst, og tenk som vi lo før av alt det rare japanerne moret seg med på toget. Er du på Facebook?

– Jeg var, også på forgjengeren Friendster, men jeg har ikke tid til det. Det samme gjelder Twitter. Jeg er på, men ingen vet det. Jeg vil se hva andre skriver.