22:35 - 29. mars 2012

Lys i mørket

Arne Nordheim tilhører fremtiden slik den var i 1970, skriver forfatteren Ole Robert Sunde om verket som Nordheim komponerte til Verdensutstillingen EXPO 70, i Osaka, Japan.

Varighet 102 år: «Lys i mørket» varte like lenge som EXPO 70, utstillingen som den var komponert til, det vil si seks måneder. Men dette var en forkortet versjon. Verket var samlet på seks kasetter, som avspilt i ulike kombinasjoner ville gi en samlet spilletid på 102 år. På bildet sees noen av paviljongene på ustillingen i Osaka, samt Arne Nordheim selv og Stompa, som har en replikk i verket.

ESSAY

Det åpner med et signal; det er dråpeaktig, fullstendig elektronisk, i fire takter, før det avbrytes av noe hakkete, mer som hvit støy, så kommer signalet en gang til bare avbrutt av den samme støyen, så smeller det et skudd og hestetramp tar over; igjen kommer signalet eller det som Arne Nordheim kaller «Et distinkt musikalsk signal. Det skaper i korte øyeblikk en rondoaktig orden og gir assosiasjonsapparatet en velfortjent pust i bakken» – Nordheim komponerte Lux et tenebrae til den skandinaviske paviljongen ved Verdensutstillingen i Osaka, Japan, EXPO 70 – også pausene er viktig, skriver han og de dukker opp med jevne eller skal det være ujevne og usikre mellomrom, som signalet, hestetrampet, skuddet, og det elektroniske gnyet som for å gi en rytme til det som virket vilt og uregjerlig; lik det som kan skjule seg bak neologismen Joyce oppfant til Finneganes Wake: Chaosmos – for hvor skal jeg gå, snarere lytte, for å finne verkets røde tråd; det må bli som Ariadnes tråd, hvilken farge hadde den, kunne den være en hvit ulltråd som skulle gå fra labyrintens åpning og til dens innerste krok hvor monsteret ventet på Thesevs; den nordheimske tråden er ikke like samarbeidsvillig, den er selvfølgelig fragmentert og det «musikalske signalet», samt hestetrampet, skuddet og den elektroniske støyen forsøker å binde sammen det som jeg ikke finner ut av med hodetelefonene på mens jeg lytter som en gal for å finne hva er det som driver dette verket frem eller på stedet hvil forflytter seg; akkurat som i en labyrint, bare en auditiv labyrint.

 

Disse klangflatene, eller dette «musikkspillet» som han beskriver det, er 42 år gammelt og det virker ikke som det en dag gammelt; hvorfor virker elektronisk musikk eller klanger, for ikke å glemme elektroakustiske verk så framtidsrettet, hvor kommer det fra at slike lyder alltid får meg til å tenke på romskip, fjerne gallakser og smarte tidsreiser, liksom fremtiden må være kakofonisk og chaosmosisk og ikke som de lydene jeg liker å lytte etter, de er alltid samtidige, selv om de også har historie, og kommer til å få nye historier, og som finnes på mange cd-er; innomhuslige sysler som å fylle vann i en bøtte, sinkebøttens håndtak som slår mot bøtten, lyden av kluten som vires opp og som klasker mot stuegulvet før langkosten begynner å vaske eller regn som faller stille over hustak, over trær eller snø piskende, vindfullt, for ikke å glemme bølger som slår mot en stand; stiv kuling og fjerne skip med duren fra dype skipsfløyter eller tåkelurer som uler lenge og vel bortløpende langs fjordenes vegger av høye fjell; om ikke fly som letter og som lander (og den høye pipingen fra hjulene idet flyene tar bakken er oppfunnet av Hollywood, alle som har fløyet, og som har sittet inne i et fly som lander, hører ikke noe annet enn at hjulene tar bakken rumlete, rullende, gyngende), trafikkens kollektive gny, noen som roper eller sparker en ball, toghjulenes rytmiske slag mot skinneskjøtene, alle de vante lydene fra dagliglivet som vi elsker og som vi er redde for å miste.

Lese mer?

Logg inn/registrer deg dersom du allerede er abonnent, eller kjøp tilgang.

Mer fra Kultur