Lys i mørket

<b>Varighet 102 år: </b>«Lys i mørket» varte like lenge som EXPO 70, utstillingen som den var komponert til, det vil si seks måneder. Men dette var en forkortet versjon. Verket var samlet på seks kasetter, som avspilt i ulike kombinasjoner ville gi en samlet spilletid på 102 år. På bildet sees noen av paviljongene på ustillingen i Osaka, samt Arne Nordheim selv og Stompa, som har en replikk i verket.
Varighet 102 år: «Lys i mørket» varte like lenge som EXPO 70, utstillingen som den var komponert til, det vil si seks måneder. Men dette var en forkortet versjon. Verket var samlet på seks kasetter, som avspilt i ulike kombinasjoner ville gi en samlet spilletid på 102 år. På bildet sees noen av paviljongene på ustillingen i Osaka, samt Arne Nordheim selv og Stompa, som har en replikk i verket.

Arne Nordheim tilhører fremtiden slik den var i 1970, skriver forfatteren Ole Robert Sunde om verket som Nordheim komponerte til Verdensutstillingen EXPO 70, i Osaka, Japan.

Fakta

Nærlytting

Forfatteren Ole Robert Sunde har i sin serie med nærlytting valgt Arne Nordheims «Lux et Tenebrae». 

Tidligere i serien:

Bachs «juleoratoriet» 

ESSAY

Det åpner med et signal; det er dråpeaktig, fullstendig elektronisk, i fire takter, før det avbrytes av noe hakkete, mer som hvit støy, så kommer signalet en gang til bare avbrutt av den samme støyen, så smeller det et skudd og hestetramp tar over; igjen kommer signalet eller det som Arne Nordheim kaller «Et distinkt musikalsk signal. Det skaper i korte øyeblikk en rondoaktig orden og gir assosiasjonsapparatet en velfortjent pust i bakken» – Nordheim komponerte Lux et tenebrae til den skandinaviske paviljongen ved Verdensutstillingen i Osaka, Japan, EXPO 70 – også pausene er viktig, skriver han og de dukker opp med jevne eller skal det være ujevne og usikre mellomrom, som signalet, hestetrampet, skuddet, og det elektroniske gnyet som for å gi en rytme til det som virket vilt og uregjerlig; lik det som kan skjule seg bak neologismen Joyce oppfant til Finneganes Wake: Chaosmos – for hvor skal jeg gå, snarere lytte, for å finne verkets røde tråd; det må bli som Ariadnes tråd, hvilken farge hadde den, kunne den være en hvit ulltråd som skulle gå fra labyrintens åpning og til dens innerste krok hvor monsteret ventet på Thesevs; den nordheimske tråden er ikke like samarbeidsvillig, den er selvfølgelig fragmentert og det «musikalske signalet», samt hestetrampet, skuddet og den elektroniske støyen forsøker å binde sammen det som jeg ikke finner ut av med hodetelefonene på mens jeg lytter som en gal for å finne hva er det som driver dette verket frem eller på stedet hvil forflytter seg; akkurat som i en labyrint, bare en auditiv labyrint.

 

Disse klangflatene, eller dette «musikkspillet» som han beskriver det, er 42 år gammelt og det virker ikke som det en dag gammelt; hvorfor virker elektronisk musikk eller klanger, for ikke å glemme elektroakustiske verk så framtidsrettet, hvor kommer det fra at slike lyder alltid får meg til å tenke på romskip, fjerne gallakser og smarte tidsreiser, liksom fremtiden må være kakofonisk og chaosmosisk og ikke som de lydene jeg liker å lytte etter, de er alltid samtidige, selv om de også har historie, og kommer til å få nye historier, og som finnes på mange cd-er; innomhuslige sysler som å fylle vann i en bøtte, sinkebøttens håndtak som slår mot bøtten, lyden av kluten som vires opp og som klasker mot stuegulvet før langkosten begynner å vaske eller regn som faller stille over hustak, over trær eller snø piskende, vindfullt, for ikke å glemme bølger som slår mot en stand; stiv kuling og fjerne skip med duren fra dype skipsfløyter eller tåkelurer som uler lenge og vel bortløpende langs fjordenes vegger av høye fjell; om ikke fly som letter og som lander (og den høye pipingen fra hjulene idet flyene tar bakken er oppfunnet av Hollywood, alle som har fløyet, og som har sittet inne i et fly som lander, hører ikke noe annet enn at hjulene tar bakken rumlete, rullende, gyngende), trafikkens kollektive gny, noen som roper eller sparker en ball, toghjulenes rytmiske slag mot skinneskjøtene, alle de vante lydene fra dagliglivet som vi elsker og som vi er redde for å miste.

 

Lux et tenebrae er full av slike hverdagslyder; motorsykler, symaskiner, stemmer, kirkemusikk, taler, latter, skudd, flere skudd; maskingevær, skrivemaskin, barnegråt, barnehost, musikkstykker, noe som roper, en skoleklasse repeterer etter en lærer på arabisk, begravelsemusikk fra Sør-Italia, rituell indianerdans, rennende vann, latinsk messe, sirener, barnekor, arie, ringeklokke, orkester som stemmer instrumentene, hammerslag, et barn leser opp fra menneskerettigheten før en kvinne, med skarp østlandsk stemme, som en hallodame fra NRK, tar over og forsvinner, og ikke i denne rekkefølgen; det er det som er vanskelig – rekkefølgen, som jeg prøver å lytte meg fram til eller foruthøre; hva som er rekkefølgen, alt begynner og forsvinner i dette verket, fratatt signalet og dets avbrudd; skudd, hestetramp og den elektroniske støyen som repeteres; jeg lytter meg vill i alle klangenes irrganger og prøver med ett, hvor kom det fra, å finne den lyden jeg liker best og fra dette stedet la tankene fly hvor de vil; hvor var det jeg leste at tankene våre raser av gårde i flere hundre kilometer i timen, men hvem kunne ha målt det?

 

Jeg forsøker å gjette meg til hva slags lyd som kommer etter den jeg hører på akkurat nå; det går for fort og jeg må reise meg opp for å rekke bort til platespilleren, løfte av pickupen og så begynne på nytt, jeg begynner på nytt og det sammen gjentar seg; en symaskin hakker og en slags torden tar til, det er noen som roper, det er ekko, som inne i et tomt hus, jeg faller av og prøve å lytte konsentrert, det er noen som heier, på hva vet jeg ikke, språket er fremmed, så kommer signalet tilbake og den stammende larmen, igjen hestetrampet og skuddet; det er indianere som rir for livet eller en bande med stratenrøvere som skyter for å drepe, et skudd, bare ett skudd, jeg glemmer meg bort og lytter ikke eller lytter dårlig; jeg tar av meg hodetelefonene, ørene blir varme og jeg får lyd opp på høytalerne og det jeg tok for et skudd, før hestetrampet, minner om en bortfarende champagnekork, den har en vakker parallell; et barn hoster, det virker som det har satt noe i halsen, og begynner å brekke seg, da kommer en befriende lyd; en elektronisk champagnekorklyd som gjør at jeg puster lettet ut.

 

Menneskerettopplesningen: «En hver har krav på de rettigheter som…» så stopper det og det er ikke bare et barn og en kvinnestemme; jeg hører også en mannsstemme før det blir borte i et virvar og jeg er like langt og prøver å lytte meg frem til pausene, hvor de kommer, om de kommer før signalet kommer, som for å indikere at signalet kommer, jeg finner det og sannlig min hatt om ikke signalet kommer etter og etter signalet, korken, eller skuddet, så hestetrampet og den larmete støyen; jeg glemmer det jeg skulle gjøre, hva skulle jeg gjøre, jeg skulle lyttet etter et system i galskapen, det er et system og jeg skulle gjerne ha sett partituret, all den stund jeg vet det er et system, jeg vet bare ikke etter hva slags system; Joyce har rett dette er «Chaosmos», det merkelige, hvorfor skulle det være merkelig, er at det er riktig fornøyelig å lytte etter, om ikke å være lyttende i, selv om jeg begynner å bli lei av det repetitive signalet, som om det er et for tydelig brudd, eller et punkt, hvor det etter punktet, kommer andre lyder.

 

En metallisk lyd er uhyggelig; jeg tenker på nedlagte fabrikker eller ikke en gang nedlagte, så visst ikke nedlagte, så hører jeg grovt artilleri, som fra en krig, deretter en moped og det er som jeg kan lukte eksos; det er en lurvete moped, og av eller annen grunn styrt av en gammel mann, det er om høsten, sent på høsten og det er tåke og jeg kan se eller hørese at mopeden kjøre vekk og inn i tåken; noen av de elektroniske lydene er rett og slett muntre, det minner om barnetv, da mine vokse barn var små, og de stirret betatt på «To gode naboer»; disse er i slekt med Flauberts Bouvard og Pécuchet, tilsatt, om jeg ikke husker feil, forunderlige lydkulisser for å gi lyd til en rekke med onomatopoetikon som skulle lydlegge deres utstrakte dumhet og klossethet.

Et sted begynner jeg å huske på en annen og merkverdig barnefjernsynsserie som jeg husker via mine barns vaner, eller som jeg husker fordi det var noen merkverdig fremtoninger som minnet om mus eller en kafkask mikstur av mus, maurslukere og griser som ble kalt «Romlingane»; de plystresnakket til hverandre og bodde på en liten blå plantet, og denne rare plystringen hører jeg på platen, ikke helt den samme, mer som en svak parallell; det var Ingebrikt Davik som fortalt, hans ubegripelige fortelling fra radioen om «Taremareby» har jeg aldri glemt; en kvinne scatter noe som kanskje skal være jazz, jeg har tatt på meg høretelefonene og med ett hører jeg en stemme som hvisker: «Skulle ikke den være fin?»; jeg spiller den flere ganger og det er som å høre stemmen til Lars Nordrum som STOMPA, nei, det er ikke STOMPA, men det er Lars Nordrum, ettersom han ikke sier: «Skulle ikke den være fin», men «Skukke den være fin’a», kan det være STOMPA som snakker så bredt, og det som kommer etter og som «skulle være fin» er en fløyte, en blikkfløyte, tror jeg å høre; hva med en slangetemmerfløyte rettet mot en kurv med kobraslang, det sies at den ikke kan høre fløyten, bare at den følger fløytespillerens vante fløytebevegelser frem og tilbake, og etter fløyten, kanskje ikke fløyte, etter å ha hørt den mange ganger, snarere en sekkepipe og etter sekkepipen, den er også kort gjengitt; hvordan har Nordheim regnet ut tiden på de ulike klangene, og etter sekkepipen er det noen som skrur på en radio for å finne fram til en kanal, deretter noe som slår metall mot metall.

 

Det er mye humør i Lux et tenebrae, men også mange uhyggelige klanger, derav tittelen, oversatt fra latin må bli «Lys i mørket» eller «Lys i natten»; denne tittel har en pendant og det er til cellokonserten Tenebrae, skrevet av Nordheim til Mstislav Rostropovitsj i 1982; i samtaleboken Klingende ord (2001) forteller komponisten til sin samtalepartner Yisrael Daliot: «En bok som har betydd veldig mye for meg er, Doktor Faustus av Thomas Mann. Og i romanen er det en stor kantate som heter Doktor Fausti Weheklage, som Adrian Leverkühn arbeider på, og han forklarer dette fenomenet: «Den ene instrumentgruppe etter den andre trer tilbake, og det som blir igjen, det som verket klinger ut med, er en cellos høye G, det siste ordet, den siste hensvevende lyd, som langsomt svinner i pianissimo-fermaten. Så er det ikke mer – taushet og natt. Men den tonen som vedblir å svinge i tausheten, tonen som ikke lenger lyder, som bare sjelen fortsatt lytter til – denne tone var sorgens siste klang, men er det ikke lenger. Den skifter betydning, og står som et lys i natten… og mot slutten av Tenebrae tok jeg rett og slett fram boken og leste avsnittet om igjen. Hvis jeg da lot celloen komme foran, hva gjør da celloen? Jo, celloen arbeider seg hele tiden fra det dypeste på cello og helt opp til den høye svevende G, slik Mann mente jeg burde gjøre».

 

Hva er da mørket, eller natten i Lux et tenebrae, er det fragmenter av taler – og fra hvem, er det «diktatortaler» som det står i baksideteksten, uten at jeg ennå har greid å finne ut hvem det er som taler; det som jeg trodde kunne ha vært en av Stalins taler eller Hitler er så innpakket og bortbandasjert at jeg ikke kan høre hvem som taler, det kan være noen helt andre som asiatiske eller latinamerikanske tyranner – eller alle skuddene, fra maskingevær eller automatvåpen som repeteres; artilleriild bare en gang, tror jeg og den er kraftig, som hentet fra en virkelig krig, et sted hører jeg en prest som messer fra Vulgataen, han roper Tenebrae – jeg tenker at det kan være fra Første Mosebok, 1,2: «Og jorden var øde og tom og det var mørke over de store dyp og Guds Ånd svevde over vannene» – dernest skudd og glass som knuses og jeg har ikke tall på alle de krasse metallydene som dukker opp og noen svært dubiøse klanger, som fra innsiden av noe jeg ikke vil tenke på, men som jeg ikke klarer å ha utenkt, hva kan det være; metall mot metall, lukket vekk fra verden, som en parallell verden og idet jeg tar til å fundere hva det kan være, dukker det opp en fjollete lyd; noe som spretter, en slags elektronisk ball, mange ganger lydhermende plingaktig, så kommer symaskinen og noen helt ville kirkeklokken klinger og jeg tenker at det er mye lys i dette mørket.

 

Før signalet kommer, for ente gang; diskant og aparte, sammen med champagnekorken og hestetrampet, hører jeg lyden av en seljefløyte, den kommer en gang til og virker varm og svært gjenkjennelig, ikke fremmed i sin merkverdige sammenheng; den kunne ha vært upassende, på en måte er det ingenting som er upassende her, det er som å være verdens øre; å lytte på Nordheims elektroniske klanger felt inn med dagliglivets lyder; hva slags verden er det jeg hører, den som er på vei til fremtiden, eller som har kommet dit, om ikke kom dit for 42 år siden; det er nesten ikke dyrelåter i stykket, hestetrampet går igjen, og kanskje en fugl, en klagende lyd, men jeg vet ikke om den også er etterbehandlet elektronisk; hvorfor setter Nordheim disse lydene opp mot hverandre eller felt inn i hverandre; all vår daglige larm fra stemmer, hendenes gjøren og laden, og alt det prosaiske som skal til for å holde livet oppe eller alt det kyniske for å ta det vekk, og de behandlete klangene, gjennom tekniske apparaturer i et studio i Warszawa, som sikker var forut, som et heter, for sin tid og nå – hva slags tekniske finesser finnes det nå for å lage de klangene som Nordheim laget den gang for 42 år siden, men igjen – hvorfor satte han disse ulike lydene opp mot hverandre og på en måte er alle av dem behandlet eller gjort særegne, ved å forflytte dem ut av en kontinuitet, både de artifisielle og de dagligdagse, det fremmede og det gjenkjennelige og slik – revnet og satt sammen, revnet igjen, satt sammen på nytt for å revne igjen – blir denne auditive verden rå, ukjent, kjent; en hyllest til diversiteten og til det daglige livet.