Løven på podiet

Dirigenten: Tyrann, kompis eller geni?
Dirigenten: Tyrann, kompis eller geni?

Ingen har svaret, men vi spør likevel: Hva gjør en dirigent flink?

Fakta

Dirigenten I en artikkelserie ser Morgenbladet på dirigentrollen. Denne uken: Hva gjør en dirigent flink? Neste uke: Hvorfor er det så få kvinnelige dirigenter?

«Han skal være 13 år, kjekk, litt androgyn, ha sinnssyke bevegelser og klare å piske opp stemningen, og ikke utfordre.» Rolf Gupta , dirigent
Omstridt: Var Vasily Petrenkos konsert med Oslofilharmonien i november genial eller katastrofal? Foto: Stanislav Zbynek / SCANPIX
Tyrannen som ung: Legendariske Herbert von Karajan hadde en despotisk tilnærming til dirigentgjerningen.

Det er et umulig spørsmål! Altfor komplisert! Gigantisk! Enormt! Både musikere, dirigenter og lyttere i den klassiske musikkverdenen betakker seg når de blir spurt om hva som gjør en dirigent flink. De vil gjerne snakke om det, men ikke svare på det.
– Dette er noe en dirigent går og tenker på hele tiden, men aldri finner svar på, før han eller hun får sinnssykt mye applaus, sier Rolf Gupta, sjefdirigent og kunstnerisk leder i Kristiansand symfoniorkester.  

Tredelt. Da Oslofilharmonien i november holdt konsert med Vasily Petrenko, som skal ta over som sjefdirigent for orkesteret i 2013, var kritikerne uenige. Aftenpostens Erlend Hovland kalte konserten «kanskje Oslo-Filharmoniens beste, noen gang». Petrenko ble rost opp i skyene, blant annet for å skape god klang, for å få fram kontraster og for sin tilbakeholdenhet. I Morgenbladet var Magnus Andersson svært kritisk: «Hvis fredagens konsert med Oslofilharmonien var betegnende for hva Vasily Petrenko er god for, er ansettelsen av ham en kunstnerisk flause.» Andersson mente Petrenko ikke skar igjennom med en sterk vilje, og at han lyttet dårlig til solisten.
Ikke rart, skal vi tro Hjalmar Kvam, cellist i Stavanger symfoniorkester. Han sier man kan vurdere en dirigent ut fra tre ulike parametre.
– Det første er om vedkommende er god dirigentteknisk, god til å slå. Det andre er om dirigenten er en god musikalsk leder, som klarer å formidle sine intensjoner, uten å nødvendigvis være så flink med armene. Det tredje handler om å være en god leder, sier Kvam, og legger til ett ekstra, vanskelig moment:
– Kjemien. Og den er umulig å forstå seg på, sier Kvam.
Ole Kristian Ruud, professor i dirigering ved Norges Musikkhøyskole, sier det er stor forskjell på å være gjestedirigent og sjefdirigent/kunstnerisk leder.
– Som gjestedirigent må du ha en evne til å formidle din musikkforståelse til musikerne raskt og effektivt under prøvene. På selve konserten må du vise en musikalitet som hever orkesteret, og gir publikum en ekstra opplevelse. Som kunstnerisk leder må du ha de samme evnene, men i tillegg skal du utvikle musikerne, deg selv og repertoaret over tid. Da kommer andre kriterier inn. Du må som kunstnerisk leder representere orkesteret like mye ute i det offentlige rom som i en konsertsal, forteller Ruud. 
I orkesteret sitter det masse gode musikere, enkelte minst på nivå med dirigenten, sier Hjalmar Kvam i Stavanger. 
– Dirigenten må ha noe å si om hele det musikalske forløpet, få folk med seg og få dem til å blomstre, og ytre det de har på hjertet. Han må forløse folks vilje til å bidra med egen kreativitet. Musikere er sterke personligheter, det kan være veldig emosjonelt i rommet. Det er en eksistensiell dimensjon i det. Det er noen store egoer i orkestrene, som dirigenten må få til å dra i hop, fortsetter Kvam.  
– Det høres ut som et mareritt av en jobb.
– Det kan være ensomt. Du må ha autoritet. Det er forskjellige skoler. Noen er kompis, andre vil ha distanse og være mer sjef, sier Kvam.
– Hvordan påvirkes man som dirigent av alle disse egoene?
– Du kan bli helt koko av det, forteller Rolf Gupta.
– I hvert fall hvis man er sånn som meg, en sårbar person. Dirigenter med litt mer teflon rundt seg har det sannsynligvis lettere. Altså folk som ikke reagerer på for eksempel stygge blikk, fortsetter han.
– Hender det at de stygge blikkene får videre konsekvenser? At orkestret rotter seg sammen mot dirigenten? Hjalmar Kvam:
– Det hender hele tiden. Et orkester vil levere maks, og hvis dirigenten ikke evner å løfte det fram, må man ta saken i egne hender.
– Hvordan tar man saken i egne hender?
– Man er oppmerksom på hva man gjør sammen, følger med, på hva bassen eller konsertmesteren gjør. Det er subtile tegn. Millioner av ting skjer hele tiden.
– Avtaler man, eller skjer det?
– Det bare skjer, hvis man merker at det skorter på dirigentpulten. Men jeg har hørt at Wienerfilharmonikerne, under Salzburgfestspillene, ble dirigert av en potensiell ny sjefdirigent de ikke ville ha. De spilte sleivete og usammenhengende, med vilje, sier Kvam.   
– En gang havnet jeg ved siden av en dirigent på flyet. Han sa han pleide å røyke seg en feit joint før han gikk på podiet. Er det vanlig?
– Vanlig er det ikke, men jeg har hørt om det. De fleste er nok rimelig skjerpet i våre dager. Det var kanskje mer tøys og tull før.

Sjef. Anne Heistø Aavatsmark er fløytist i Oslofilharmonien.  
– Hva foretrekker du, en dirigent som er kompis eller en som er veldig sjef?
– Ikke de som er kompis. Slikt kan fort virke smiskete og nært. Det trenger ikke være sånn at de ikke snakker med musikerne i det hele tatt utenfor podiet, men jeg vil ha en viss avstand. Når man innynder seg, synes jeg det kan virke som et tegn på at man ikke er så god, og prøver å kompensere. Men man må ikke gjøre musikerne redde heller. En musiker klarer ikke gjøre en god jobb hvis hun er truet til det.
– Hva gjør en dirigent flink?
– Det viktigste er evnen til å formidle det man ønsker på en enkel måte. De dirigentene jeg liker best er de som sier minst. Kroppsspråket sier mer enn de kan fortelle, hvis en dirigent snakker mye og forklarer inngående, da kobler jeg ut. De gode kan vise hva de ønsker uten ord, men gjennom mimikk. Man kan lese hva slags stemning de ønsker på ansiktet deres.
Rolf Gupta har i mange år arbeidet for å slutte å være perfeksjonist, og sier at perfeksjonisme er «en slags psykose», som sjelden skaper noe annet enn «lammelse og ufrihet».
– En måte å måle perfeksjon på, er å spille en konsert helt uten feilslag. Men det finnes solister som leverer mer musikk per minutt med feilslag, enn andre som spiller helt korrekt time etter time, sier han kryptisk.
 Det har utviklet seg faste mønstre for fortolkningskunst innen klassisk musikk, noe platebransjen har vært med på å skape  Det har begynt å snu, men det tar tid før slike snuoperasjoner når Norge. Jeg håper den skapende dirigenten fra senromantikken er på vei tilbake. Hvis ikke vil alt reduseres til kopikunst. Malere som kopierer Rembrandt, og utgir dem for å være originaler, kan få strenge fengselstraffer. Det burde være like streng straff for dirigenter som kopierer andre, sier Gupta, i Kristiansand symfoniorkester.
 
Kunst. Gupta beskriver ulike dirigenttyper:
– Noen stiller spørsmål, betrakter sin rolle som en kunstnerisk utfordring og vil utforske det materialet de har for hånden. Andre er opptatt av å please publikum. Det spenner fra å tenke som en kunstner, til å tenke som en underholdningsartist som skal bekrefte det bestående.
– Den selvbekreftende tendensen er ganske kraftig innen klassisk musikken.
– Det vil i så fall lede til kunstmusikkens død, sier Gupta. Han beskriver ironisk dagens krav til dirigenten slik:
– Han skal være 13 år, kjekk, litt androgyn, ha sinnssyke bevegelser og klare å piske opp stemningen, og ikke utfordre. Hvis Wilhelm Furtwängler hadde levd i dag er det ikke sikkert han hadde fått gjennomslag. Han var ingen presisjonsdirigent. Han var keitete, ganske stygg, men hadde likevel noe genuint å tilføre på det analytiske og emosjonelle plan, sier Gupta.
Furtwängler, en av historiens største dirigenter, ledet Berlinfilharmonien i en årrekke. Han ble etterfulgt av en annen legende, Herbert von Karajan. Hjalmar Kvam forteller en historie som illustrerer at mer enn håndbevegelsene teller.
– Dette var mot slutten av Furtwänglers liv, Karajan dirigerte. Paukisten fulgte med i partituret når han ikke spilte. Plutselig la han merke til at klangen forandret seg totalt. Alt ble plutselig mye bedre. Da han tittet opp, fikk han øye på Furtwängler, som hadde kommet inn og stilt seg helt bakerst i salen. Bare ved sitt nærvær hadde han transformert hele klangen. For noen ledere vil man gi litt ekstra – og har man en sånn leder er det fantastisk, sier cellisten Kvam i Stavanger.
Karajan var kjent for en noe despotisk tilnærming til dirigentgjerningen.
– Han var vel den siste store tyrannen, som skremte vettet av sine musikere, ifølge Magnus Andersson, kritiker i Morgenbladet og postdoktor ved Norges Musikkhøyskole (NMH).
– Hva er dirigentens viktigste egenskap?
– En dirigent skal ha en god historie å fortelle ved hjelp av klang og tid. Claudio Abbado, Leonard Bernstein og Sergiu Celibidache kan på nesten mystisk måte fremmane magiske klanger som man ikke trodde var mulig. Oslofilharmoniens Jukka-Pekka Saraste er en som behersker tiden til fulle. Måten han kan dra ut en frase over tid men likevel få orkesteret til å spille sammen er imponerende og bevegende, sier han.
– Du slaktet Petrenko i Morgenbladet, for en konsert som fikk kjempekritikk andre steder. Spiller smak og behag noen rolle?
– Man må kunne ta dirigentens fortelling på alvor, selv om man er uenig i tolkningen. Likevel skjønner jeg ikke hva mine kritikerkollegaer så i Petrenkos slappe opptreden, forteller Andersson.

Perfekt. Erlend Hovland, førsteamanuensis ved NMH og Aftenposten-kritiker, lovpriste Petrenko for samme konsert.
– Jeg er rimelig trygg i min dom. Petrenko dirigerte en sjelden fin konsert. Men det handler ikke bare om det han gjør på scenen, men også om hva som ligger under av fremtidige vyer og konsekvenser.
– Hva er dirigentens viktigste egenskap?
– En ting er det håndverksmessige. Man må kunne slagteknikk, ha et godt øre. Er vedkommende også en god leder og har en god musikalitet, da har vi den langt på vei den perfekte dirigenten. I tillegg bør dirigenten kunne kommunisere med publikum og presse. Saraste har ikke lyktes med det siste – selv om han har lykkes med mye annet. Unødvendig å si det, men den perfekte dirigenten finnes knapt, sier Hovland.
Hjalmar Kvam sier de sprikende anmeldelsene kan skyldes at man vektlegger forskjellige ting.
– Så vidt jeg husker, var de ikke uenige om fakta, men om hva som var kunstnerisk viktig.
– Den som slakter og den som jubler kan ha rett, samtidig?
– Ja.
Aavatsmark i Oslofilharmonien har ikke lest noen av anmeldelsene. Men hun synes det er underlig å rose orkesteret, og kritisere dirigenten – noe som forekom etter Petrenko-konserten.
– Orkesteret spiller jo som et resultat av dirigenten. Å slakte dirigenten og rose orkesteret er ulogisk, sier hun.
Ruud, professor og dirigent, mener sprikende anmeldelser kan være et godt tegn.
– Kunstnere som blir genierklært eller hatet går gjerne til ytterpunktene. Da setter du din karakter på uttrykket så sterkt at de som ønsker noe annet vil bli provosert. Mens andre elsker det. Det er slike kunstnere som kan være spennende!