«Løgnerne» slår tilbake

<b>Hva skjer i boksen?</B> Finale i den nordiske musikkgjetteleken Kontrapunkt i 1968. Svenskene er i tenkeboksen, det norske laget – Ivar Folgerø, Jan Henriksen og Trond Jahr – sitter til høyre. – Bleken har rett i noe, men er altfor unyansert, oppsummerer Jahr i dag. 	 Foto: Scanpix
Hva skjer i boksen? Finale i den nordiske musikkgjetteleken Kontrapunkt i 1968. Svenskene er i tenkeboksen, det norske laget – Ivar Folgerø, Jan Henriksen og Trond Jahr – sitter til høyre. – Bleken har rett i noe, men er altfor unyansert, oppsummerer Jahr i dag. Foto: Scanpix

Fra «umusikalsk» og «usant» til «det viktigste som er blitt sagt om klassisk musikk». Reaksjonene på Halfdan Blekens oppgjør med den klassiske musikkulturen er mildt sagt sprikende.

Relaterte artikler
«I Oslo-Filharmonien er det obligatorisk med stående applaus. Går du på konsert i Berlin, er publikum langt kyndigere.»

– Hvis du ikke hører forskjell på to egenartede versjoner av samme musikkstykke, går du glipp av sentrale musikalske erfaringer, sier Ståle Wikshåland kort.
Wikshåland er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og anmelder av klassisk musikk i Dagbladet. Som skribent har han i mange år skildret og bedømt konserter og plateutgivelser: forskjeller i tempo, tolkning, tilnærming.
Da NRKs musikk

– Hvis du ikke hører forskjell på to egenartede versjoner av samme musikkstykke, går du glipp av sentrale musikalske erfaringer, sier Ståle Wikshåland kort.

Wikshåland er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og anmelder av klassisk musikk i Dagbladet. Som skribent har han i mange år skildret og bedømt konserter og plateutgivelser: forskjeller i tempo, tolkning, tilnærming.

Da NRKs musikkjournalist Halfdan Bleken i forrige ukes Morgenbladet langet ut mot dyrkingen av ubetydelige tolkningsdistinksjoner i det klassiske standardrepertoaret – en kult Bleken selv beskrev som «en sirkel av løgn» – var Wikshåland med andre ord én av dem han snakket om. Så hva synes professoren om å få tildelt karakteristikker som «snobb» og«jåle»?

 

Kategorisk. – Jeg har sans for at Bleken er så frittalende, men er på ingen måte enig med ham i sak. Det er noe veldig umusikalsk og musiseringsfremmed ved å fornekte verdien av ulike fortolkninger så kategorisk, sier Wikshåland.

– Arturo Toscanini og Wilhelm Furtwängler var begge store Beethoven-dirigenter i mellomkrigstiden. Men hvis du ikke hører at det er signifikante forskjeller mellom innspillingene deres, blir viktige innsikter borte. Jeg tror ikke et orkester er et øyeblikk i tvil når de står overfor en virkelig god og karaktersterk dirigent.

Wikshåland gir et raskt musikkhistorisk riss for å forklare dagens situasjon. Da man ved inngangen til 1900-tallet sluttet å konsentrere seg om nyskrevne verk – og her er drivkreftene bak utviklingen mange og ulike – dukket en ny utøvertype opp: fortolkere som skulle få gjengangerne i den klassiske kanon til å klinge «som om de ble spilt for første gang». Det ga opphav til 1900-tallets kallenavn som «fortolkningens århundre».

 

Kraft. – Man kan være enig i en sånn beskrivelse, og likevel si at utviklingen er beklagelig?

– Jo. Det finnes utvilsomt mange dårlige reproduksjoner av standardverkene som faller dødt til jorden. Men så er det også enkelte lysende gode, som virkelig står ut og gir musikken ny utsagnskraft.

– Hva er gevinsten ved dem? Hva gir oppmerksomheten rundt tolkningsnyanser oss?

– De åpner musikken og gir oss nye erfaringer, noe som igjen åpner for enda nye tolkninger av samme verk – de setter i gang en kjede en av musikalske spørsmål, om du vil. På den måten blir kontinuitet og kunnskapsoverføring i musikk mulig. Det er den virkelige gevinsten.

 

Elendig. Wikshåland har selv vært gjest i Blekens radioprogram Blindebukk, der gjestene skulle vurdere ulike innspillinger mot hverandre uten forkunnskaper om utøverne. NRK-journalisten skildret et slit med å finne versjoner der de musikalske forskjellene hadde kunstnerisk relevans, og gjester som strevde like mye med å skille dem fra hverandre.

– De to gangene jeg deltok, var det i hvert fall ikke noe problem å få til interessante samtaler om hva vi hørte, og hva de ulike tilnærmingene gjorde med musikken, sier Wikshåland.

– Bleken nevnte at gjestene en gang kritiserte en spesielt slett Stravinskij-innspilling, før det viste seg at dirigenten var Stravinskij selv?

– Men alle vet jo at Stravinskij var en elendig dirigent av sine egne verk! Han var så dårlig at det nesten ikke er til å tro. Man har kommet en lang vei siden den gang, kontrer Wikshåland, som likevel deler Blekens skepsis mot deler av den norske konsertscenen.

– I Oslo-Filharmonien er det obligatorisk med stående applaus. Går du derimot på konsert i Berlin, er publikum langt kyndigere og mer kritisk innstilt. Da får du en reell følelse av tevling – at noe virkelig står på spill – og dermed blir også nerven i fremførelsen en helt annen.

 

Jåleri. Trond Jahr – pensjonert universitetslektor i filosofi, hobbybratsjist og tidligere deltager i flere runder av tv-programmet Kontrapunkt, smaksdommerquizen fremfor noen – blir avbrutt midt i øvingen til en av Mozarts stryketrioer når vi ber ham uttale seg om Blekens bredside.

– Han har rett i noe, men er altfor unyansert overfor et komplekst felt, oppsummerer Jahr, som synes NRK-journalistens sammenligning mellom smakssnobberi i klassisk musikk og vinsmaking fungerer dårlig.

– Det er selvfølgelig mye jåleri på begge områder, men det er da virkelig enorm forskjell på ulike viner? På samme måte finnes det utvilsomt viktige forskjeller mellom musikalske tolkninger, og en rekke dirigenter som evner å få dem frem.

 

Polert. På en annen kant av landet, i Edvard Grieg Museum Troldhaugen i Bergen, sitter direktør Ingrid Røynesdal – selv klassisk pianist og tidligere musikkanmelder i Aftenposten – med en mer nyansert tilnærming til materien.

– Det er forfriskende og viktig at vårt eget felt får et kritisk blikk på seg. Og inntar man et fugleperspektiv, har Bleken utvilsomt et spissformulert poeng. Rent utøverhistorisk er det ikke tvil om at utøvere låter mye likere i dag enn for en del tiår tilbake, sier Røynesdal.

Syndebukken? Selv tror museumssjefen at plateindustrien er den viktigste ingrediensen i et konglomerat av årsaker. I dag hører alle på de samme innspillingene, og sammen med økt konkurranse driver man hverandre frem i en stadig mer tilspisset jakt på presisjon, polering og perfeksjon.

– Likevel synes jeg Halfdan Bleken er for entydig negativ. Dagens utvikling har også gitt oss mange helt blendende musikere. Dessuten er ikke bildet så helsvart som han hevder: Tidligmusikk- og samtidsmusikkmiljøene har for eksempel fått frem gode og varierte utøvere også i Norge. Jeg tror interessante stil- og tolkningsforskjeller alltid vil presse seg frem.

 

Ubrukt. Én av dem som prøver å medvirke til en sånn utvikling, er Sigurd Imsen. Han er tidligere stipendiat ved Norges musikkhøgskole og en av Norges få spesialiserte barokkfiolinister, men har også erfaring fra samtlige norske mer tradisjonelle symfoniorkestre. Ifølge Imsen er Blekens utspill «det viktigste som er blitt sagt om klassisk musikk på lenge», som han skrev i en omfattende diskusjonstråd på Facebook.

– Poenget er at forskjellene mellom dagens orkestre og fremføringene deres er veldig små i forhold til de mulighetene man faktisk har i den klassiske musikken, men som man ikke tar i bruk, utdyper Imsen på vei til en prøve hos sin nåværende arbeidsgiver, Trondheim Symfoniorkester.

På samme måte som Bleken er han opptatt av problemene rundt fremføring av gammel musikk. Det får oss til å lure på om det egentlig er en gammel fight som utkjempes her: kampen mellom tidligmusikkbevegelsen og såkalte moderne spillemåter?

– Det er ikke det det handler om. Jeg er nettopp opptatt av mangfoldet, forsikrer Sigurd Imsen.

– Men hvordan kan det å følge et sett historiske regler gi større variasjon?

– Alle musikkstiler har sine regler, i høyeste grad også de «moderne» spillemåtene vi har i dag. Jeg foretrekker å si at hver stilart har sine rammer som man kan bevege seg fritt innenfor. Jo bedre vi kjenner rammene, desto større frihet har vi. Tidligere var man mye mer opptatt av utøveren enn av komponisten, og dersom utøverne i dag hadde tatt i bruk dette handlingsrommet, ville vi også sett et større mangfold i fremføringene.

 

Myte. – Det kan høres ut som om du meler din egen utøverkake her?

– Hvem gjør ikke det? Poenget – og noe av problemet – er at det vil kreve mye mer av musikerne og av musikkutdanningen. Men da vil man kanskje kunne gå på konsert og si: «Ah, han spiller Dvôrak på den måten!» Eller «han gjør Beethoven sånn

– Men det er jo nettopp det dagens smaksdommere sier når de har vært på konsert?

– Ja, det opplever de nok. Vi har alle vår smak og våre referanser. Men forskjellene er likevel ubetydelige i forhold til hva de kunne ha vært. Hvis vi skal redde den klassiske musikken, må vi gjøre paletten bredere og mer tilgjengelig for et større publikum, fortsetter Imsen, som mener utdanningsinstitusjonene har et spesielt ansvar for dagens situasjon.

– I dag er man mest opptatt av å sikre rekrutteringen til orkestrene, og studentene oppfordres i liten grad til å utvikle en egenart, sier fiolinisten, som understreker at orkestermusikere selvfølgelig må lære å innordne seg.

– Men i dag har man sluttet å differensiere måten å spille på uavhengig om man spiller i orkester, i et kammermusikk ensemble eller om man er solist. I dag sitter alle i orkesteret og spiller som om de var solister – på likt, fortsetter Imsen. – Tanken om den «fortolkende» dirigenten er også langt på vei en myte. Dirigenter finner løsninger og får orkestrene til å spille bedre – mer presist og skjerpet – men ikke så veldig annerledes. Musikerne spiller som de er vant til. Likevel er jeg sikker på at også dirigentene ville gjort langt mer drastiske ting med den romantiske musikken dersom musikerne hadde våget å ta i bruk det uttrykksregisteret 1800-tallsorkestret har å by på.