KOMMENTAR
Hypotese: Humor trenger ikke bare være fjas og tant. Komedie kan lages med mening. Metode: eksponere publikum for ni kvalitativt ulike teateropplevelser. Resultat?
Fra Platon til Freud og Fleksnes har mange prøvd å finne frem til hva som får oss til å le. Det har også den avtroppende Torshovgruppen, som siden høsten 2010 har brukt sin posisjon som teatersjefer ved Nationaltheatrets skuespillerdrevne biscene til å dykke inn i dette spørsmålet. For hva kjennetegner egentlig det komiske?
Mange teorier dreier seg om overraskelse eller gjenkjennelse. En ny og så smått empirisk utprøvd teori (benign violation theory) hevder det er kombinasjonen av dem som er det sentrale, og forsøker å forklare hvorfor vi reagerer med hikstelyder på så ulike fenomener som kiling, slapstick og politisk satire. Hypotesen er at humor oppstår når noe oppleves både som en overskridelse eller et brudd og samtidig som ikke-truende. Humor er det som vekker glede og avsky samtidig.
Det kan være bruddet med opplevelsen av trygghet, som når lett berøring minner om et farlig kryp (kiling), overskridelser av andres integritet (lytehumor) eller brudd på sosiale, moralske eller språklige normer. Men overtredelsen må også oppfattes som godartet, og de to motstridende vurderingene må skje nokså samtidig, som ved et dobbeltbunnet ordspill. Det understreker viktigheten av timing og en viss tydelighet.
Ufarliggjøringen kan blant annet skje når vi føler oss svakt forpliktet til normen som brytes. Det var ikke indremisjonen som lo av Life of Brian. Overskridelsen kan også gjøres ufarlig gjennom psykologisk distanse på grunn av avstand i tid, rom eller sosial posisjon, eller når en krenkelse fremstår svært hypotetisk. Derfor kan selv en ihuga dyreverner humre godt når Jerry maltrakterer en tegnet Tom.
Fiksjonen i teateret skaper jo også en slik avstand, særlig når overskriften «komilab» og reaksjonene til de andre rundt oss danner betryggende fortolk-ningsrammer. Humor kan frita oss fra innlevelse i karakterene, men det kan også bidra til et kjøligere betrakterblikk. Det er kanskje ikke så rart at humor var en såpass sentral ingrediens i Brechts fremmedgjørende teater?
Gjennom nesten to år har trioen Thorbjørn Harr, Mariann Hole og Jan Gunnar Røise forsket i komedie på Torshovteatret. De satte seg fore å utforske komediens dybde og bredde, og gjennom meningsfylt humor ønsket de å finne nye måter å åpne for både latter og ettertanke. Ambisjonene har med andre ord vært høye, og det har også resultert i flere treffende forestillinger, godt publikumsoppmøte og antageligvis en viktig rekrutteringsplattform for et yngre publikum.
Det har i hvert fall ikke manglet på mørke baktepper for forestillingene, som har kretset rundt moderne fremmedgjøring i Herr Kolpert, Endelig skjer det noe og Kafka, død i nær familie i Eiketreet og Kondolerer, okkupasjonen av Norge i Ti liv! og vold, rasisme og destruktive familiebånd i De foreldreløse og Håndtering i Spokane. Et stykke unna Den spanske flue, med andre ord.
Det skal sies at rikelig med vold, banning og politiske ukorrektheter, som blant annet i Håndtering i Spokane, ikke nødvendigvis er synonymt med dyptpløyende teater (selv om det er veldig morsomt). Mye har også foregått på mer forutsigbar grunn enn man kunne ventet seg av et laboratorium. Hardkokte sorte komedier, som det har vært flere av, er strengt tatt ikke upløyd mark. I et komisk perspektiv var dessuten selve humoren i blant annet Herr Kolpert mer et vedheng, og dessuten nokså konvensjonelt basert på flying i dører, roping og fekting med armene.
Men på sitt beste har humoren også løftet fram, tydeliggjort og vært en del av alvoret. I Thomas Seeberg Torjussens nyskrevne Endelig skjer det noe var det karakterkomikken som målbar den livsfjerne distansen og nummenheten ovenfor virkeligheten som kan være resultatet av et overbeskyttet mediesamfunn. Kafka bød på finstemt klovneri og fysisk ekspressivitet som forstørret forfatterens insisterende tvil, skam og selvutspørring og gjorde tekstene (enda mer) morsomme. Det absurde ved tilværelsen fremsto samtidig som ubehagelig og komisk absurd. Publikumsfavoritten Jåtåkdag var også overraskende, idet den nærmest fremsto som et kampskrift for en utrendy, munter-mer-enn-morsom revytradisjon fra fordums glansdager på Edderkoppen og Chat Noir.
Bruddet, overskridelsen og overraskelsen er sentralt når man virkelig vil kalle på den overrumplende gapskratten, og da bør humoren oppleves som farlig, uberegnelig eller til og med provoserende. Sånn sett er nyskaping kanskje enda viktigere i komedien enn i annet teater. Hvis humor handler om brudd med sosiale regler kan det lattervekkende være et barometer for tidens krav, også de mer uartikulerte.
Jeg skulle gjerne sett at flere av eksperimentene klarte å avdekke slikt like godt som labens beste forestillinger. Men ingen av oppsetningene har vært under lavmål, og de tre skuespillerne har bare blitt bedre og bedre komedianter utover i perioden. La oss håpe de vet å bruke sin nå teknisk finjusterte apparatur til senere latterlig nybrottsarbeid. Det var moro så lenge det varte.
Ingen kommentarer