KOMMENTAR
Plakaten lokket med Sørlandsgodt 2012 på Sukkerbiten i Oslo. Ok, jeg innrømmer det først som sist: Jeg er kanskje til stede i hele ti minutter på dette evenementet som varer fra klokken 16 til midnatt. Ikke fordi jeg er ignorant, men fordi jeg ikke makter å komme meg til dette stedet, som jeg ikke ante noe om, før lenge etter at alle debatter og samtaler forlengst er over til fordel for musikken. Og sånn som det er i mitt univers for øyeblikket så tikker klokken mye hardere og bestemt enn den gjør for de fleste andre. Jeg skal ikke gå inn på currygryten og nattbussen fra København, et cetera, for dette handler tross alt ikke om meg. Det handler om Kristiansand. Ikke hele sørlandet altså, til tross for tittelen. Og, hvis jeg leser programmet riktig er det snakk om like deler selvfeiring og analyse, motivert av en kulturell oppblomstring og kunstnerisk gullalder. Dette har vi snakket om før – og jeg har litt lyst til å lene meg selvfornøyd bakover og si «I told you so», men faktum er at Kristiansand-sporet er noe jeg egentlig burde ha fulgt opp allerede i januar. Nettopp av samme grunn, byen var på god vei til å bli det hippeste stedet på planeten. Og nå er den altså blitt det. Siden ingen – absolutt ingen – ville trodd noe slikt ville skje for, la oss si tre-fire år siden, kan man jo saktens lure på hva slags faktorer som spiller en rolle her. Og, tatt i betraktning den selvbevisstheten og eruptive aktiviteten som tidligere har etablert seg i for eksempel Bergen og Tromsø, begynner denne typen lokal entusiasme og perifer stolthet å ligne noe jeg kan innbille meg at jeg vet noe om. Det gjør jeg selvsagt ikke. Jeg har overhodet ikke noen god forklaring på hvorfor disse tingene skjer i Kristiansand og ikke i Stavanger. Ikke sånn at det er stille i Stavanger, eller noe, men det er ikke dette som skjer der. Ikke nå.
Noen komponenter kan se avgjørende ut. Det er i denne perioden oppstått ikke så lite krangling lokalt rundt stiftelsen Cultiva, som skal stå for fordelingen av midler til kulturen. Det er blitt sagt at stiftelsen ikke vet hva kultur er. Det er blitt sagt at den ikke en gang vet hva en stiftelse er. Det har forekommet protester, navnelister, krav om avgang og alt det andre som følger med slikt. Men Cultiva og krangelen om Cultiva har også åpenbart sveiset det lokale kunst/musikk/litteratur-miljøet sammen mye hardere og sterkere enn det som ville ha latt seg gjøre mange andre steder – selv under lignende forhold. Det har også i denne perioden vært en tendens til at markante billedkunstnerer som Erik Pirolt og Tori Wrånes (og adskillig flere, men det er ikke en telefonkatalog jeg sitter her og skriver) har valgt å ha fast adresse i byen. Men så klart, grunnen til at jeg ikke bare sitter og skriver om dette, men skriver i det hele tatt, eller en gang gidder å puste; Hanne Kolstø bor der. Og plateselskapet hennes, Karmakosmetix Records, har base der. Og på slike veier kan man jo fort snuble over sånne sære ting som punkband som oppleves som relevante (Honningbarna – som har den der effekten av å være verdens beste band så lenge du hører på dem. Og, kom igjen, oppriktig talt, verden trenger et Dead Kennedys på metamfetamin med norsk dialekt), og Terje Dragseths intergalaktiske poetiske crossover-prosjekt I Sing My Body Electric.
Det er vel kanskje dette som avgjør saken; fordi det spiller jo ikke noen rolle hvis en by plutselig går fullstendig i overdrive hva angår kunst og kulturproduskjon, hvis det ikke er nok folk til stede som virkelig leverer varene – og Kristiansand er for øyeblikket så stappfull av over middels begavede individer at det kan se ut til at lokalpolitikerne snart er de eneste som ikke balanserer på kanten til genierklæring og kanonisering.
Er det da en god idé å legge et seminar- og konsertprogram rundt dette i Oslo, halvt utendørs i vanvittig solskinn med øltelt og det hele? Vel, mine ti minutter på Sukkerbiten kunne selvfølgelig ha blitt adskillige timer om jeg bare hadde vært mindre asosial og utbrent, eller om jeg i det minste hadde vært tørst, men jeg tenker også at et lukket, mørkt rom der folk røyker er mer egnet. Mulig jeg er gammeldags, men det er noe med hvordan man faktisk lytter. Og det er vel kjent at røyking innendørs har gunstige effekter på konsentrasjonsevnen. Det går jo fint an å røyke også i denne situasjonen, men dagslys og frisk luft er og blir noe herk. Og, som nevnt, jeg er for sent ute for den verbale delen av arrangementet – hva vet jeg, liksom? Kanskje det gikk helt smooth alt sammen? Kanskje folk virkelig lyttet? Kanskje det også var noen til stede som faktisk bor i Oslo? Det burde ha vært det, for hvis det skal fortsette på denne måten vil hovedstaden etterhvert bli sett på som den nye periferien. Vi lever i interessante tider.
Tommy Olssson er kunstkritiker i Morgenbladet
Ingen kommentarer