Jernkvinnen sett fra Stortinget

Jermnkvinnen: Meryl Streep som Margareth Tatcher, britisk statsminister fra 1979 til 1990. Foto: Scanbox/Filmweb
Jermnkvinnen: Meryl Streep som Margareth Tatcher, britisk statsminister fra 1979 til 1990. Foto: Scanbox/Filmweb

Morgenbladet har bedt Arbeiderpartiets Hadia Tajik, født 1983, og Høyres Torbjørn Røe Isaksen, født 1979, om å se Jernkvinnen.

Fakta

ANMELDELSE

  • Jernkvinnen
  • Regi: Phyllida Lloyd
  • 1 time og 44 minutter.
  • Storbritannia. 2011
  • Premiere på norske kinoer fredag.
«Den verdikonservative Thatcher endte opp med et samfunn hvor individualismen sprengte de gamle fellesskapene.»
Torbjørn Røe Isaksen, Stortingsrepresentant for Høyre.
Hadia Tajik, Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.

Hadia Tajik
Stortingsrepresentant
for Arbeiderpartiet

Teoretikar med jernhæl
Filmen Jernkvinnen har skapt mykje debatt om Thatchers tid og politikk. Likevel gir han ikkje inntrykk av å handle om Thatcher. Til det fortel filmen for lite om kva Thatcher vart forma av – og korleis ho sjølv forma – si tid. Filmen gjer derimot sterkare inntrykk som ei historie om korleis me møter våre eldre, som på grunn av alderdom eller demens ikkje lenger er dei sterke, sjølvstendige menneska dei ein gong var.
Då er BBC Four-dramaet The Long Walk to Finchley betre til å illustrere kor harde maktkampar Thatcher kjempa på vegen. I ei slik samanheng gjev òg sitatet frå då Thatcher valde å gå til krig for å forsvare Falklandsøyane, meir meining: «With all due respect, Sir, I have done battle every day of my life.»

Forbilde. Det er ikkje vanskeleg å forstå kvifor politikarar i Høgre og Framstegspartiet kappast om å utrope Thatcher til eit forbilde. Med feil kjønn, feil aksent og feil sosial bakgrunn klarte ho å nå toppen av den britiske næringskjeda gjennom systematisk arbeid og rå kraft.
Politikarar frå høgresida er raske til å trekkje fram at Thatcher har forma ein så stor del av etterkrigstida i Storbritannia, at òg seinare Labour-leiar Tony Blair skuldar ho ei takk. Ho flytta heile den politiske forståinga til høgre, og Labour måtte vere med eller verte utdatert.
Men Thatcher er like mykje sjølv eit resultat av Labour-styret frå 1970-talet: Dei klarte ikkje ta pulsen på si tid. I tida fram til at Thatcher vart statsminister var det som auka mest i landet arbeidsløysa, inflasjonen og frustrasjonen – ikkje verdiskapinga. Då var vegen fri for ein leiar som ville styre landet på ein diametralt annleis måte.

Ideologisk kjærleik. Thatcher var meir konservativ enn dei fleste konservative er komfortable med å hugse ho som. Gode Torbjørn Røe Isaksen og andre høgrefolk nytter til dømes ofte høvet til å trekkje fram det kjende Thatcher-sitatet «There is no such thing as society», og understreke kor misforstått dei meiner sitatet er.
Men hennar økonomiske liberalisme var utan atterhald. Hennar ideologiske kjærleik til individualismen hadde lite rom for felles løft eller felles ansvar. Filmskaparane har vald å ikkje syne så mykje av den politiske sida hennar. Såleis er det ein lite politisk film.

Utan omsyn. Men det er ikkje fyrst og fremst det kjende sitatet som syner kor lite vekt ho la på fellesskap, sosial kapital eller det ein kan kalle «limet» i samfunnet. Det er hennar vilje til å setje økonomiske skrivebordsteoriar høgare enn menneske.
Retninga i ein del av reformene hennar var naudsynt i ein til då skakkøyrd økonomi, men gjennomføringa var totalt utan omsyn til sosiale konsekvensar.
Sjokkterapien ho brukte på økonomien fekk inflasjonen ned, men fjerna samstundes sikringsnettet for dei som var og vart arbeidslause. Ulikskapen mellom dei som hadde pengar og dei som ikkje hadde, vart større.

Karikaturen. Eg veit kva ho ville sagt til dette, takk vere ein mykje sett tale på You Tube: «You’d rather see the poor get poorer, than see the rich get richer». Nei, slett ikkje, Thatcher. Men takk for karikaturen av venstresida. Eg ser gjerne både fattige og rike auke sin personlege rikdom, og eg vil at hardt arbeid og innsats skal løne seg.
Forskjellen mellom høgre og venstre ligg ikkje der, men i viljen til å ta omsyn til alle, og evna til å sjå at tryggleik fremjar risikovilje. Ein skal vite at kvardagen og den framtidige alderdommen er nokolunde trygg, same om ein er eks-statsminister eller arbeidar «på golvet». Innovasjon og utvikling krev menneske som vågar å kaste seg uti det og starte ei bedrift eller byte jobb. Å fjerne denne tryggleiken, slik Thatcher gjorde, og som høgrekonservative i dag vil, er å svekkje grunnlaget for framtidig utvikling.

 

Torbjørn Røe Isaksen
Stortingsrepresentant for Høyre, har sammen med Henrik Syse redigert antologien Konservatisme (Universitetsforlaget 2011) hvor blant annet Thatcher er representert.

Mennesket og -ismen
Jernkvinnen handler egentlig ikke om politikeren Margaret Thatcher, men om kvinnen, kjøpmannsdatteren, kona og mennesket Margaret. Det er hennes kjønn – en kvinne i en mannsdominert verden, og hennes klassebakgrunn – middelklasse i et parti fortsatt preget av rikfolk og aristokrater – hennes ekteskap med Dennis og hennes alderdom som preger filmen. Skildringen av en gammel, svak og smått senil Thatcher er var, men overtydelig: Thatcher er ikke en -isme, hun er et menneske. Men det er fenomenet Thatcher og -ismen hun inspirerte, som vekker debatt.

Hva var thatcherisme? For det første var det et konkret politisk program som blandet frie markeder, finanspolitisk disiplin, streng kontroll over offentlige utgifter – selv om disse økte også i hennes periode – skattekutt, nasjonalisme, reduksjon av fagforeningenes makt, privatisering, viktoriansk moral og en porsjon populisme.
For det andre var det et svar på sosialdemokratiets slitne fallitt gjennom 1970-tallet, ja en del av en høyrebølge som preget alle land i Vesten. Vinteren 1979 ble kjent som Misnøyens vinter, et uttrykk som er hentet fra Shakespeares drama Richard III. Med et slagord bygget på et finurlig og erkeengelsk ordspill, «Labour isn’t working», innledet Thatcher sin ideologiske og politiske kamp. Med jernkvinnen fikk ikke bare konservatismen en større dose markedsliberalisme, men høyresiden, som i hele etterkrigstiden hadde diltet med på lasset, bestemte seg for å slå tilbake mot sosialismen.

Fungerte det? Mye fungerte veldig bra. Etter en tøff hestekur ble økonomien bedre. Det ble flere bedriftsetableringer, og flere fikk muligheten til å eie egen bolig. Ulønnsomme subsidiesluk ble solgt unna, og fagforeningene – som etter norsk standard var både militante og ekstremt venstrevridde – måtte innordne seg politikken, ikke omvendt. Vi vant den kalde krigen. Samtidig økte forskjellene, deler av privatiseringspolitikken slo feil, den økonomiske politikken måtte flere ganger justeres, og noen av de lokalsamfunnene som mistet sine ulønnsomme hjørnesteinsbedrifter klarte aldri å reise seg igjen. Den engelske professor John Gray – en tidligere støttespiller som vendte ryggen til – har beskrevet det slik: Margaret Thatcher reddet økonomien, men lot resten av England drukne. Han mener Thatchers markedslogikk gikk amok og penetrerte alle deler av samfunnslivet. Dermed endte den verdikonservative Thatcher opp med et samfunn hvor individualismen sprengte de gamle fellesskapene. Det spørs om ikke også denne dommen er noe urettferdig. Det er liten tvil om at 1980-tallet også var et tiår for store økonomiske endringer, økte forskjeller, økende globalisering og fremveksten av en ny type individualisme. Men var det Thatchers skyld?
Forskjellene økte også under sosialdemokratisk styre i hele Vesten, den nye individualismen kan like gjerne sees på som et vaskekte barn av liberalisme og 1960-tallets sosiale frigjøring, og den nye globaliseringen som utfordret alle lands gamle næringsstruktur. Thatcherisme som symbol på tidsånden gir trolig kjøpmannsdatteren Margaret både mer ære og skyld enn hun egentlig fortjener.
Både kritikere og tilhengere har med årene beskrevet jernladyen mer nyansert enn det som preget reaksjonene i hennes regjeringstid og umiddelbart etterpå. Det skyldes kanskje at få av reformene ble reversert av Labour, men også at flere i ettertid mener den tøffe hestekuren var nødvendig.