Mitt første møte med Jessie Ware var på tampen av oktober 2010, i en YouTube-video jeg må ha sett minst tretti ganger på rad. Det vil si først og fremst hørt, for så visuelt bergtagende var ikke videoen av en den gang ukjent ung britisk sangerinne. Inneklemt i en dj-bås i en middels godt besøkt klubb sang hun sin gjestevokal på SBTRKTs dengang ferske singel «Nervous» for en webpodcast, rett over instrumentalsporet og på en radiomikrofon. Med en beskjeden fremtoning, ansiktet nesten skjult bak luggen, men med en entusiasme som skinte igjennom, så joda, det var noe fascinerende ved selve fremtoningen også.
Men det som bergtok fra første sekund var stemmen. En stemme som ut fra rapportene å dømme også fjetret de som fikk sitt første møte med den under forrige ukes Øya-festival i Oslo. Jeg vet ikke hvilke assosiasjoner de fikk, men de umiddelbare assosiasjoner fra nevnte klipp, både blandingen av kontemporære klubb-beats og mektig soulpopvokal og en fremtoning et sted mellom medfødt diva-eleganse og den erkebritiske nabojenta ved siden av, var til Róisín Murphy (tidligere Moloko).
Kafésmørje. Når hun denne uken albumdebuterer, med stylingbudsjett til luggen og multinasjonalt selskap i ryggen, har uttrykket riktignok flyttet seg noen hakk – og stemmen er blitt enda mektigere. Alison Moyet og Sade Adu er her vel så naturlige sammenligningspunkter, for så stor magi rommer stemmen til Jessie Ware. Derfor er det provoserende hvordan den på Devotion konsekvent druknes. Det hjelper ikke at klangboksene er både analoge, dyre og jada, vellydende, for når de står på for fullt hele jævla tiden er det å regne som et overgrep, som den norske kafékokken som må helle balsamico på absolutt alt som skal gjennom hans kjøkken. Forskjellen er at råvaren i dette tilfellet holder et nivå langt over «norsk kafé».
Men takket være kokken Julio Bashmore ender det opp som ren kafésmørje musikalsk sett. Dj-en og produsenten Bashmore har fått en merkverdig sterk posisjon de senere årene, med habile pastisjer på de enhver tid gjeldende klubbtrender i britisk postdubstep-terreng. Forsøket på sofistikert voksenpop avslører til fulle hva slags sjarlatan Bashmore egentlig er. Ikke bare vokalen, men også gitarer, perkusjon og synthesizere, er til enhver tid overlesset med klang og analogt ekko.
Retro. Intensjonen er nok en fyldig, retroorientert lyd (med instrumentene syttitallspanorert helt ut i de respektive høyttalere), men resultatet er en seig grøt som drukner både den stemmen som burde vært i fokus og andre mer vellykkede detaljer, som strykerarrangementene. Rytmikkens stødighet skusles bort med umotiverte synkoper, mens svakheter i den melodiske progresjonen ikke lar seg maskere ved den pussige hangen til tostemte gitarsoli hver gang stillstanden truer med å bli pinlig. To hederlige unntak: de overmodulerte synthene og de litt mer subtile, åttitallsorienterte shuffletrommene på høydepunktet «Sweet Talk» gir fin motstand til tekstens knefall for innsmigrende, tomme ord. Påfølgende «110 %» er det nærmeste vi kommer en effektiv danselåt her. Fin låt, men dessverre tåler den ikke helt sammenligningen med den snart ti år gamle Kelis/André 3000-duetten «Millionaire» som rytmearrangementet i aller høyeste grad legger opp til.
Ubesvart kjærlighet. Om Jessie Ware virkelig skal bli en Alison Moyet, en Sade eller en Róisín for vår tid, mangler hun hittil en «Don’t Go», en «Sweetest Taboo» eller en «Time Is Now». Tekstmessig ville en mer feministisk orientert lesning sikkert kunne stoppet opp ved de gjentatte knefall og den underdanige, martyraktige rollen subjektet gis i de tolv forskjellige variantene av temaet ubesvart kjærlighet. Det får da være måte på «Devotion». En mer brutal, og muligens mannssjåvinistisk, kneskålrespons blir «ikke rart han ikke vil ha deg, så mye som du maser!»
Jessie Ware trenger generelt sett å stole mer på seg selv, og å stole på stemmen sin. Ikke la oppskrytte døgnflueprodusenter drukne den på denne måten. Og finn sangene, eller i det aller minste bare den éne sangen, som stemmen fortjener. Da kan den flytte fjell.
Ingen kommentarer