Under Kortfilmfestivalen i Grimstad neste uke skal beste norske musikkvideo kåres for sjette gang. Utmerkelsen ble delt ut første gang i 2007, og det er filmuttrykket, ikke låta, som skal bedømmes. Sånn sett skiller prisen seg fra Spellemann-utgaven, hvor publikum kårer vinneren gjennom telefonavstemming. Det resulterer som regel i at prisen går til den artisten som klarer å mobilisere flest fans. Som da Margaret Berger i 2004 danket ut Kings of Conveniences «I’d Rather Dance with You» med sin «Lifetime Guarantee». Eller da Marit Larsens «Don’t Save Me» snappet prisen foran The White Birchs «Seer Believer». Til tross for dette, lages det i dag flere gode norske musikkvideoer enn noen gang tidligere. Hvorfor det?
– Vi står overfor en generasjon regissører som omfavner musikkvideoen som kunstform, og ikke bare som «showreel-filler» eller noe man må gjøre for å få lov til å regissere reklamefilm, forklarer regissør Lars Åndheim.
– Dette er kunstnere som ikke ser begrensninger i det at sjangeren opprinnelig ble til som markedsføring. De løser ikke en oppgave – de har noe på hjertet. De er unge mennesker som er vokst opp med filmer av Spike Jonze og Chris Cunningham på MTV. Tidligere generasjoner ble simpelthen ikke eksponert for så mye kvalitetskortfilm i det daglige. Her er det masse talent og egenart som kommer til å ha mye å si for film-Norge.
– Klarer Kortfilmfestivalen å belønne disse?
– Juryen har vært hårreisende ujevn. Det virker tidvis som om de har vurdert videoene ut fra tradisjonelle oppfatninger om hva en musikkvideo skal være. Dermed må de genuine tilløpene til nyskapning ofte vike for klisjeer som visuell rytmikk og «fiffghet».
«Time is of the Essence» som Andre Chocron regisserte for Cold Mailman fikk betydelig spredning gjennom sosiale medier, nettopp på grunn av sin nyskapende bruk av drabantblokkene i Groruddalen. Mikhael Paskalevs «I Spy» nådde helt til det amerikanske nettstedet Huffington Post, også denne regissert av Chocron. I år er den unge regissøren nominert hele tre ganger i Grimstad, med de to ovennevnte perlene og videoen til Pelbos «Join Their Game».
– Chocron er et soleklart talent og føyer seg inn i samme tradisjon som for eksempel Michel Gondry – som en tryllekunstner, eller illusjonist – som bearbeider visuelle ideer. Filmene hans fremstår som uhyre renskårne og er laget med en streng ordenssans som setter konseptet i fokus.
Grorud-pastisjen ble nominert til Spellemann, men tapte til fordel for Jonas Meek Strømman og Envys «One Song». Kanskje går det annerledes i Grimstad. Åndheim håper på Emil Trier.
– Jeg synes det er på høy tid at Trier får en klapp på skulderen for sitt originale prosjekt. Når det er sagt, så er musikkvideoprogrammet det sterkeste noensinne. En jury som tar oppgaven seriøst, vil få problemer med å kåre en vinner.
Ingen kommentarer