ESSAY
Miles Davis kvintett – med Paul Chambers på kontrabass, Jimmy Cobb på trommer, Wynton Kelly på piano, Coltrane på saksofon, og selvfølgelig Miles på trompet – finnes på en liveinnspilling fra Haag, i Nederland, 9. april 1960, og utgitt, underlig nok, etter å ha ligget bortgjemt i mange år, i 2005; denne er et sammensurium av liveinnspillinger fra Haag, fra CBS studio, (New York), fra The Tonight Show (New York), fra Blue Note Club, (Philadelphia), og det er flere innspillinger av samme stykke; to ganger «So What», to ganger «Walkin’», en gang «Around Midnight», en gang «On Green Dolphin Street», osv; også besetningen skiftes ut; Wynton Kelly med Red Garland og Jimmy Cobb med Philly Joe Jones.
Det er opptakene fra Haag som tar kaka, og aller mest den utrolige innspillingen av «So What». Jeg har hørt den innspilt mange ganger, og det finnes flere gode, for å si det forsiktig, men denne er enestående, og aldri har jeg hørt den så hurtig, så feberaktig rask, og det er mye takket være bassen til Paul Chambers og den vanvittige flotte trommingen til Cobb, Davis på hornet og Coltranes råe saksofonspill; det begynner med bassen til Chambers og trommene til Cobbs som følger bassen tett; her er lyden uvanlig sprek for å være et 52 års gammelt opptak; og etter den siste takten i riffet, som kommer tilbake flere ganger, slår Kelly pent på tangentene og Cobb begynner å tromme eller varierer mellom cymbaler, skarptromme, tammer og stortomme; Davis ligger på samme lydnivå som flygelet; jeg vet ikke om jeg hører Coltrane; bassen løper fort, som om den skal fortelle at det er den som er bunnen i alt, mens Cobb trommer vidunderlig med kompliserte taktforskyvninger; alt blir betydningsfullt rastløst og jeg får lyst til å skru opp lyden; det er sent om kvelden; mer natt enn kveld, og jeg strekker meg etter et glass whisky og jeg angrer på at jeg har sluttet å røyke sigaretter; teddyen er en sagablott men nå hadde det vært godt med en Teddy, midt på natten og denne ekstraordinære utgaven av «So What».
Denne beaten, denne takten eller rytmen mellom Chambers og Cobb, virker ugjennomtrengelig og med en kontant veksling dem i mellom; slik at når Cobb tråkker bestemt på stortrommepedalen, og treffer cymbalene med tommestikkene, så slår Chambers på basstrengen; akkurat samtidig, før Cobb slår noen takter i takten, raskt før Miles begynner å spille, til og med da er Cobb der og sammen med Chambers dytter de fram tempo og takten; men det er Cobbs spill, bak bassen, over bassen, over alt, for å si det slik; dette er flott balansert, for så lenge siden; det er Cobbs spill som imponerer, ikke bare, selvfølgelig, men for en trommeslager han er akkurat på denne innspillingen fra Haag 9. april 1960.
Det er noe med overgangen, ikke overgangen, men samspillet, ikke det heller; hva kan det kalles, trakteringen mellom skarptromma, tammene, eller tom-tom trommer som de også kalles, cymbalene og stortromma, uten å falle ut av takten, eller bomme på den; den er som bassgangen, eller slik de følger hverandre, men der bassen er løpende i en toneart, veksler trommene og gir en vanskelig vegg av takt; det er skiftningene som gjør det komplisert; småslagene på skarptromma, trillene, så virvlende, der bak eller nesten samtidig, stortrommeslagene, cymbalene, tammene, hvis det ikke er fra skarptromma, og så cymbalene og dernest stortromma; eller etterhverandre så fort at det blir en liten forsinkelse som kler lydbildet; det er som om batteriet stammer, i den store takten, drevet opp av bassen; et øyeblikk er jeg redd det er for høyt, det er midt på natten og naboene har småbarn, men de har nyinnredet leilighet med senket tak; jeg tar etter whiskyglasset og hører, siden vinduet er oppe, at trikken er i emning.
Etter å ha vært borte i en felles komp, som om Miles med vilje legger seg et sted hvor han så å si er utradert i bakgrunnsbeaten, kommer han med hornet; først tynt og høyt oppe i toneregisteret, så dypere; han kombinerer det høye registret og det lavere og med ett, alltid påpasset av trommene til Cobb, skingrende, helt på kanten til det at det blir surt; det blir ikke surt, men det er på kanten, og Miles vet hvor den kanten er, og han spiller seg dit; dette vet han alt om, det er dit han så ofte blåser seg til, på alle liveinnspillingene jeg har hørt så er han ofte på vei dit, det er grunnen til at jeg heller vil høre på hans liveinnspillinger enn hans studioinnspillinger; det er ikke helt sant, det er bare sant etter at min sønn installerte, på min datamaskin, noe som jeg sikkert ikke hadde greid, Spotify, for å høre på Bach og Miles Davis; i disse arkivene er det voldsomme mengder med musikk, så mye at det er lett å bli oppgitt, derfor har jeg begynt å jakte på liveinnspillinger av Miles, men studioinnspillinger av Den gamle parykken, som Bach ble kalt av sine sønner, som vil si opptak fra store katedraler, og på sin måte er bearbeidet live fra kirker og ikke fra klamme og trange studioer.
Kelly forstsetter å klimpre på flyglet, Miles presser takten eller Cobb presser Miles, hvis ikke det er Chambers som presser alle sammen; det er Cobb og Chambers som er selve presset; Kelly presser ingen, så blir Miles taus og Coltrane tar til å spille, ennå er det pent og ennå er takten høy, og Kelly slipper til, han slipper så vidt til, og Coltrane demper lyden, og går dypere og stillere, før han blåser opp lyden, den utrettelige bassgangen til Chambers fortsetter og fortsetter og Cobb veksler kontant mellom skarptromma og tammene eller bare skarptromma og cymbalene; han glemmer aldri stortromma, det vil si han glemmer ingen av sine mange trommer, cymbaler eller dobbelt cymbaler, mens han slår en rask trommevirvel over skraptromma og like etterpå som en frisk tamtam over en av tammene, og like etter stortrommepedalslaget og trommestikkene hardt på en av cymbalene; samtidig, fullstendig samtidig, og bassen går og går og Kelly slå sine saktmodige toner på flygelet.
Nå kommer trillene til Coltrane tettere og tettere og saksofonen begynner å hyle og jeg glemmer å skru ned lyden; det er sommer og vinduet er oppe og jeg kan høre at trikken kommer ned Theresesgate; hylene til Coltrane, for så mange år siden, er som en parallell til trikkens hvin; de spiller mot hverandre, fra hver sin verden treffer de hverandre, men ikke uten Cobb og Chambers; Miles er helt borte og Coltrane er full av villskap, det begynner å lukte svidd av hans hornhylinger; noen av dem er så dype at det skurrer langt ned i halsen på saksofonen og noen så høyt oppe at det nærmer seg fistel og jeg aner ikke hvor de er, eller hvor det har blitt av den opprinnelige melodien til «So What» – det finnes en vakker anekdote om opphavet til tittelen; i 2008 ga skuespiller Dennis Hooper et intervju i et herremagasin, hvor han påsto at det var etter en intellektuell samtale, for mange herrens år siden, mellom ham og Miles Davis at sistnevnte avsluttet samtalen med: «So What».
Trikken hviner forbi langt under meg; det er varmt og sent på natten og saksen til Coltrane hyler som besatt, og idet trikken durer ned mot holdeplassen til Stensgaten treffes de; dens hvin og saksens hyl er sammenfallende, som om opphavert kunne ha vært felles; all den larmen som er i stålet, i skinnene og i hjulenes gang, er også i hans saks eller var det, eller er det akkurat nå i et underlig presens; bare et øyeblikk, et kort øyeblikk så er det over; trikken stopper og blir stille eller stille med dur, det durer fra den og jeg tenker på hva slags tone går dens dur i, som om det er den samme duren som durer fra hans saks når han slutter og spille og tonene som toner ut blir et slags ekko av hans iherdige pust.
Jeg slår brått av musikken og det blir stille, så stille at naboene, om de hadde hørt noe, ville ha puste ut og endelig få ro til å sove; jeg kan høre at trikken suser ned mot Bislett og jeg kan høre de rommene som trikkens larm fyller; inn i mitt hode hører jeg fortsatt Coltranes ville hyl og takten til Cobb og Chambers; vinden som løper inn vinduet lukter av varm asfalt og løvet fra lindetreet på den andre siden av gaten, eller den blomstrete heggehekken som ligger i munningen til Henrik Klausens gate vis-à-vis lindetreet; den ramme whiskyen er kald utenpå, holdt jeg på å si, men varm innvendig, det er også Coltrane, Cobb og Chambers; kvintetten har nesten blitt til en trio, Miles er fortsatt taus, og Kelly slår dann og vann på flygelet.
Jeg får på lyden og Coltrane fortsetter sine hyl; jeg vil ikke skru ned lyden, ikke før noen ringer på dørklokka, hjemmetelefonen eller mobiltelefonen; hvor nå den er, med ett skjer det noe med lyden, den blir litt svakere, før den kommer tilbake og blir like god som den så lenge har vært, så gjør Coltrane noe forunderlig; han stopper å spille og den forsmådde Kelly slipper til og hiver seg på dampen og spiller noen fine triller, han slipper seg løs, som om han har blitt varm i trøya av Coltrane, og tangentene holder den feberhurtige takten, all den stund Cobb og Chambers ikke stopper opp; Davis og Coltrane er tause, hvem greier å få Coltrane til å bli taus; dette er flott og Kelly virkelig svinger seg opp til store høyder; han spiller mot rytmeseksjonen, eller med; igjen er det bare tre, som i sted, bare tre, og de er tre fordi rytmeseksjonen får det hele til å sveve; det er Cobb og Chambers som driver dette merkverdige kroppsarbeidet som er pulsen, takten, rytmen og som ikke faller av, eller som stopper eller som spiller feil ved å snuble; de snubler ikke, dette er uten å snuble, siden det å snuble er innbakt i beaten; det er Cobbs dobbeltslag eller overkrysningsslag, i rytmen, uten å falle av rytmen, mer som en røff gjentakelse, som er en del av improvisasjonen, for det er det som er jazzens omveier; konstant på vei tilbake til åpningsriffet.
Jeg er stadig forbløffet over kvaliteten på lyden og at jeg hører både trommene, bassen, selvfølgelig, og Kellys flygelspill; men hvor blir det av Miles og Coltrane, og av en eller annen grunn blir ikke flygelet like surt, eller ulende som en trompet eller en saks, som om det er blåseinstrumentene det er lettes å få på kanten til det sure og nesten tipper over og bli skjærende falskt; dette vet jeg ingenting om, men på denne innspillingen fra Haag i 1960, til, og med 9. april, er det Davis og Coltrane som presser mot denne kanten; de andre holder seg innenfor og bare presser takten ved å holde takten til og med Kelly kjører på og i noen akkorder er han på vei bort fra deres felles tone; han legger seg litt på siden, som svakt kan minne om en gjentakelse av det opprinnelige riffet til «So What», eller som ligger under alt det de spiller; ekko av riffet går igjen, forsvinner og forsvinner lenge før det igjen dukker opp, eller med ett dukker opp flere og flere ganger og jeg venter på at hele kvintetten skal sette i gang for å ta åpningsriffet en gang til, som den siste gangen før det hele er over etter 17 minutter og 37 sekunder.
Det er som jeg kan høre Kelly teller ned før Miles og Coltrane slipper til for å avslutte det hele; nå kommer det, tenker jeg; utenfor vinduet er det helt stille og så kommer det etter at Cobb slår noen ekstratakter på trommene og går over til å slå på de doble cymbalene, Kelly spiller lavere og bassen til Chambers blir den som spiller høyest; så kommer Miles og Coltrane og sammen repeterer kvintetten åpningsriffet og Miles blåser en lang tone og mens Cobb skifter mellom trommene og cymbalene og bassen spiller riffet igjen og igjen inntil Miles går dypere og trommene slår sine avsluttende slag og bassen stopper brått og cymbalene dirrer og Kelly får den siste akkorden.
Det neste sporet er «Around Midnight» og det er Miles som åpner litt skjelvende og tynt, trommene følger etter, så bassen, og flygelet like etter det; det er så langsomt at jeg blir oppgitt over tregheten siden jeg nettopp har lyttet på «So What»; men så tar det seg opp og Miles blåser tynt og stadig skjelvende, med en gang Coltrane tar til å blåse i saksen, kommer også Miles og sammen spiller de mot hverandre og med en gang skjer det noe, det går ikke så fort, selv om det virker som det går raskere; intensiteten er større, men farten er den samme; igjen tyner begge hornene og Coltrane blåser sure trillere; akkurat da blir lyden elendig, idet bassen skifter karakter, blir lyden forferdelig, og Cobb spiller tamtam på tom-tom trommene og slår stikkene på utsiden av skarptromma; det er like før sporet er ferdigspilt og det er greit at det er over ettersom dette ikke er i nærheten av «So What».
«On Green Dolphin Street» er det tredje sporet og det er litt mer futt i denne versjonen, selv om jeg stadig har «So What» inne i hodet eller inne i foten, om ikke i begge føttene; det er Kelly som åpner og som spiller det kjente tema en gang igjennom, mens Chambers bruker buen forsiktig på bassen, så skifter han takt og bassen faller inn og Cobb slår takten på cymbalene, Miles begynner å spille, han spiller med sordin, det har han gjort lenge, om jeg skulle ha glemt det, det er sågar på coveret; Miles med hornet, han holder seg for ørene med pekefingrene, mens han holder i trompeten, det er et svart/hvit fotografi med gul bakgrunn og sordinen er like gul som bakgrunnen – han spiller rolig, uten å gå i fistel eller dypt, og på kanten til det sure, som om det er for tidlig, og hvis det er for tidlig så venter han, ikke bare han, kvintetten venter og da Coltrane; liksom det er Miles og Coltrane som fyrer opp, Cobbs og Chambers holder takten, og Kelly ligger et sted i mellom; som om det bare er plass til to utpregete solister, kan det være én for mye eller greide de å gi plass til hverandre?
Her gjør de det, og like etter at Miles, stadig vekk rolig og behersket, har spilt i nøyaktig 2 minutter og 57 sekunder, avslutter han med en trille som triller fort, og Cobbs trommer friskt, deretter, i noe få sekunder, blir det bare trommer og bass og jeg forventer at det er duket for Coltrane, det er det og på nytt blåser han en stille storm inn i saksen og etter hans solo så er det Kellys tur, igjen er det pent og pyntlig og stadig vekk er kompen der og da er det selvfølgelig Cobb og Chambers; bare de to, Miles og Coltrane er tause, som om de tar en pust i bakken, om ikke fukter strupen med en skummende seidel, og idet selvsamme øyeblikket jeg tenkte på det, blir jeg selv øltørst, midt på natten og jeg kan høre lyden av sko, høyhælte sko mot fortauet, og deretter en skranglete sykkel på vei opp mot Adamsstua.
Jeg rører meg ikke av flekken for med ett er det Chambers som spiller solo; med bue, sent på natten spiller han bass med bue; Cobb akkompagnerer med dobbelt cymbaler, en såkalt hi hat, Kelly klimprer svakt, Cobb blir litt mer driftig, så slår han forsiktig på lokkene, Chambers gnir buen mer og mer, det lyder tørt og det får meg til å tenke på vaier, og jeg lytter for å høre om han siterer noen, som for å sjarmere publikum; det skjer ofte på konserter, men jeg kan ikke høre noe annet enn at han improviserer over åpningen til «On Green Dolphin Street», bare forskjøvet og svært dypt i toneregistret, etter en stund, selv om det ligger i stykket at det snart er over, slår Kelly to eller tre akkorder, dermed er Miles tilbake og bassen blir igjen spilt med fingrene, Cobb bruker visper, og vips så er det over.
Det siste innspillingssporet i Haag, før The Theme, som bare er en øvelse på under ett minutt, er «Walkin’», og det er Miles som begynner, her er lyden dårlig, og det skurrer av trompeten, det skurrer også fra trommene til Cobb; jeg kan nesten ikke høre Kelly eller Coltrane, etter den korte innledningen tar Chambers over; igjen bruker han bue på bassen, og han lager merkelige glidelyder, som om han drar fingeren nedover strengene på basshalsen, mens han med den andre hånden bruker buen; Cobb bruker bare de doble cymbalene, Chambers slutter å lage glidelydene, og Cobb slår enkelte slag med trommestikkene, Chambers blir røffere og stryker hardt med buen, og slår, liksom han prøver å tromme med buen, eller trommer og stryker samtidig slik at han hopper langs strengene og får flere av dem til å dirre på en grov måte.
Dette er Chambers andre solo; nå er det bare Cobb som ikke har viste hva han kan, det har han jo allerede gjort, uten at han har tatt seg bryet med en trommesolo; det er Miles som tar over etter Chambers og han spiller rolig og helt streit, før han fyker opp i en høy tone, Kelly spiller som han så ofte spiller og Cobb og Chambers holder takten; dette er langt fra den potente «So What», dette er ikke i nærheten en gang, og lyden er forferdelig, og jeg kan ikke forstå hvorfor det første sporet har en slik lydkvalitet, mens dette er usselt og det går alt for sakte, og all den spruten som var i Davis og Coltrane er borte, ikke borte, men redusert; Coltrane tar over etter Miles og det begynner å lukte svidd igjen, og det jeg nettopp nevnte tar jeg tilbake, ikke fullt og helt, bare litt for Coltrane har våknet opp og gyver løs, som om han kunne ha vært på vei til å gjenta det han gjorde i «So What», han er det bortimot, bare bortimot, og før jeg rekker å ta etter glasset blir åpningsriffet gjentatt og applausen bryter ut.
Ingen kommentarer