Helvete løs i Lyngør

Når ikke engang Morgenbladet brakte nyheter fra bataljen i Lyngør i 1812, så er vi unnskyldt ved det faktum at avisen jo ikke ble etablert før syv år senere, i 1819, men ettersom historien om slaget i Lyngør bidrar til å gi en tyngde og en virkelighet til den nå nesten bare billedskjønne og forløyede skjærgården mange av oss ferdes i sommerstid, så bringer vi i dag – ved hjelp av Knut Heidem som akkurat har utgitt boken Slaget i Lyngør 1812 – referat fra det døgnet da helvete var løs her i den Drygolindrasjerte Legoland-idyllen som våre bestefedre og våre fedre har stelt i stand og som vi selv baler med vedlikeholdet av, eller som vi bare tøffer pekende forbi. Men i tipp-tippenes tid, eller for yngre lesere: I tipp-tipp-tippenes tid, hendte det vitterlig noe her. Slaget sto, og på dansk-norsk side døde 135 mann, 101 var såret, og på britisk side ble det rapportert 9 døde og 2 savnede.

Og som tilfellet jo er med skrekk og gru: Været var akkurat det samme fine, med makrellskyer, og vinden var den samme sørvesten. Det var den 6. juli. Og Napoleon, han hadde selv akkurat krysset elven Nemunas i dagens Litauen, den gang grenseelv mot Russland.

– Tror du Napoleon selv hadde begrep om hva som skjedde i Lyngør?

– Nei. Eller det skal jeg ikke ha sagt, men han hadde i alle fall annet å tenke på, han var jo underveis mot Moskva med nærmere en halv million mann, sier Knut Heidem, som fører jolle med påhengsmotor mellom seilbrettjentene i Lyngør. 

Jo mer han forteller om slaget, jo klarere blir det at dette landskapet er for smått for det som hendte her. Til sammen om bord på de seks skipene var det 1800 mann. Og 120 kanoner. Jeg har ikke annen erfaring med kanoner enn at jeg en gang sto for nære da en salutt ble avfyrt, men det er nok til at jeg av alle sider ved slaget i Lyngør har heftet meg mest ved lyden.

– Den har vært øredøvende, samstemmer Heidem. Folk som var til stede beretter om lyden av mastene som knekker – det skal ha vært med smell som fra en enorm pisk – og lyden når det øverste dekket faller ned på dekket under, og knuser alt, også mange mennesker. Andre drukner, mange blir såret. Så, etter kanonene, er det skrikene.

Den forræderiske los. Knut Heidem har brukt mange år på å skille fakta fra folklore om slaget i hans forfedres uthavn. Og forresten: Mange vil dra kjensel på denne Heidem, en hel del av oss vil ha sett ham da vi så opp fra bøkene på lesesalene og glante for eksempel på mennesket i veiledningen og hans gjøren og laden. Heidem er pensjonist nå, men var i alle år bibliotekar ved Universitetsbiblioteket og Nasjonalbiblioteket, både på Blindern og på Drammensveien.

– Vi som har tilknytning hit er flasket opp med Najaden og slaget i Lyngør, noen har fått det i halsen, sier Heidem. Vi kjører forbi hans oldeforeldres hus.

Og vi er mange som har hørt historien om den forræderiske los som gjorde det umulige mulig: At britenes store krigsskip Dictator mot all formodning skulle våge, og skulle evne, å entre denne trange havnen og gjøre kål på den dansk-norske marines stolthet, Najaden, på under en halvtime. Hva er en los? En som er lokalkjent og som mot betaling står til rors gjennom urent farvann. Det er medaljene for redningsdåder som henger på veggen, men noen av oss må jo blant våre los-aner også huse forræderen. Men Heidem beroliger: Det var ikke losen!

Men hvor var vi? Jo, Napoleon var på vei rett inn i 1812-symfonien og Moskva og den russiske vinter med redsler uten like. Fregatten Najadens tokt i Skagerrak var for Napoleon bare et av flere eksempler på at hans allierte kong Fredrik VI med sin marine var tilstrekkelig offensiv til at britene måtte holde en del av sin flåte oppe i de nordiske farvann. Men om det ikke var det vesentligste for Napoleon, så lurer vi på om slaget her mellom holmene kan sies å ha hatt betydning for 1814 og at Norge gikk fra Danmark til Sverige? Det er nemlig litt vanskelig å vite hvem vi skal heie på i slaget, selv en Eidsvollsmann som Jacob Aall, storkaren i området, mente det var galt av kong Fredrik å provosere engelskmannen ved å sende en så stor flåtestyrke, det ville bare forvanske den handelen med fienden som Norge nøt godt av, mente Aall.

– Nei, vi kan ikke si Lyngør og dermed Eidsvoll, sier Heidem, og siterer historikeren Halvdan Koht: «Umiddelbart ble forholdet til England tilkvesset ved kampen i Lyngør, som samtidig også øket misstemningen i Norge mot den danske regjerings politikk.»

– Du forteller i detalj hva som skjedde, men hvorfor det skjedde er vanskelig å begripe.

– Da vil jeg svare med å sitere Knut Bjørnsen.

– Altså skøytekommentatoren?

– Ja, han hadde sommerhus på disse trakter, og da han var i gang med å skrive bok om Najaden, sa han nettopp det at det var vanskelig å begripe. «Jeg får ikke ordentlig tak på bakgrunnen for dette slaget», sa Knut Bjørnsen, sier Heidem.

Krigersk. Og vi skal ikke gjøre oss bedre enn Knut Bjørnsen. Først må vi få inn i hodet at England var fienden, at det var engelskmannen som senket Terje Vigens robåt, med korntønnen.

Siden Najaden, Danmark-Norges stolthet, ble senket på en halvtime og ikke fikk avfyrt annet enn baugkanonene, har ettertiden spurt seg om det ble gjort feil av  den dansk-norske marinen, eller om det var uhyre dyktig sjømannskap på engelsk side?

– Det siste er riktig. Engelskmannen var krigersk, modig, ja dumdristig, og dessuten heldig.

Kapteinen på Dictator var 24 år og ble kalt Mad Stewart, eller også Mad Jim. Da Stewart under rutinemessig patruljering i Skagerrrak kom under vær med at det største av fiendens krigsskip, med følge av fire mindre, gjemte seg inne i skjærgården øst for Tromøya, tok han opp jakten. Briggen Podargus skulle ha ledet an for britene, men hun gikk på grunn allerede utenfor Borøya i innseilingen til den lange smale innaskjærs-passasjen som går videre til Lyngør. Briggen Flamer ble beordret til å assistere henne mot angrep. Det var allerede blitt skutt mot dem, nemlig, fra en kanonjolle, og britenes betegnelse på det dansk-norske kystforsvarets kanonjoller, «the danish mosquitos», sier noe om de enkle fartøyenes fortrinn fremfor de store når det gjaldt å komme i posisjon til å få tatt kanonen i bruk. Den arendalske kanonbåtdivisjonen, en av dem tilkalt fra så langt borte som Rævesand på motsatt side av Tromøya, rodde det de kunne og angrep, hver jolle med sin kanon, i det som utover kvelden ble en batalje for seg.

Svaberg. Av den britiske eskadrens fire skip var det etter grunnstøtingen bare to, briggen Calypso og det svære linjeskipet Dictator, som jaget de fire dansk-norske mellom holmer og skjær fra Borøya til Lyngør. Folk langs land må ha blitt stående og bare gape, for dette er ikke farvannet for store skip, seil subbet mot svabergene, og dessuten sløret skipene så kloss oppi hverandre i sørvesten at de var på skuddhold, og både Najaden og briggen Lolland avfyrte sine kanoner mot forfølgerne. Folk på land hadde forresten allerede fått seg en støkk litt tidligere under forfølgelsen da kanonjolle nr. 3 skjøt mot inntrengerne og ilden ble besvart med «det glatte lag» fra britene, mot «the village», som loggboken sier. Og the village var angivelig Kalvøysund, og der er ikke mange husene. Men de må også ha skutt mot Holmesund, for vår hjemmelsmann fra Holmesund forteller at jovisst, de hadde en kanonkule i uthusveggen, inntil uthuset ble revet, og at de nå har kanonkulen på toppen av sin gamle ovn.

– Hvor store kuler er det snakk om?

– Som en tennisball omtrent, svarer vår hjemmelsmann. Men herregud, likevel, vil vi tilføye. En ellers fin sommerkveld!

Det var altså Lyngør havn Kaptein Holm på Najaden hadde fått råd om å søke seg inn i. Vel inne mente han seg i sikkerhet i alle fall mot den største trusselen, altså Dictator med ildkraft fra 68 kanoner, for det var vanskelig nok å seile Najaden inn sundet, og Dictator var større og stakk dypere. Men Holm forberedte seg på at de ville bli angrepet, og trodde angrepet ville komme fra nord, og posisjonerte de fire fartøyene deretter. Så kom det da også kanonkuler fra nord, for noe over klokken ni, like etter at Najaden var inne på Lyngør havn, begynte nemlig den britiske briggen Calypso å skyte i bue over holmen, altså den holmen som heter Holmen.

Så skjedde det forbløffende: Styggen sjøl, Dictator, satte virkelig kursen inn i havna, hovedseilene var beslått for å gi bedre utsyn, toppseilene var oppe for å gi styringsfart. Styrkeforholdet mellom forsvarerne og angriperne var ganske likt. Posisjoneringen hadde alt å si. Og med den manøveren kaptein Stewart nå  lot utføre – med en trosse i land fra akterenden og rundt grunnmuren i et hus på Steinsøya og med baugen kjørt fast mot land på Lyngørsiden – ble Dictator liggende støtt i vinden med hele babords bredside, det vil si 26 kanoner, rettet mot Najaden. Mens Najaden på sin side lå på skrå og kunne ikke få rettet annet enn baugkanonene og et par til mot fienden. Najadens lange rad av kanoner lå rettet mot skip fra egen flåte.

– Slaget var avgjort allerede da Dictator kom inn og la seg slik. Najaden klarte aldri å varpe seg, altså å bli halt opp i posisjon til å svare med det den hadde, sier Heidem.

I løpet av vel et kvarters inferno fra klokken halv ti av fyrte Dictator av tre bredsider – og Najaden lå som vist på bildet, før den sank.

Baktus. England var altså fienden. Men så var visst ikke fienden så fæl likevel, forstår vi på Heidems bok, for handelen var livlig fiender imellom, tidvis. Vi kjører i dorgefart inn Store Svalsund og passerer Trygve Hegnars kåk, han bor prangende høyt oppe på Holmen, som en Baktus i hjørnetanna, dette nevnt som et apropos til det Heidem forteller om fortidens vinnskibelighet.

– Lisenshandelen er nøkkelen til  forståelse av de ulike syn på slaget, sier Heidem. Lisensen – tillatelsen – var et engelsk fribrev for import av tømmer fra Norge som diskret ble godtatt av kongen i København. England sultet etter tømmer. Under Napoleons såkalte kontinentalsperre, avskjæringen av britenes handel med kontinentet, var Norge den eneste legale kilden til tømmer, og i England betalte de skyhøye priser for både tømmeret og sjøtransporten. Det var en jobbetid som vi ennå ser resultatet av på turistbrosjyrene.

– Kallevigs palé i Arendal, det senere rådhuset, sto ferdig som råbygg i 1813.

– Midt under nødsårene, med barkebrød og sult. Hvordan henger det sammen?

– Jo, storkarene, rederne i Kristiansand, Arendal og Risør, hadde gode tider. Det gjaldt også folk her i Lyngør. Min tippoldefars hus, Anders Olsens hus, sto ferdig i 1812. Og han hadde til og med sittet i prisonen. Ja, han må ha vært en vinnskibelig kar, sier Heidem.

Det ordet har jeg hørt før, men aldri sett skrevet. Hva det betyr? Du kan si mye om Hegnar, men vinnskibelig er han. Foretaksom.

Napoleon var opptatt av kontroll på kontinentet og var ellers nådeløs hvis noen brøt blokaden, men av hensyn til sin trofaste allierte Fredrik VI så han en annen vei når det gjaldt denne handelen. Fredrik må ha fremforhandlet denne aksepten ved å vise til at dersom Norge ikke fikk handle med England ville en del stormenn i Norge arbeide for å rive seg løs, og kanskje også inngå tettere allianse med England, eventuelt gå i union med Sverige.

– Jeg mener det var en sofistikert form for balansepolitikk. De seilte med doble papirer. Når de ble passet opp av franskmannen, viste de papirene som sa at de skulle til Dunquerque og Le Havre, mens de reiste rett til Bristol. Den Terje Vigen-aktige nøden var i årene 1807 til midten av 1809, mens 1810, 1811 og halve 1812 var det takket være lisenshandelen ikke sult og barkebrød og elendighet her, men det ble det igjen i 1813.

– Hvorfor var det så om å gjøre å etablere en syndebukk til forklaring på nederlaget i Lyngør? Folk pekte blant annet mot en ung los som dro til England og som ingen hadde sett på syv år.

– Da må man se på hvem som hadde interesse av å bortforklare ansvaret for katastrofen. Her er det jeg utpeker en «syndebukk», nemlig admiralen i Kristiansand, Lütken. Han rykket inn annonser i aviser over hele landet og utlovet 1000 riksdaler for opplysninger om «den Nidding, hvis Nedrighed var stor nok til at foranledige saa mange brave Landsmænds Død, saa mange Forældres, Enkers og Børns Suk og Taarer».

– De store gutta var fæle til å peke ut småfolk som syndebukker. Men rettferdigheten skjedde fyldest. Den unge losen som skulle ha stått til rors under forfølgelsen viste seg å ha alibi, han var fortsatt i England den natten. Men så var det en skomaker her i havna, han var svensk, som også ble utpekt som forræder, han skulle ha bistått Dictator ut igjen etter slaget, sier Heidem. 

Svensken var en tyv, men Heidem er opptatt av at det ikke gjør ham til forræder.

– Det lå jo og fløt alt mulig i havna og han hadde beviselig stjålet ting fra kanonjollene. Det oppdaget de da de åpnet bua hans. Han sa han hadde fått tillatelse av engelskmannen til å plukke vrakrester og effekter som lå og fløt lenger øst, det var vind fra sørvest, men bare det å gi seg til å snakke med engelskmannen, fienden, var mistenkelig. Og ryktene ville snart ha det til at det var den samme svenske skomakeren som hadde loset engelskmennene inne i skjærgården her, men det er det ingen dekning for, understreker Heidem.

Svensk. Men det er riktig at han på høsten ble dømt til livstids fengsel på slaveriet på Akershus festning, for tyveriet, ikke forræderi.

– Han var svensk og dessuten beviselig tyv, så dermed fikk folkesnakket det til at han førte engelskmannen både inn og ut av havna.

– Bor noen av hans etterkommere i Lyngør fortsatt?

– Nei, han hadde bare en sønn som var sykelig og døde kort etter. Skomakeren selv rømte fra Akershus og kom seg antagelig til Sverige. Han rømte fra både straffen og kona og ungen. De bodde her som fattiglemmer senere.

– Har du inntrykk av at de brokkene av historien som flyter rundt er rester av øyenvitneskildringer? Eller er det diktning, malerier og sagn?

– Man hører biter av noe, og en del har jeg fått bekreftet i kildene. Ta Christophersens hus der borte, det ble gjort til lasarett etter slaget, han var for øvrig los, og Christophersens rømte sammen med sine to små barn ut på utsiden av øya da det ble skutt, i likhet med de fleste på Lyngørsiden. Det tok tid å finne dem, de hadde gjemt seg i en dyp «holle». Det er sånt som har gått på folkemunne.

– Er det den jettegryten som heter Krigsholla og hvor Lyngørs befolkning søkte tilflukt? Jeg synes alltid det har virket litt snodig?

– I avhørsprotokollen som sorenskriveren førte finner jeg i alle fall igjen ut på utsiden, og der er jo jettegryten det beste stedet å gjemme seg. Så her mener jeg tradisjonen har rett. 

Og i anledning 200 års markeringen i Lyngør i kveld så er «krigshola» renset for alt buskas, og det arrangeres vandring dit, leser vi i Tvedestrandsposten.

hg@morgenbladet.no