Gretne unge gubber

<b>Besserwisser: </b>Her fra innspillingen forrige uke, der Morgenbladet var til stede. <i> Foto: Ellen Lande Gossner </i>
Besserwisser: Her fra innspillingen forrige uke, der Morgenbladet var til stede. Foto: Ellen Lande Gossner

Jon Hustad er sin egen verste fiende i indignasjons-programmet Harde fakta.

Fakta

Anmeldelse

Harde Fakta
Produsent: Funkenhauser
Premiere på TV 2 29. august

Jasså, så avdankede lektorer og nisjeavis-grinebitere skal få boltre seg i DIN og MIN tv-rute nå? Typisk nisseluelandet Norge. Godt det er på TV 2, så ikke de ikke har brukt DINE og MINE lisenspenger …

Nok tull. Dag og Tids Jon Hustad er en oppsiktsvekkende kunnskapsrik og utholdende journalist. Så kunnskapsrik at han for lengst har sluttet å interessere seg særlig for hva andre enn han selv mener – det begynner å bli langt mellom sitatstrekene i artiklene hans etter hvert.

Da passer det bra at Hustad har fått eget tv-program der standpunktene hans er mye av poenget. Selve debuten gikk vel … sånn passe, hvis vi skal være ærlige? Hadde Hustad anmeldt Harde fakta, ville det neppe vært ende på spydighetene.

 

Forundringspakke. Det mest interessante er den corny konstellasjonen som står bak. Hustad og researcher Halvor Foslis motkulturelle agg; TV 2s kommersielle populisme; bakmenn Harald Eia og Ole-Martin Ihles hipsterkredibilitet og ideologiske uforutsigbarhet. Til sammen er det en sosiokulturell forundringspakke man kan grunne på lenge.

Mottoet for programmet – «Norges eneste aktualitetsprogram som ikke er venstrevridd» – er genial markedsføring, men også dypt usann, som de selvsagt vet. Kritiske, surmagede eller sinte angrep på statlig ødsling og byråkratisk overstyring er en journalistisk paradegren, fra Klassekampen til all slags forbrukerprogrammer. Så fremsto da også som Harde fakta iblant som TV 2 hjelper deg glasert med sunnmørssarkasmer.

Men det er i den tradisjonelle journalistikken programmet også har sin store styrke. Bygningsforskriftene TEK 10, tema i første program, er virkelig en usedvanlig irrasjonell og uutgrunnelig materie. Og Hustad forfølger påbudets snirklete detaljer med petimeterets nidkjærhet, og en overtydelig ideologisk slagside som er grei å forholde seg til.

Neste tema, statlige holdningskampanjer, er mer uttværet og kommentarfelt-aktig i sin vrede. Men til sammen blir det virkningsfullt fjernsyn for verdens bedrevitende svigerfedre. Hvor mange millioner var det egentlig vi ga til «dansk-egyptisk dialog» hvert år?!

 

Forutinntatt. Akilleshælen er tempoet. Når Elin Ørjaseter lager liksomindignert powerpoint-tv, føles sekundene som år. Med Hustads intervjuobjekter i studio blir det motsatt: Kunnskapen hans gjør samtalen verdt å følge, og den nerdete innholdsfokuseringen er en velsignet pause fra spill og posisjonering. Men programlederens forutinntatte forakt er vanskelig å tøyle, og mer enn én gang viker Hustads syrlige autoritet for gutteaktig oppbrakthet. Det var neppe meningen.

Ta det litt roligere neste gang, folkens. Byråkrater (Fysj! Føy! Jeg må spytte ut ordet!) smaker best når de grilles noe lenger på middeltemperatur, ikke flamberes på et overivrig bål.