Glatt samtid

<b>Vannkjemmet musikk: </b>Matthias Pintscher er en modernistisk wunderkind, men litt for glatt i kantene.   <i>Foto: Andrea Medici </i>
Vannkjemmet musikk: Matthias Pintscher er en modernistisk wunderkind, men litt for glatt i kantene. Foto: Andrea Medici

Post-radikal musikk skummer fløten av 60 års kritisk refleksjon i Tyskland.

Fakta

Anmeldelse

Matthias Pintscher
En sourdine og sonic eclipse
Frank Peter Zimmermann, Truls Mørk, Gareth Flowers, David Byrd-Marrow m.fl.
KAIROS, 2007 og 2011

Tyskeren Matthias Pintscher har i dag en sentral posisjon på den internasjonale samtidsmusikkscenen. Som et slags modernistisk wunderkind er han, i tillegg til virket som komponist, også aktiv som dirigent. Pintscher er dessuten produktiv som få og kan i en alder av 41 år vise til en imponerende verkliste, med bestillinger fra så vel etablerte ny musikk-ensembler som klassiske topporkestre verden over.

I to bredt anlagte konsertverk, En sourdine og Reflections on Narcissus for henholdsvis fiolin og cello og orkester, utgitt på platen en sourdine, har han samarbeidet med stjerner som fiolinisten Frank Peter Zimmermann og vår egen Truls Mørk. På platen sonic eclipse viderefører han den konsertante formen i verket med samme navn, nå med trompet og horn i spissen for en stor sinfonietta.

Pintscher tenker i store, nærmest symfoniske narrativer. Samtidig røper han et tydelig slektskap til sen-modernismens klanglige nyvinninger. Orkesterbehandlingen er raffinert, ja briljant, men skjuler et formalt skjelett som i sammenligning ofte er lammende tradisjonelt. Tatt i betraktning at Tyskland helt siden 1950-tallets Darmstadt-skole har vært sentrum for en verbalt slagferdig, radikalt nytenkende og ikke minst kritisk tilnærming til musikk og komposisjon, er det fristende å tolke Pintscher som en reaksjon på denne retningen. Banebrytende komponister som eksempelvis Karlheinz Stockhausen og senere Helmut Lachenmann har utvilsomt bidratt, ikke bare med viktige verk, men også med et skjerpet blikk på musikkens eksistensielle vilkår og karakter.

Imidlertid har deres tidvis skråsikre retorikk med årene fått noe litt forterpet ved seg, noe som gjør det til en farlig sport å bruke dem som utgangspunkt for kritikk av en senere, mindre radikal musikk som Pintschers. Når det likevel gir mening å etablere denne sammenhengen, er det fordi Pintscher også tydelig står i gjeld til denne retningen. Utfordringen er: Hvordan dra nytte av den kritiske tradisjonens skarpe refleksjoner uten samtidig å reprodusere den litt stivbeinte sjargongen?

 

Ferdig lyttet. Pintschers verk holder utvilsomt høy kvalitet. Foruten å være drivende dyktig utført, er den underliggende uttrykksfullheten alltid overbevisende velformulert. Pintschers fokus på det uttrykksfulle skal respekteres. Alle de tre nevnte verkene begynner med en svak, forsiktig utprøvning. Det hele er smakfullt regissert, tilstrekkelig kontrasterende elementer introduseres med velberegnede mellomrom. Gradvis åpnes rommet, og langsomt blir det mulig å orientere seg i et lydlandskap som umiddelbart virker interessant; å beskylde Pintscher for teatralitet er definitivt å slå inn åpne dører. Men snart blir det tydelig at rommet har klare grenser; det som kan skje her, vil vi på en måte alltid allerede ha hørt.

Som komponisten Morton Feldman skal ha sagt: Det er som om musikken er ferdig lyttet. Kritisk betraktet er det ikke Pintschers ekspressive tilbøyelighet som sådan som er problemet, snarere tanken om ekspressiviteten som en konstant retorisk posisjon.

Pintschers retoriske hovedposisjon, den ene, nærmest besvergende, kontinuerlig resiterende stemmen, riktignok utsmykket med diverse finurlige klang-krumspring, lykkes med å risse opp sitt eget felt – men også med å vokte grensene. Ikke en eneste gang slipper vi ut, ikke en eneste gang forskyves perspektivet på en måte som muliggjør en erfaring av distanse. Og kanskje er det her denne post-radikale musikken får et problem: For refleksjonen blir på en måte vingeklippet når Pintscher henter de klanglige eksperimentene tilbake i en slags ny-virtuos orkestering. I det suverent orkestrale blir refleksjonen redusert til retorikk. Dermed blir rommet bare et teater-rom, og aldri et mulighetsrom.

Til slutt skal det sies at musikerne på platene er førsteklasses. NDRS-sinfonieorchester, Ensemble intercontemporain og det relativt ferske, New York-baserte ensemblet ICE, for ikke å glemme solistene – alle gjør de et fabelaktig arbeid. Og noe sier meg at Pintschers musikk er gøy å spille. En hatt av for det.