Frank Zappa-operaen som aldri ble til

<b>Kontroversiell komponist: </B>Frank Zappa, her avbildet under Kalvøyafestivalen i 1973, skrev muligens historiens sprøeste opera. Den ble imidlertid aldri satt opp. Foto: Knut Snare/SCANPIX
Kontroversiell komponist: Frank Zappa, her avbildet under Kalvøyafestivalen i 1973, skrev muligens historiens sprøeste opera. Den ble imidlertid aldri satt opp. Foto: Knut Snare/SCANPIX

Møt Drakma, den nymfomane dronningen av kosmisk grådighet, og den bluessyngende edderkoppen Hunchentoot.

Fakta

Hunchentoot I høst har store deler av Frank Zappas katalog for første gang blitt tilgjengelig digitalt. I den anledning har Zappa-fan Jon A. Håtun sett nærmere på Zappas opera Hunchentoot. Hunchentoot ble skrevet i 1972, men aldri oppført. Musikken i operaen er i stedet blitt utgitt på en rekke ulike Zappa-plater. Frank Zappa ville fylt 72 år 21. desember 2012.

Handlingen er merkelig og teit hele veien igjennom.
Space-blues: Taj Mahal var tiltenkt rollen som Hunchentoot, en selvmedlidende, bluessyngende edderkopp.

I 1972 måtte Frank Zappa sitte i rullestol i ni måneder, etter at en forstyrret publikummer hadde slått ham ned fra scenen under en konsert 10. desember året før. Zappa var likefremt produktiv som alltid, og utnyttet situasjonen til å skrive enda mer musikk. Noe av det han skrev i denne perioden var operaen Hunchentoot, i dag et glemt kapittel i Zappas virke.

Hunchentoot var et vidløftig prosjekt myntet på Broadway, og kontrasten mellom Zappas sexfikserte, misantropiske, absurdkomiske ideer og en sammensatt casting ville ha vært en besnærende opplevelse; William Burroughs hadde takket ja til å være fortellerstemme, mens selveste Barbra Streisand og bluesmusikeren Taj Mahal var tiltenkt hovedrollene som henholdsvis den onde, nymfomane Drakma («Dronningen av kosmisk grådighet») og hennes «miserable, hypernegroide, harmonikavirtuose kjærlighetsslave» Hunchentoot (den gigantiske edderkoppen).

Zappa hadde selv skrevet librettoen og skisset ut både scenografien og kostymene. Praktisk talt alt var klart for oppsetning, og flere av skuespillerne hadde til og med begynt å lese på rollene. Men så, som en følge av et stadig økende budsjett, ble Zappa dessverre tvunget til å skrinlegge prosjektet halvveis ute i forberedelsene. I dag finnes det kun nye versjoner av musikken spredt ut på forskjellige album som Sleep Dirt (1979), The Grand Wazoo (1972) og Them Or Us (1983), mens manuskriptet foreligger til gjennomlesning i revidert versjon i Zappas egenutgitte, obskure bok fra 1984, Them Or Us. Et par fandrevne nettsteder har dessuten transkribert Hunchentoot-delen i denne boken.

 

Tid. Frank Zappa var kjent for sin interesse for lavbudsjetts monsterfilmer fra 1950-tallet, noe som gjenspeilet seg i Hunchentoots verden. Historien utspiller seg delvis på jorden og i det ytre rom, og dreier seg om nevnte, onde romdronning Drakma, hvis formål er å overta jorden sammen med Hunchentoot.

Operaen åpner sedvanlig med en ouverture, som blant fans antas å være samme låt som «Regyptian Strut» – kjent fra Sleep Dirt – eller «Variant I Processional March», som den het i 1972, senere utgitt på konsert-cd’en Wazoo fra 2007. Drakma og Hunchentoot suser gjennom rommet på en liten planet, hvorfra de studerer jordiske tv-sendinger. De planlegger overtagelse av alle planeter, stjerner og rommet imellom, og nå er jorden deres mål.

Ved å studere tv-sendingene har Drakma lært seg engelsk, og snappet opp at menneskenes viktigste leveregel er: «Tid er penger». Drakma synger låten «Time Is Money». Hun proklamerer at verdensrommet og alt annet rom er hennes private eiendom, noe som gjør henne til universets rikeste, fordi tid er penger og rom er «lang, lang tid». På den orignale vinyleversjonen av Sleep Dirt i 1979 er «Time Is Money» instrumental, som de øvrige sporene på platen, helt til Zappa i 1991 ga ut dette albumet på cd med den kvinnelige vokalisten Thana Harris’ vokalpålegg. Fansen fikk sjokk. På den tiden visste få hvilket opphav låtene hadde, og mange svorne syntes han hadde ruinert den fine, varme prog-jazzrockstemningen på Sleep Dirt. Men han fulgte altså bare sin originale idé.

(Det var faktisk ikke Zappa selv som satte sammen Sleep Dirt og ga ut låtene i sin form. På denne tiden var Zappa og plateselskapet Warner i en konflikt som resulteterte i at Warner utga tre album uten Zappas samtykke. Zappa ønsket å utgi kvadruppelalbumet Läther, mens Warner overtok originalbåndene og ga ut Studio Tan (1978), Orchestral Favorites (1979) og Sleep Dirt. Zappa kalte disse tre utgivelsene «ill-fated»).

 

Edderkoppfitte. På jorden ser vi Force-Lings, en religiøs kult som ser på seg selv som de høyest utviklede i universet. Deres leder Durk har sett seg nødt til å foreta et promostunt for å befeste sin posisjon i markedet for religiøse kulter, og finner ut at de ved hjelp av såkalt ESP – ekstrasensorisk persepsjon – skal foreta en tankeoverført ferd ut i rommet. Musikken som skulle blitt spilt her er et ukjent stykke ved navn «The Human Mind Is The Ultimate Power» påfulgt av «Think it Over», som for de fleste har vært kjent som instrumentallåta «The Grand Wazoo» (fra Grand Wazoo – 1972). Sistnevnte var opprinnelig med en tekst (som så vidt kan høres på den posthume utgivelsen med opptak fra bandøvelser i 1972, Joe’s Domage, fra 2004) som henspilte på at The Force-Lings’ medlemmers hjerner var så fortreffelige at de var i stand til å eliminere enhver hindring ved å tenke på dem.

Force-Lings flyr avsted, men etter kort tid braser de tilfeldigvis inn i Drakmas lille planet.

Operaens hovedkarakter Hunchentoot er en selvmedlidende, bluessyngende edderkopp, og idet Force-Lings ankommer, er han i ferd med å tilkjennegi sin misnøye over Drakmas erotiske verdi i «Hunchentoot Blues», samt at han knuller henne bare fordi hun har den eneste tilgjengelige «pussy around here». Det han egentlig lengter etter er en ekte «edderkoppfitte». I løpet av «Spider Lady»/«Maximum Potential» bedyrer han på komisk, ekstremt «afroengelsk» overfor Drakma at det må en ekte edderkoppkvinne til for å ta ut edderkoppmannens maksimale potensial. Han savner blant annet flere bein.

Drakma konfronterer inntrengerne og beordrer Hunchentoot til å drepe dem. Men Hunchentoot øyner en mulighet til å få seg edderkoppfitte ved hjelp av Force-Lings’ leder Durk. Hunchentoot synger «Spider Pussy». Durk antyder at han kan ordne dette, hvorpå Hunchentoot trekker seg tilbake i ensom rekreasjon «to whip it» i påvente av at Durk leverer.

Drakma står hjerteknust tilbake. Hun mimrer over sin kjærlighetsfortid med Hunchentoot i «Flambay», ensom på scenen. Hunchentoot ankommer, fnyser av henne, og Drakma fortsetter med «Spider Of Destiny». Begge disse er å høre på cd-versjonen av Sleep Dirt fra 1991.

 

Multiutvekster. Force-Lings’ leder Durk finner ut at den forlatte Drakma har planer om å invadere jorden, og i et tiltak for å forhindre dette forfører han henne mens han synger «The Planet Of My Dreams» (Them Or Us). Han setter imidlertid som betingelse for sine seksuelle tjenester at hun skal holde fingrene unna planeten. Drakma blir rasende og tilkaller Hunchentoot, som kommer til og etterspør edderkoppfitta som Durk skulle skaffe.

I et forsøk på å berge livet når det er klart at Durk ikke kan levere det Hunchentoot ønsker, klarer Durk å få Hunchentoot til å tro at han har en lidelse, en «multi-utvekst-fiksering». For å kurere fikseringen utfører Force-Lings et ritual der de river av Hunchentoot halvparten av beina. Som en del av et slags hamskifte trekker Hunchentoot deretter plutselig i hallikkostyme av mohair (!).

Handlingen er merkelig og teit hele veien igjennom (noe Zappa var fullstendig bevisst på), og på dette punktet kulminerer selve «teitheten» i barnslige, lettvinte fortellergrep i trash-estetisk manér.

Hunchentoot blir med dette liksom brått forandret. Durk forteller at han har mistet klokken, og blant et vell av skinnende klokker i jakkeslaget drar Hunchentoot fram et «harnilton» lommeur og ... hypnotiserer Durk. Durk blir da besatt av klokken han hypnotiseres av – det vil si at denne er det eneste han begjærer fra nå av – og Hunchentoot tar styringen på å dra tilbake til jorden for å clean up on them lame muthafuckers down there! Orkesteret spiller her en reprise av «Think It Over».

En ekstremt kaotisk tid-og-rom-reise tilbake til jorden forekommer før de alle ender opp i en futuristisk slum. Et par skikkelser omtalt som Barney’s bagged neighbors kommer bærende med hver sin «space-ghetto blaster», hvorfra man får høre kompet til «Cheepnis» (Roxy & Elsewhere – 1974), som blir siste musikalske innslag.

 

Grådighet. I den avsluttende sekvensen senkes en myntautomat og et lysende neonskilt med «FUCK GREED» ned på scenen. Hunchentoot fungerer nå som halliken til Drakma der han selger hennes seksuelle tjenester. Drakmas første kunde er den tragiske figuren Little Jimmy (som man kan lære seg å kjenne mer av i boken Them Or Us). Det danner seg en lang kø av folk som vil prøve nabolagets nye tilbud, mens man kan se Little Jimmy som betaler Hunchentoot med en pose kokain, gir ham «five», kravler opp på den tre meter høye «Rom-Hora» og jokker på henne febrilsk med rennende sår og en klovnefrisyre som, ifølge manus, «vaier i slow motion som i en sjamporeklame». Hunchentoot tar Jimmys kokain, mens han får mengder av vemmelig regnbue-farget «clown nap», eller, tja, noe sånt som gladrunksperm, over hele seg.

Historien er vanskelig i både innhold, språk og form, med kryptiske sceneanvisninger, hyppige fortellerinnslag og denne merkelige blandingen av trashy dramaturgi, flåsete og pinlig sexisme og sarkastisk, underliggende samfunnskritikk. Det er dessuten utfordrende å vite hvem man skal holde med, ettersom alle de viktige rollene i stykket har uedle, egoistiske hensikter bak sine handlinger. Zappa var forbannet på alle idiotene i verden etter å ha blitt usaklig fengslet på sekstitallet for å ha simulert pornografisk lyd, og han ble ikke mer filantropisk av at noen fra hans eget publikum mishandlet ham til kroniske plager i ettertid.

Misantropien farger Hunchentoot, og grunntanken synes å være at alt det folk driver med stort sett er falskt og drevet frem av stormannsgalskap, seksuell anspenthet, grådighet og patetisk lengsel etter å være så viktig at man blir tema for en dokumentar. Da Zappa ble spurt om hvordan han ville bli husket i ettertiden, fortalte han at han ga fullstendig blaffen i det. Men hans etterlatte virke forlanger likevel oppmerksomhet.

 

Reproduksjon. I dagens evinnelig repeterende kulturlandskap overser man det faktum at kulturgrener som tilsynelatende strekker seg i motsatte retninger faktisk sitter på samme stamme. Det går stadig i fire flate, det dreier seg om lett underholdning og variasjoner over kjente grep. Og det dreier seg om reproduksjon. Gjennomgående helt fra kjendis-tv-sangkonkurranser, via mainstream-formateringer og dypt inn i undergrunnens «legitime» avkroker er dette påfallende, og det er nå et skrikende behov for noe grunnleggende egenartet. Hunchentoot lå forut for både sin og vår tid, kanskje nettopp fordi Zappa hadde evnen til å se ting helt fra utsiden mens verden snurrer i bane. Norge som kulturnasjon vil ha svært godt av å sette opp Hunchentoot på Den Norske Opera, for eksempel med Vegard Vinge som regissør. Tenk, alle blir tilfredsstilt: De reproduksjonskåte får sitt i vissheten om at det er førti år gammelt stoff, samtidig som innholdet er usett og avantgarde.

 

Jon A. Håtun er komponist under navnet Jono El Grande og kreativ leder i kommunikasjonsbyrået Face2face. Takk til Zappa-fanfelle Calvin Krogh for å ha sparret på manusets innhold.
kultur@morgenbladet.no